«Diagnostisisme»

 illustrasjon: ellen lande gossner
illustrasjon: ellen lande gossner

Religionsfilosofisk system med asketiske trekk.

Fakta

Morgenbladet har invitert en rekke forfattere til å svare på spørsmålet: Hvilket ord trenger vi i norsk? Har du et nyord vi burde ta i bruk?
Og hvorfor trenger vi det? Gjennom sommeren presenteres forfatternes forslag til nye ord. Denne uken: Jan Grue. Neste uke: Aina Villanger

Menneskets livsmål er å søke kunnskap om de uforgjengelige diagnosene.

~isis’me -n (fra gr. diá, ‘skille’ og gnostikos ‘erkjennelsesevne’): religionsfilosofisk system som blander mystiske elementer fra flere kilder, blant annet gresk filosofi og amerikansk psykiatri.

Diagnostisismen preges av troen på at mennesket kan forklares gjennom immanente og essensielle kategorier. Systemet har karakter av binære kategorier, såsom kropp/sinn, syk/frisk eller gal/normal. En såkalt «diagnose» vil ikke bare forklare motiver og handlinger, men er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for å felle moralske og etiske dommer. (Se også predestinasjon.)

Diagnosene går forut for erfaring; de er transcendente og tilhører den åndelige verden. Menneskets livsmål er å søke kunnskap om de uforgjengelige diagnosene, for bedre å kunne forstå den forgjengelige, fysiske verden. Denne dualismen er karakteristisk for diagnostisismen. Noen diagnostiske grupper har også markert sin kritikk av den erfaringsbaserte verden gjennom sin asketiske livsstil; det er vanlig å gå kledd i hvitt, tale i tunger, og kun anerkjenne henvendelser fra andre som bekjenner seg til diagnostiske retninger.