Er sorgen vilkårlig i sitt vesen – umulig egentlig å dele? Eva er jeg-fortelleren i Ingvild Solstad-Nøis’ første roman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit. Etter farens død vender hun hjem for å være sammen med moren. Søsteren er også kommet. Men samværet som skulle bli så fint, floker seg til, og Eva føler seg fremmed for moren og søsteren, hun makter ikke ta del i deres samvær, deres form for sorg.
Jeg går på badet. Hører dem snakke på kjøkkenet. De snakker mer når jeg ikke er til stede. Jeg åpner døren forsiktig, beveger meg stillferdig, stopper opp. Fra kjøkkenet hører jeg Grete si nei, sitt du, jeg ordner. Har du noe søtt til kaffen? Kjøleskapsdøren åpnes, knitring i papir, brekkelyder ned i en skål. Mamma sier at vi skulle ha bodd nærmere, det er så godt å ha oss i huset.
Uforutsigbart blikk. Det er et utsatt felt Solstad-Nøis trer inn i med motivet forelder/barn. Mye er selvsagt og en god del allerede beskrevet. Likevel makter Solstad-Nøis, blant annet ved å vektlegge Evas sympatiske – men tidvis løgnaktige – fremferd, å vise frem et sammensatt og til tider uforutsigbart blikk på familiære mønstre.
Slik er Eva: Hun sniker farens mobiltelefon opp i kisten for å opprettholde forbindelsen etter begravelsen; hun legger merke til spor etter ham på økseskaftet i vedskjulet, i hakk og riper over høvelbenken; hun tenker på hvordan faren ligger fastfrosset i jorden, hvordan han skal tine og gå i oppløsning til våren. Men moren og søsteren misforstår Evas sorg og tvinger henne til å ta del i deres: «For mammas skyld, Eva: Sørg!». Spenningene mellom de tre folder seg ut som en underliggende murring.
Sprekker. Eva er en snikkikker, en tjuvlytter, en som lusker rundt i andre sine saker. På tross av å være en nokså sympatisk romanfigur innehar hun altså disse upålitelige egenskapene, og blir på denne måten en kompleks og interessant type. Det hele er fint lagt opp av forfatteren: Leseren innlemmes i det hemmelige og forbudte, stilles på Evas side selv om hun tidvis tangerer det barnslige og ufordragelige.
Eksempel: Eva snoker i farens skuffer og finner to bilder av moren; hun sover og har kjønnet blottlagt. Bildene er tatt av faren – det er bilder av farens blikk på moren. Den snikkikkende Eva har altså arvet tilbøyeligheten fra sin far: «Glimtene av mamma avkledd var stjålne øyeblikk, musestille, foran en sprekk i en dør». Vi skulle tro Eva ville vemmes over å stirre moren rett inn i skrittet, men i stedet åpnes en fascinasjon: Eva får øye på noe nytt i de hemmelige bildene – noe underlig og kraftfullt som hun ikke visste eksisterte mellom faren og moren. Fascinasjonen forfølges teksten gjennom, Eva leter stadig etter sprekker i overflaten hvor det underliggende kanskje kan stikke fram og åpenbare sin tvetydige natur. Solstad-Nøis anlegger teksten rundt en rekke slike sprekker og lar Eva utvikle en nysgjerrighet for det underliggende – for momentene som ikke bekrefter verden, men snarere bryter den opp. Samtidig etableres avstand til moren og søsteren i og med Evas streben etter egentligheten, og Solstad-Nøis skildrer med dette et innviklet savn etter nærvær.
Under overflaten. Vakre skildringer av barndomsminner, skjøre detaljer fra hjemmet og presise formuleringer om interne familiespenninger setter sitt preg på romanen. Som en renskåret, men like fullt mangslungen linje trekker Solstad-Nøis’ prosa seg frem gjennom boksidene. Men av og til drar forfatteren linjen ut i en krusedull, som for å påføre teksten et visst poetisk preg. I noen tilfeller er dette vellykket, andre ganger faller krusedullen sammen og forblir en flat indikator som blinker «jeg er en poetisk vending». For meg blir disse krusedullene irriterende – «[b]rønndyp natt daglig fortrollet til utskåret dag» – i verste fall nesten uforståelige: «Gifteringen hennes har gravd seg ned i en grop på fingeren å løpe etter seg selv i.» Det er synd at Solstad-Nøis’ konsentrerte språkføring ispes dunkle bilder som på en anstrengt måte liksom skal understreke Evas sanselighet.
Like fullt: Romanen utviser en varhet overfor bakenforliggende spenningsmomenter. Solstad-Nøis antyder flere dirrende punkter – farens hemmelige bildetagning, morens egentlige ønske om å være alene, oppløsningen av søsterens ekteskap – uten at disse blir overtydelige. Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit fremstår dermed som en ladet tekst hvor det underliggende stadig truer med å bryte overflaten, uten faktisk å gjøre det. Solstad-Nøis gjør med andre ord ikke samme feil som sin romanfigur. Ved til slutt å vise moren de hemmelige bildene, utløser Eva en krise – hun glemmer at det underliggende raskt kan bli vulgært når det kommer opp i dagen.
Ingen kommentarer