– Dra hjem til landene deres og skriv om Nord-Kypros!
Jeg står med munnen full av baklava idet Hamza Ersan Saner, Nord-Kypros’ minister for turisme, miljø og kultur, holder en innsmigrende appell for elleve poeter fra ni land. Vi har tatt pause fra opplesningene ved Iskele Kommune Poesifestival for å komme på audiens i parlamentet i Nikosia – Europas eneste delte hovedstad.
Ministeren legger ikke fingrene imellom når det gjelder statens motivasjon for å investere penger i å få utlendinger med pennens makt til festivalen. Etter at Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (TRNC) erklærte uavhengighet fra det øvrige Kypros i 1983, er Tyrkia det eneste landet i verden som anerkjenner den lille staten. Flagget på ministerens bord sier sitt om ønsket om en viss selvstendighet og den tette forbindelsen med Tyrkia: Månen og stjernen er hentet direkte fra det tyrkiske flagget, bare fargene er byttet om.
Uten å ha gitt ut noen bok – eller for den saks skyld, uten at jeg har prøvd på det – står altså navnet mitt på den sprikende deltakerlisten som spenner fra den internasjonale størrelsen Mateja Matevski fra Makedonia (FYROM) og solide navn som tyske Matthias Göritz og israelske Tal Nitzan, til mindre kjente og svakere poeter som italienske Comasia Aquaro og rumensk-tyrkiske Lidia Cherieliuc. Hvordan havnet jeg her?
Unge stater. Året før sto jeg i en annen forsamling, eller rettere: en kø. Der fremme, mellom stettglass og blomsteroppsatser, håndhilste den makedonske presidenten på 120 poeter fra hele verden, mens TV-kameraer og avisreportere svermet rundt i gresset. Jeg var til stede som journalist selv, og spørsmålene jeg stilte under håndhilsingen ble diplomatisk smilt bort. Dagen før ble den storslåtte åpningen på Struga Poetry Evenings kringkastet på nasjonal tv, og festivalens pressefolk jobbet parallelt i «uavhengige» aviser som dekket begivenheten.
Siden festivalens oppstart i 1962 er Allen Ginsberg, Pablo Neruda, Mahmoud Darwish og Seamus Heaney blant dem som har mottatt prisen The Golden Wreath. Nå bladde årets slovenske prisvinner Tomaž Šalamun i festivalens trykkferske antologier sammen med velrenommerte lyrikere som amerikansk-indonesiske Li Young-Lee og tyske Anja Utler, og for oss mer kjente Steinar Opstad og Jan Erik Vold.
Til denne feststemte byen strømmet også skrivebordsskuffpoeter og kopimaskin-forfattere som kanskje hadde sin egen festival – eller gjerne ville på en. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på å lese skribleriene mine utenfor fylkesgrensen. Men ved middagsbordet den kvelden nevnte jeg at jo, jeg har da hatt noen dikt på trykk i tidsskrifter og sånn, og så sysler jeg litt med en fjøsfestival, da. Men der og da var jeg journalist.
I neste øyeblikk hadde initiativtaker og kunstnerisk leder ved en festival på Nord-Kypros, 27 år gamle Beste Sakalli, invitert meg til Iskele Kommune Poesifestival – såfremt jeg betalte flybilletten selv (slik hun hadde gjort hit til Makedonia, kunne hun røpe). Ja, takk!
Hadde jeg flaks? Eller er det slik det ofte foregår? Sakalli fortalte om de sju diktsamlingene hun hadde fått trykket opp gjennom en print on demand-tjeneste, men også at hun tok en ph.d. i entreprenørskap. Senere skulle jeg lære at Tyrkia årlig bidrar med rundt 400 millioner dollar i støtte til offentlige tjenester, turistindustri, banker og nettopp entreprenørvirksomhet på Nord-Kypros, og at festivalarrangør Sakalli er en av de unge entreprenørene det satses på. TRNCs eneste litteraturfestival ville ikke ha vært mulig uten Ankaras finansiering av en tredjedel av statsbudsjettet, og målet er langsiktig: De internasjonale, kulturelle forbindelsene skal styrke republikkens uavhengighet.
Makedonia (FYROM) og Nord-Kypros, to unge stater med behov for flere handelspartnere og turister for å bøte på en svak økonomi. Hensikten med festivalene er ikke bare å bringe lyriske ord ut til innbyggerne. Ordene Nord-Kypros og Makedonia skal bringes ut i verden. Gjerne gjennom folk med kontakter i media og festivalliv.
Nasjonalt selvbilde. Hva har så de «årntlige» poetene å si til mitt inntrykk av enkelte festivalers nasjonalpolitiske agenda og en tidvis vilkårlighet i hvem som inviteres hvor? Hvert år reiser poeter du ikke finner på bestselgerlistene jorden rundt. En av dem er Marte Huke, som har fire bøker og seks europeiske festivaler bak seg. Årsaken til oppmerksomheten er hun ikke i tvil om:
– Tidsskrifter! Oversettelser av diktene mine har blitt plukket opp av folk som har invitert meg. Mange festivaler lager antologier, og så kan det gå slag i slag.
– Man kan få inntrykk av at det dannes nettverk av forfattere som inviterer hverandre fra festival til festival. Hvilke positive og negative sider ser du med det?
– Hvis man bare treffer på folk som ga ut bok for seks år siden, avsløres en viss latskap. Noen festivaler tar navn de har sett andre steder, mens andre faktisk leser tekstene for så å invitere folk. Enkelte steder skal man ikke bare være forfatter for å bli invitert, men gjerne jobbe i et forlag eller arrangere festival. Det er irriterende at det kan bli en bransjegreie ut av det.
Heldigvis er det ikke slik overalt hvor Huke har blitt lest.
– Festivalen Brutal i Zagreb består av en vennegjeng som selv er forfattere og inviterer unge poeter de er oppriktig interessert i poesien til. Da får man respons på at ens tilstedeværelse betyr noe for det litterære, sier Huke.
Hun deler imidlertid min opplevelse av Europas eldste og største poesifestival i Struga.
– Der fikk man ingen følelse av hva publikum syntes, for det var jo så mange poeter, og i midten av det hele sto kulturministeren. Viktigere enn poesien er dét at det kommer masse folk langveisfra som bekrefter deres nasjonale selvbilde. Man kommer inn i noe språkpolitisk, og en rolle man ikke helt forstår. Da jeg var der i 2008, var mange albanske poeter invitert. Etter hvert forsto jeg at dette var veldig betent.
Etter en fredelig oppnådd selvstendighet i 1991, har det vært etniske stridigheter mellom slavisktalende makedonere og landets albansktalende minoritet, og i 2001 oppsto en væpnet konflikt mellom militære styrker og den albanske nasjonale opprørsgruppen UCK.
I fredsavtalen som så ble inngått, forpliktet den ene siden seg til kulturell og politisk anerkjennelse av den albanske folkegruppen, og den andre siden til å akseptere Republikken Makedonias territorielle integritet og landets politiske institusjoner. Ohridavtalen, het den, oppkalt etter innsjøen som danner et blankt relieff idet poetene leser på en mengde språk fra en spektakulær, midlertidig scene over byelven. Festivalen har med vekslende hell forsøkt å legge seg på en forsonende linje mellom folkegruppene.
– Hva slags funksjon tror du poesien har for nasjonsbyggingen i unge, europeiske stater som arrangerer festivaler?
– Jeg vet ikke, medgir Huke.
– En gang var jeg gjest i Good morning, Kroatia! som tilsvarer Frokost-tv. Jeg satt i et studio med masse sminke og skulle lese opp ti dikt. Jeg skjønte at jeg var der mindre som poet enn som representant for den nasjonale begivenheten som poesifestivalen virket å være. Jeg håper uansett at poesien betyr noe annet enn det agitatoriske «bli med på denne siden eller denne siden».
Brød og sirkus. – Ingen av oss var oversatt til verken russisk eller engelsk, ler treboksforfatteren Sigbjørn Skåden.
Som del av en delegasjon med forbindelse til urfolksfestivalen Riddu Riđđu deltok han nylig på en festival i Sibir med mål om å knytte bånd mellom folk i nord. Dudinka, som med bare 25 000 innbyggere er en av Nordøstpassasjens viktigste havnebyer, er også av de mest utilgjengelige: Siden 2001 har utlendinger trengt tillatelse for å komme inn i gruvesamfunnet.
– De var ikke vant med besøk fra utlandet. Bare det at vi kom fra Finland eller Norge og befant oss der, var en begivenhet. De brydde seg ikke om at de ikke skjønte hva vi skrev.
Kontrasten til spartanske opplesninger med få tilhørere i Norge var stor.
– Opplesningene våre var del av slike enorme, russiske gallaforestillinger som jeg forbinder med tv-overføringer fra 90-tallet, sier Skåden.
Men showet hadde en bismak.
– Hvis det er sterke næringsinteresser i et område, bryr ikke myndighetene seg om verken urfolkstematikk eller russere. Vi følte oss som et formildende ansikt for myndighetene. Et litteraturarrangement med mange tilreisende skulle signalisere: «Vi bryr oss om urfolk og livsgrunnlaget deres.» Det lå nok en praktisk forretningstankegang bak invitasjonen, og den norske delegasjonen var så vidt jeg vet den eneste som fikk drikke te og spise kjeks med guvernør, ordfører og kultursjef. Vi skjønte ikke hvilken ære dette var før guidene våre, som befant seg i lavere byråkratstillinger, ga uttrykk for det.
– Kunne du diskutere urfolkstematikk eller andre politiske emner med dem?
– Jeg opplevde at vi ikke hadde en stemme. Det var ikke lagt opp til dialog, tolkene ville sannsynligvis ikke ha oversatt oss.
Storebror var der. Som gjest ved en internasjonal litteraturfestival har man ikke alltid oversikt over hvilken brikke man utgjør i spillet. Men også i Norge kan det oppstå usikkerhet rundt hva man er med på, når det i utgangspunktet skal dreie seg om å lese dikt. Da Marte Huke og poeten Arild Vange inviterte fem tsjetsjenske poeter til Trondheim i 2007, fikk Huke en uventet telefon.
– Plutselig ringte Politiets sikkerhetstjeneste og sa: «Du, han Apti Bisultanov, har du invitert ham, du?» Ja, sa jeg. «Hvorfor det?» spurte de, og stilte masse spørsmål. Til slutt spurte jeg: «Hva skal du med denne infoen?» Da sa det klikk.
Da opplesningskvelden kom, var det en uvant stemning blant arrangørene.
– Jeg visste jo at det satt noen som overvåket ham i salen. Vi inviterte ham fordi han er en fantastisk poet. Men Bisultanov har vært vise-sosialminister i eksilregjeringen og vært med i geriljaen. Alle poetene ville bli fotografert sammen med ham, og han leste på en blendende måte. Jeg kan tenke meg at han har brukt den magiske evnen også som agitator, sier Huke.
Positivt. Men kan blandingen av poesi og politikk også være noe positivt? Absolutt, mener Knut Ødegård. Med gjendiktninger til 30 språk sies han å være Norges mest oversatte nålevende lyriker. Den første utenlandske festivalen han leste ved, var i Struga i 1971. Siden har han vært på mellom to og fire festivaler i året, og er ikke ukjent med at man kan bli del av en nasjonalpolitisk agenda.
– Men i de fleste tilfeller ligger det en ekte kjærlighet til diktekunsten i bunnen for det som kanskje kan kalles nasjonalpolitikk. Det må være en god måte å bidra til politikken på: Om poesien får innvirkning på politikerne, blir det vanskeligere å praktisere menneskeforakt. Struga-festivalen er en institusjon som både former makedonernes selvbilde, understreker demokratiske verdier og gir verden en forståelse for Makedonias kulturelle rikdom, sier Ødegård.
Siden 1996 har han vært generalkonsul for landet, og engasjert seg i å bygge poetiske broer mellom Norge og Makedonia gjennom norske forfatterbesøk i Struga og gjendiktninger til og fra begge språk.
Sigbjørn Skåden kom nettopp hjem fra Den Internasjonale Poesifestivalen i Medellin i Colombia. Nesten årlig inviteres norske poeter dit, som igjen anbefaler andre fra gamlelandet. I Medellin opplevde Skåden kombinasjonen av poesi og politikk som inspirerende.
– Festivalen ble startet i narkotikakongen Pablo Escobars hjemby under hans mest aktive tid, som en reaksjon mot vold, og har fortsatt en tydelig politisk vilje. I år var det et spesielt fokus på myndighetenes behandling av urfolk, og urfolkstematikk generelt.
– Du holdt et foredrag om samers situasjon. Hvordan ble det mottatt?
– Colombia har mange forskjellige befolkningsgrupper, og går man to generasjoner tilbake i tid, er opplevelsene og historien veldig lik mange steder. Fornorskningspolitikk er noe de fleste forstår den overførte betydningen av, i likhet med tap av landområder, og at tradisjonelt næringsgrunnlag og levemåte skyves til side av kapitalistiske krefter.
– Hvordan opplever du det å blande en politisk sak med poetrollen?
– For meg er det å skrive på samisk både et personlig og et politisk valg. Det er ikke fordi jeg ikke føler meg hjemme i norsk. Det ligger en politikk i alt jeg gjør, selv om det ikke er eksplisitt, sier Skåden.
Kulturforskjeller. På reisene sine har Marte Huke fått mye ut av å møte poeter hun ikke umiddelbart forsto uttrykket til, og å se at poesiens funksjon varierer.
– I Norden er vi jo opptatt av det språkkritiske, og å jobbe med tekster som nettopp tekst. Andre steder er det viktigere å lese opp og å samle folk. Flere steder har jeg støtt på en selvhøytidelig poetrolle, med agiterende opplesninger. Slikt har jeg motforestillinger mot å gjøre selv, fordi det ligner på ting vi ikke liker å sammenligne oss med. Men det er jo noe fint med å insistere på at poesien kan være så viktig.
En annen ung norsk poet, Hildegunn Dale, ble positivt overrasket over de syngende og politisk agiterende opplesningsformene ved Festival Internacional de Poesía de Granada i Nicaragua.
– Alle utenom skandinavene leste dikt der det var stemmebruk og rytme som utgjorde kvaliteten på tekstene. Det var flott å se at poesi kunne nå ut til flere tusen fremmøtte, barn som voksne.
Også i Colombia samler opplesningene opp mot tre tusen mennesker i store amfier, og ifølge Sigbjørn Skåden består publikum av folk i alle aldre og av alle typer. Og de lytter.
– Folk lyttet til oversettelsene, men satt også veldig oppmerksomme under originalopplesningene, sier Skåden.
Nettverk. Er det så et problem eller et gode at forfattere og tidsskriftspoeter anbefaler og inviterer hverandre til å reise jorden rundt for å lese dikt som i mer eller mindre grad når fram? De reisendes flybilletter betales ofte av NORLA – Norwegian fiction and non-fiction literature abroad. Rådgiver Dina Roll-Hansen understreker at søknadene skal komme fra den utenlandske festivalen, og ikke fra vedkommende som skal reise.
– Det at vi i regelen krever at festivalene inviterer og dekker opphold, gjør at det er de mest seriøse aktørene som søker, og at de norske deltakerne er håndplukket og etterlengtet. Det er viktig for oss at det er gode arrangementer, at festivalen er godt vertskap og at forfatteren når ut til publikum, sier hun.
Med fire bøker og tre gjendiktninger bak seg, kan Gunstein Bakke sies å være en av våre etablerte yngre forfattere og oversettere, noe som ble forsterket ved fjorårets nominasjon til Brageprisen for romanen Maud og Aud. Likevel har han ikke blitt invitert til utenlandske festivaler før nå nylig.
– I vår tilbrakte jeg en måned på et forfatter- og kunstnersenter i USA. Jeg oversatte mine egne dikt til engelsk for å kunne vise hva jeg drev med, og sendte oversettelsene til poeter og andre jeg kjenner. Invitasjonene til Pranger i Slovenia nå i sommer, og Lviv i Ukraina i høst, kom i kjølvannet av dette, sier han.
Bakke mener det er naturlig at ulike generasjoner danner egne nettverk.
– Denne identiteten trengs for å skape nye initiativer og kanaler. Men når det dannes sluttede kretsløp som i liten grad er heterogene, er det mest negativt. Både nasjonalt og internasjonalt inntreffer en selvforsterkende effekt der de som allerede er kjente og oversatte blir resirkulert.
For Knut Ødegård har invitasjonene økt parallelt med at han oversettes.
– Jeg må svare nei takk til mange invitasjoner, også til den fra Kina som kom i dag. Men i høst skal jeg til Serbia og Ungarn, og der er også poesien en viktig byggesten, ladet med menneskeverd etter lang tid under diktaturet. Det samme gjelder Jan Smrek-festivalen i Bratislava – også Slovakia er ung som selvstendig republikk, sier han.
Rim & tonic. Har relasjonene som uunngåelig dannes i utvekslingen av ulike lands litteratur også konsekvenser for hvem som mottar priser? I 2007 ga styret ved festivalen i Bratislava Jan Smrek-prisen til Ødegård for «livslangt poetisk arbeid». Tre år senere fikk festivalsjefen Milan Richter Bjørnsonprisen sammen med islandske Einar Már Gudmundsson. Lederen for Bjørnson-Akademiet, som delte ut prisen, heter Knut Ødegård.
– I et så lite miljø som dette, er det neppe til å unngå at de samme personene støter på hverandre både i ytringsfrihetsarbeid, poesi og priser, sier Ødegård.
Han presiserer at Richter ble tildelt Bjørnsonprisen etter forslag fra styremedlem Marit Bjørnson Barkbu. Dette med nettverk er overdrevet, mener han.
– Men dersom en festivalarrangør ber meg komme med forslag, foreslår jeg jo forfattere som jeg selv setter høyt. Så lenge man ikke stenger seg overfor nye og yngre diktere, er det bare av det gode. Jeg har lagt stor vekt på å anbefale unge norske poeter sammen med de mer etablerte i min egen generasjon.
Nettopp Jan Smrek-festivalen er en annen undertegnede har blitt invitert til – uten annet enn et par tidsskrifter og antologier å vise til. Etter opplesninger i kirker og festsaler, fant jeg meg selv sittende på en slovakisk ungdomsskole før frokost, mens jeg høflig prøvde å drikke vodkaen som ble servert sakte nok til å kunne uttale mine fortreffelige bokstavrim, og fort nok til å glemme hvem som satt på hver side av meg: P.O. Enquist, Pia Tafdrup og Aharon Appelfeld. Hvem hadde fått meg i en slik posisjon? Jo, Knut Ødegård og Milan Richter, som jeg kjente vagt. Fra hvor? Andre festivaler, naturligvis.
an@morgenbladet.no
Ingen kommentarer