Bryson på hjemmebane

<b>Møblerte hjem: </b>Først og fremst handler det om overklasse i Hjemme, og Bill Brysons humor kommer maksimalt til sin rett når ufattelige summer brukes på de nære ting. På bildet ser vi Lord Berner som maler Mrs P. Betjeman og hennes hest, i sitt hjem i Berkshire, 1938.  <i>Foto: Corbis/Scanpix  </i>
Møblerte hjem: Først og fremst handler det om overklasse i Hjemme, og Bill Brysons humor kommer maksimalt til sin rett når ufattelige summer brukes på de nære ting. På bildet ser vi Lord Berner som maler Mrs P. Betjeman og hennes hest, i sitt hjem i Berkshire, 1938. Foto: Corbis/Scanpix

Bill Bryson er en av verdens mest respekterte sakprosaforfattere. Få behersker digresjonen som ham.

Fakta

Anmeldelse

Bill Bryson
Hjemme. En kort historie om de nære ting
Oversatt av Gunnar Nyquist
576 sider. Gyldendal. 2012

Eksentrisitet er selvsagt en av nøklene til Brysons popularitet.

Når man skal prøve å forklare hva som gjør Bill Bryson til en så populær og respektert skribent er det vanskelig å vite hvor man skal begynne, og da er jo begynnelsen et greit sted: I The Lost Continent fra 1989 tok Bryson en biltur fra hjembyen Des Moines, Iowa, og øst- og vestover i USA.

Han skrev humoristisk og selvironisk: («I come from Des Moines. Someone have to»). Han skrev opp mot og sammenlignet med reiser han som barn hadde tatt med foreldrene langs delvis de samme veiene, slik at han fikk tre tidsperspektiver: stedets historiske tilstand, slik det var i hans barndom rundt 1960 og i skrivende stund, 1987 og 1988.

Dermed kunne han også spille på sine egne reaksjoner som barn i forhold til det han tenkte som voksen 25 år senere. Ved å sette sammen disse brikkene nennsomt og faglig upåklagelig, fikk han leseren til å være med på hvert minutt av turen, uten at det et øyeblikk ble kjedelig, takket være variasjonen og humoren.

 

Kulturhistorie. Og slik har han i grunnen fortsatt, bare i flere sjangre. Språkbøker, populærvitenskap, memoarer og nå det som må kalles en kulturhistorie – riktignok har alle Brysons bøker et islett av kulturhistorie, fornuftigvis. For et par år tilbake ble Bryson spurt om hvordan han klarte å få til A Walk in the Woods, reportasjen fra en vandring langs Appalachene i det østlige USA. Han smilte lurt og sa på sin avvæpnende måte at det ganske riktig var håpløst, og han hadde gitt opp den opprinnelige bokplanen nesten umiddelbart: «Vi sto opp, gikk, så på trærne, la oss igjen. Jeg ble virkelig bekymret for bokprosjektet.»

Den endeløse monotonien i det å gå langs en skogssti hadde i stedet tvunget ham til å gripe fatt i alt mulig annet som hadde tilknytning til stedene han vandret igjennom, og om nødvendig virkelig strekke seg etter godbiter til bokprosjektet. Dermed ble også skogsturen en kulturhistorie vel så mye som en naturhistorie.

 

Digresjoner som virker. Her ligger mye av Brysons sjarm som forfatter. Han er villig til å lete, villig til å bryte ut av de mer umiddelbare sammenhengene og gå videre til noe annet som det kan være vel så interessant å skrive om. Det viser at forfatteren anstrenger seg, og det til de grader: I paperbackutgaven av At Home. A Short History of Private Life dekker litteraturlisten 33 (trettitre) sider.

Men dette enorme arbeidet gir både forfatteren og leseren store belønninger. Bøkene blir ekstremt mangesidige, de virker som overflødighetshorn hvor stoffet aldri tynes til det siste, det er alltid mer å hente, for eksempel ved en digresjon. En digresjon som nesten alltid er en treffende kommentar eller et kontrapunkt til det til enhver tid omtalte temaet, eller et tilbakevendende element som bidrar til å bygge et sammenhengende verk av boken – i Hjemme er det for eksempel stadig vekk henvisninger til året 1851, av en grunn som er midt mellom pussig og eksentrisk.

 

Den amerikanske fetteren. Eksentrisitet er selvsagt en av nøklene til Brysons popularitet. Han mestrer til fulle kunsten å beskrive det eksentriske slik at det både blir avskrekkende, tiltrekkende, morsomt og knusende trist på en gang. Det klarer han ikke minst gjennom å være ekstremt flink til å plukke frem nettopp de adjektivene og adverbene som føles riktige i nesten enhver sammenheng.

Men selv om Bryson neppe har sin like, er han ikke alene om kunsten som sådan. Tenk tilbake til Richard Herrmann eller svenske Johan Hakelius, som får til mye av det samme i sine bøker om Storbritannia. Og nettopp i ordet Storbritannia er det nok en Brysonsk hund begravet: Selv om han er født og oppvokst midt i Midtvesten, har det alltid vært noe engelskaktig i Brysons stil, i selvironien og i humoren. For øvrig snakker han med tydelig britisk-engelsk intonasjon etter å ha bodd i landet halve sitt voksne liv og vel så det.

Men han vokter seg vel for å go native fullt ut, han er fortsatt amerikansk statsborger, og har konsekvent beholdt sin forfattersynsvinkel på Storbritannia: den enkle og praktiske, men oppvakte og ikke minst endeløst nysgjerrige amerikanske fetteren.

 

Fra rom til rom. Denne nysgjerrigheten har alltid vært den virkelige bærebjelken i Brysons forfatterskap. Så også i Hjemme. Det er en forslitt sammenligning, men Bryson har en askeladdaktig evne til å finne interessante ting der andre ser skrap eller ubetydeligheter. Slik at når kritikere og lesere går lei og vender tommelen ned for Per og Pål forfatter, kan alltid Espen Bryson trekke frem en blei, en død kråke eller en utgått sko og ha noe å si likevel.

Ideen til Hjemme, å skrive om alt vi ser rundt oss daglig, er skreddersydd for en slik nysgjerrighet. Mens Bryson rusler fra rom til rom og henter opp gjenstandenes og rommenes bruk og utvikling, deres stigende og synkende popularitet, er han aldri i nærheten av å gå tom, hverken for noe å skrive om eller ting å si. For eksempel: Der en annen forfatter kunne ha begynt å skrive om badekaret fra det ble innført, er Bryson vel så nøye med å beskrive grundig og utførlig badekarets fravær i århundrer, hvorfor det tok så lang tid å etablere personlig hygiene, han tar frem argumentene mot bading, sammenhengen med syfilis, ideen om å tette igjen huden med skitt så farlige stoffer ikke skulle trekke inn, og så videre.

 

Narrenes skip. Å barrikadere kroppen med skitt er vel å merke langt fra det mest sinnssvake i Brysons bok. Fra den populærvitenskapelige En kort historie om nesten alt har han videreført flere elementer, først og fremst tragikomiske historier om strålende vitenskapelige og praktiske gjennombrudd som ble totalt ignorert, og motsatt: fullstendig avsindige og vanvittige påfunn som straks ble høyeste mote. Ja, iblant fremstår Brysons persongalleri av hypervelstående, men illeluktende aristokrater som et narrenes skip, komplett med musereder i havmeterhøye parykker.

Men det er også flust av fornuftige, fremskrittsvennlige figurer i Hjemme. Og to av Brysons store helter er og blir George Washington og Thomas Jefferson: Slik Bryson presenterer det, fremstår deres respektive hjem Mount Vernon og Monticello som fakler av amerikansk opplysning og fornuft i en syndflod av europeiske galskaper.

Hm. Det er faktisk ikke sikkert man trenger å grave noe dypere enn som så etter Brysons uvilje mot å gå helt over til den britiske siden.

 

Medfølelse. Hjemme har et enormt persongalleri , og først og fremst handler det om overklasse – mer enn i mange kulturhistorier. Årsaken er soleklar: Bryson skriver om gjenstander, rom og hager, og fattigfolk hadde lite eller ingenting av dette – ser man litt ut i verden er det fortsatt regelen. Men at boken til dels er en overklassens historie har en svært positiv side: Brysons humor kommer maksimalt til sin rett når ufattelige summer brukes på degenerert og snobbete tøv, noe som selvsagt gjentar seg i ett sett hele boken igjennom.

Fattigdom og fortvilelse derimot er rett og slett ingenting å le av. I stedet påkaller Bryson vår medfølelse ved å beskrive tjenernes gruelige arbeidsdager, den horrible nedlatenheten vanlige folk ble behandlet med, og den ekstreme brutaliteten når de fornemmes liv skulle tilrettelegges: For eksempel beskriver Bryson hvordan landskapsarkitekter hyret av de ufattelig rike rett og slett rev hele landsbyer for å tilrettelegge for flotte utsikter fra herregårdene og i retning av dem.

 

Dobbelt metode. Når Bryson snakker om Hjemme, legger han vekt på hvordan han en dag begynte å se rundt seg og fundere over hvor lite han visste om tingene han omgang seg med og rommene han beveget seg i. Resultatet er i bunn og grunn et arbeid som innbefatter to komplementære sider av verden: Hvordan det nære og selvsagte en gang var alt annet enn selvsagt og hvordan det helt fjerne, i flere betydninger, var helt ordinært. Og denne dobbelte arbeidsmåten er innbakt i Hjemme som i hele Brysons forfatterskap: Rikelig med humor, men enda flere fakta. Alltid underholdende, men først og fremst eksepsjonelt kunnskapsrikt.