Etter selvbiografien, historien

Ikke ett selvbiografisk eksperiment er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Er vi gått lei?

Neste torsdag deles Nordisk Råds litteraturpris ut for femtiende gang. Historisk sett gode valg har gjort prisen til den gjeveste i Norden. Derfor har vi denne uken valgt å fordype oss i årets nominerte bøker.

Vi begynte uten noen tese om at den nordiske litteraturen gikk i noen bestemt retning. Etter hvert som anmeldelsene kom inn, avtegnet det seg imidlertid et klart mønster: Nesten alle de nominerte bøkene behandler på ulike vis historisk materiale, svært mange med en eksplisitt historisk bevissthet om hvordan bruke og gjenbruke gamle former.

Det er knapt revolusjonerende: Hva skulle litteraturen bygge på om ikke eldre litteratur, hva skulle den handle om, om ikke det som har vært? At unge nasjoner som Grønland utforsker sin egen historiske identitet, er like lite overraskende som at forfattere som svenske Eva-Marie Liffner eller islandske Gerdur Kristný griper tilbake til klassikere i sine nasjoners litteratur og vrenger dem ut og inn for helt nye formål.

 

Noen ny litterær retning står vi altså ikke overfor. Men: Vel så påfallende er det som ikke finnes blant de nominerte. Så forskjellige som bøkene ellers er, er det ikke én av er dem som sier seg fornøyd med å befinne seg i sin egen samtid, uten på et eller annet vis å bore i fortiden. Mer spesifikt: Selv om noen av diktsamlingene naturlig knytter an til dikterens egen stemme, kan ingen av de nominerte bøkene sies å stå i forbindelse med den selvbiografisk eksperimenterende tendensen som har vært dominerende i det siste tiårets litteratur og kunst. Med tanke på hvilket kraftsentrum selvfremstillingens problem i ulike varianter har vært i litteraturen det siste tiåret, må det være et faktum verdt å stoppe opp ved. Ikke minst i et år der vesentlige verk som Knausgårds Min kamp og Tomas Espedals selvbiografiske prosjekt ble avsluttet.

I alle de tre skandinaviske litteraturene har betydelige forfattere utforsket sider ved den samme problemstillingen. Om deres fravær i år skyldes bevegelser i litteraturen selv, eller om de nasjonale juryenes valg er uttrykk for et samtidig, ikke-koordinert ønske om forandring er nesten umulig å besvare.

 

Stadige oftere hører man kritikere og forleggere ytre en viss tretthet ved den selvbiografiske litteraturen. Dét er ingen grunn til å felle noen dødsdom over noen litterær form. Det man derimot kan si er at det å trekke forfatterperson og egen biografi inn i skjønnlitterære tekster ikke lenger har det overskridende og provokative aspektet det på et tidspunkt hadde. Mye tyder på at vi går mot en situasjon der et biografisk element i langt større grad vil være tatt for gitt som noe selvfølgelig hjemmehørende i skjønnlitteraturen, som en del av dens kommunikative muligheter, snarere enn som sjangeroverskridende grep.

Så hvem vinner da, i dette feltet? Morgenbladets gjetning: danske Vibeke Grønfeldt, norske Øyvind Rimbereid, eller svenske Katarina Frostenson.

 

 

af@morgenbladet.no