Det man først slås av i Gunstein Bakkes oversettelse av Willy Kyrklund, er letthet. Om det gjøres utflukter av epistemologisk eller moralfilosofisk art, eller om disse undergraves for å skape ironiske tveydigheter og underfundig humor, så bærer oversettelsen hele veien.
Det er to sentrale bøker i forfatterskapet som nå utkommer på norsk, i en fantasifull grafisk formgivning: en bok med to rygger. En rygg omslutter Meisteren Ma (1951), som ble Kyrklunds gjennombrudd. Den kritikerroste Polyfem forvandla (1964) er den andre boken i denne dobbeltutgivelsen.
Finlandssvenske Willy Kyrklund flyttet til Stockholm i 1944 og debuterte fire år senere. Han er en slags nestor i svensk etterkrigslitteratur, noe som nesten er paradoksalt, ettersom Kyrklund helst fulgte flertydighetens og motsigelsenes lære.
I et essay i Dagens Nyheter i anledning Kyrklunds død i 2009 skriver Thomas Anderberg: «Han bekände sig inte till någon skolbildning och ställde sig inte på någon barrikad; han såg snarare som sin uppgift att beskjuta dem som tagit sig upp därpå.»
Aforismer. En av dem det skytes på, er fragmentforfatteren Ma-fu-tsï i Meisteren Ma. Grunnteksten er en pastisj på kinesisk filosofi utstyrt med kommentarer. Men «Østens visdom» er ikke hva den en gang var. Her støter man på aforismer som: «Livet har ikkje i og for seg noko verde. Einast gjennom å utsette seg for farar og påkjenningar kan ein tilføre det eit verde i augneblinken. Då kan ein roleg møte døden i visse om trass alt å ha levd.» Og til og med basale sannheter som: «Høgt skattar eg kjærleiksdikting, men det er likevel noko eige ved det å ha sjølve jenta, synest eg.»
Som i Nabokovs Pale Fire (som utkom ti år senere) drives kommentatorene av sine egne fortellinger. Mesteren Ma-fu-tsïs tanker suppleres av mer profane opplysninger, blant annet om hans drikkfeldighet, bordellvaner og allmenne forvirring. Som autoritet blir han stadig undergravet når kommentatorene Yao og Lin relativiserer hverandres og mesterens uttalelser.
I mesterens fortvilte (og fåfengte) forsøk på å skille det menneskelige (verdiløst, uinteressant) fra de menneskelige vilkår (interessant, verdifullt) ligger et absurd grunnsyn som kan minne om en annen mørk humorist, nemlig Samuel Beckett. Hos Beckett som hos Kyrklund er mennesket ensomt, utsatt og troløst. Men det er verdt å le litt lell. Det er en antiautoritær humor som har ironi som sitt bærende grep, den er empatisk og ømhjertet, om enn tidvis oppgitt.
Destabiliserer. Det finnes også et dypt slektskap til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, som deler Kyrklunds grunnleggende skeptisisme: Gjennom å leke med filosofiske og teologiske systemer i litteraturens form belyser han fiksjonaliteten i disse systemene og destabiliserer våre antagelser om oss selv og vår plass i universet. I Bakkes innfallsrike og formidlingsglade etterord belyses også andre forbindelser mellom disse to forfatterne.
Kyrklund hevdet selv at han begynte å skrive (på stabstoalettet i Vasa) under andre verdenskrig. «Det var för att undkomma mina officerare som jag började skriva, jag upptäckte att jag skapade något som gjorde mig fri från dem som bestämde över mig», har han sagt i et intervju.
Tusen og en natt. Om Meisteren Ma kan kalles en kortprosasamling, er Polyfem forvandla en regelrett roman. Men den fungerer ikke helt som vi forventer at en roman skal gjøre. Heller ikke i dag. Da den utkom i 1964, ble den omtalt som et «svåröverblickbart kaos» av den svenske kritikeren Sven Eric Liedman. Kyrklund selv har sagt at han liker romansjangeren fordi det er en sjanger «i tilblivelse».
Hos Homer fortelles myten om den brutale Polyfemos’ kamp mot Odyssevs og hans mannskap. Hos Ovid er det et betraktelig mer pastoralt bilde som males opp av sauegjeteren Polyfemos, som har forelsket seg i nymfen Galatea. Det er denne sympativekkende kyklopen, med kjærlighetssorg, som venter på stranden i begynnelsen av romanen Polyfem forvandla, på dagen da Ingen skal komme tilbake så han kan få sin hevn.
Romanen består av et montasjeaktig prosaverk der allegoriske fortellinger, lyrikk og essayistikk tvinnes om hverandre i et slags modernistisk sidestykke til Sjeherasads historiefortelling i Tusen og én natt. Skal man sammenligne med en norsk forfatter, kunne en slik som Svein Jarvoll være passende: på grunn av den lekne omgangen med gresk mytologi, som kombineres med essayistiske undersøkelser og plumpe folkelige rim.
Grasiøst. Polyfem forvandla favner bredt over kjærlighetens mer og mindre umulige vesen i vilt slingrende former. Og det skjer grasiøst, uten anstrengelse. Fra kyklopens forsmådde kjærlighet til et samleie mellom Lykia og Hektor i lydpoesiform; fra en fabel om den umulige kjærligheten mellom et esel og en fugl til det gamle paret Philemon og Bakkhis, som ble forvandlet til to trær med sammenvokste kroner; til avsnitt om den berømte skjønnheten Dju’el-Qulub fra Tusen og en natt, og om Yamis sorg over Yama, som ga opphav til forskjellen på natt og dag. I en av de vakreste passasjene forsvinner mellomrommet mellom ordene mens de elskende forsøker å utslette mellomrommet mellom seg, og Jalal al-Din Rumis sufiske læredikt Mesnavi gjenkommer i form av et kjærlighetsdikt.
Willy Kyrklund snakker til oss om vår tid. Og det er det som gjør at vi kan og bør forvente oss det samme av Kyrklund i dag som vi gjør av samtidens norske forfattere. I et glassklart og musikalsk klangfullt språk gir oversetteren kropp til en prosa som favner de store dyp, for så plutselig å bråsnu og rekke tunge til leseren. Det er litt av en bok, denne utgivelsen, mener jeg da.
Ingen kommentarer