Et spørsmål om klasse

<b>Arv og miljø:</b> Kjernen i det en lærer på St. Paul er blitt å utvikle <i>privilege</i>, en kroppsliggjort selvbevissthet, som gjør det mulig å være del av en elite i en mer åpen og demokratisk verden. Diskret, i bakgrunnen, en bygningsmasse som minner om et engelsk slott – litt <i>Downton Abbey</i>.
Arv og miljø: Kjernen i det en lærer på St. Paul er blitt å utvikle privilege, en kroppsliggjort selvbevissthet, som gjør det mulig å være del av en elite i en mer åpen og demokratisk verden. Diskret, i bakgrunnen, en bygningsmasse som minner om et engelsk slott – litt Downton Abbey.

Gårsdagens elite ble født inn i sine posisjoner. Må dagens fortjene dem?

Fakta

 

Aktuell bok
Shamus Khan
Privilege. The making of an adolescent elite at St. Paul’s school.
230 sider. Princeton
University Press. 2012.

 

Klikker du deg inn på hjemmesiden til St. Paul’s high school i Concord, New Hampshire, vil du se bilder av skiidrett og filmsnutter fra aids-programmer i Afrika, men også egne oppslag for «kapellet» og «åndelig liv». Diskret, i bakgrunnen, en bygningsmasse som minner om et engelsk slott – litt Downton Abbey. Skolen har i 150 år utdannet barn av den amerikanske eliten, unge med navn som Rockefeller og Vanderbilt. Den har sluset elevene inn på Harvard, Princeton, Yale. Elevene har deretter glidd inn i toppsjiktet av det amerikanske samfunnet.     

 

Klassereise. Faren til sosiologen Shamus Khan vokste derimot opp i en fattig pakistansk landsby, moren på en liten gård på den forblåste vestkysten av Irland, men begge emigrerte til USA. Han ble lege, hun sykepleier, de giftet seg, og faren bygde opp en privat klinikk. De ble velstående, og det ble mulig å sende sønnen til St. Paul’s. 

Der møtte han ungdom fra søkkrike familiedynastier hvor fedrene gjennom generasjoner hadde vært elever ved nettopp denne skolen. Khan ble tatt opp som elev, men han måtte bo i et internat for elever med minoritetsetnisk bakgrunn. I oppveksten hadde han tatt privattimer i fiolinspill og besøkt europeiske hovedsteder. Det hjalp ikke stort, det var ikke lett å få innpass. Andre lekte seg tilsynelatende gjennom det hele. 

 

Personlig. Shamus Khan ble sosiolog og vendte tilbake til eliteskolen som lærer og forsker. Drivkraften bak hans bok Privilege. The making of an adolescent elite at St. Paul’s school ligger opplagt i denne såre erfaringen. Hvorfor var det slik? Dessuten: Elevene ble vurdert som «de beste blant de beste» i hele USA. Hvorfor kom så mange av dem fra de rikeste familiene i landet? 

I boken kobler han observasjonene fra feltarbeidet med den komplekse historien til ulikhetens reproduksjon, og han lanserer en djerv tese: I løpet av tiåret fra han ble skrevet ut fra St. Paul’s til han kom tilbake som lærer, hadde noe endret seg. Gårsdagens elite ble født inn i sine posisjoner. Dagens elite må fortjene dem. 

 

Nye privilegier. Kjernen i det en lærer på St. Paul hadde blitt å utvikle privilege, en kroppsliggjort selvbevissthet, som gjør det mulig å være del av en elite i en mer åpen og demokratisk verden. De gamle elitene bygde symbolske grenser og reelle murer rundt sine enorme ressurser. Utbyttingen av et immigrant-proletariat hadde dannet grunnlag for formuesopphopningen på siste halvdel av 1800-tallet. De rikeste utviklet et eget utdanningssystem, privatskoler og skjermede universiteter som beskyttet mot samkvem med underklassen. Samtidig bygde de kulturinstitusjoner – museer, orkestre, teatre – som innebar ekskusivitet og symbolske grenser, og bekreftet den sosiale avstanden. 

Khan oppdaget at hele dette systemet var i ferd med å rakne. Eliteskolen hadde, da han var elev, vært basert på proteksjonisme, men den var i ferd med å åpne seg. Riktig hudfarge og kjønn var ikke på samme måte synlige markører på å være utvalgt. Skolen hadde begynt å suge til seg talent, uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn og sosial klasse. Påstanden til Khan er at den tilsynelatende demokratiseringen spiller sammen med endringer i kapitalismen. Forskjellen mellom «vi» og «dem» er ikke lenger knyttet til at «vi» eier fabrikkene. Den nye eliten arbeider som alle andre, ja, de arbeider oftest mer. Inntektene kommer ikke lenger fra kapital, men fra arbeid: I 1929 kom 70 prosent av inntektene til de aller rikeste i USA fra kapital, nå har andelen falt til 17 prosent. Lønnsandelen har økt til 52 prosent. 

 

Meritokratiets vekst. Det kalles meritokrati. Talentfulle barn fra allminnelige kår kan komme seg inn på skoler som St. Paul’s og videre opp og frem. De nye klasseskillene fremtrer som basert på kompetanse og ytelse. De er tilsynelatende mer rettferdige, derfor vil de også være vanskeligere å bekjempe. 

Ideen er ikke original: Allerede i 1958 ble den lansert av Michael Young i The Rise of the Meritocracy. Boken til Khan er likevel fascinerende, fordi få har gjort skikkelige studier av sosialiseringen til eliteposisjonene. Han tar oss med inn i klasserommet, som fortsetter å ha en dobbel betydning. Han viser hvordan elevene ter seg i de formelle middagene sammen med lærerne, men også hvordan et annet regelsett gjør seg gjeldende når de beveger seg fra spisesalens regulerte form og ut til det ledigere Upper Common Room. Guttene er fortsatt kledd i blazer og slips, jentene i aftenkjoler. Men nå glir samværet lettere, ubesværet beveger elevene seg fra gruppe til gruppe. «Act casually, while dressed formally» er forventningen som er blitt kroppsliggjort hos dem som makter spillet. 

Med Pierre Bourdieus begreper handler det om en særegen habitus. Bourdieu er Khans viktigste inspirasjonskilde, men han maktet aldri selv å fremstille slike prosesser med samme språklige eleganse og ondartede fryd som Khan. «Ease» («letthet», «ledighet») er viktigst i den habitusen elevene tilegner seg. Ironisk nok har boken til Khan denne kvaliteten i overmål.

 

Haisommer på pensum. St. Paul’s har åpnet seg mer, likevel spiller elevenes klassebakgrunn fortsatt en helt avgjørende rolle. Men i skolens indre liv skal klassebakgrunnen nå tones ned. Snobbethet og prangende forbruk blir negativt sanksjonert. Den gamle elitens logikk var knyttet til hvem du var. Posisjoner i den nye eliten er knyttet til hva du har gjort

Forlorne privilegier basert på arv og eksklusjon er erstattet av en ny type hierarki. I skolens skjulte læreplan er hierarkier «naturlige», men samtidig lærer elevene at de er stiger til å klatre oppover. Ikke barrierer, men muligheter for avansement. For å komme deg opp må du være i stand til å forholde deg til dem som befinner seg under deg på en særegen måte: Du må kunne skape intimitet, men likevel ikke la det fremstå som om du er en likeverdig. 

Dette er krevende. Av den grunn inngår både Haisommer og Beowulf på pensum. Elevene fra St. Paul’s vil ikke holde seg for gode til å gå på en hiphop-konsert, og der vil de kunne møte elever fra Concords vanlige high school. Men de vil også gå i Metropolitan-operaen, og der møter de et mer selektert publikum.

 

Blandingskapitalisme. Her i landet mangler vi studier som dette, delvis fordi vi knapt nok har institusjoner av denne typen. Men nå og da får vi gjennom mediene drypp fra en verden som minner om gårsdagens St. Paul’s: Hermetikkdynastiet Bjelland sender gjerne barna sine til den britiske kostskolen Eton. Christian jr. (født 1988) startet der som 13-åring, så gikk veien til Harvard. Til VG forteller han at han «tidlig ble innprentet viktigheten av en god utdannelse». Kanskje har han lært seg nok til å ta over farens posisjon som Finlands honorærgeneralkonsul. Har han også lært seg å omgås folk lavere på rangstigen, som i sin tur er forutsetning dersom du skal bli konsernsjef i Telenor? 

Men mer interessant er nok Jonas Gahr Støre: Er det i dag mulig å stamme fra det nasjonale industriborgerskap, studere ved Sciences Po Paris, anmelde bøker av Dag Solstad i Morgenbladet, og likevel kunne bli leder av Martin Tranmæls og Einar Gerhardsens Arbeiderparti? Eller mangler han den ease som det ser ut til at Jens Stoltenberg faktisk har, selv når han holder foredrag i Ap-lokallag på småsteder i Finnmark? 

Her i landet holder vi oss med en særegen sosialdemokratisk blandingskapitalisme, i rask endring og med nok av gåtefulle sammenhenger. Du unge sosiolog – det er nok å ta fatt på! Les Shamus Khan og sett i gang!