Selv om årene har brakt meg fra jente til kvinne, og erstattet shetlandsponnien Valdemars westernsal med en ergonomisk og politisk korrekt kontorstol, er drømmemannen stadig den samme: Den alltid kule Lucky Luke, som turnerer revolveren raskere enn sin egen skygge. Dannet mot kvinnfolk, det være seg knalltøffe Calamity Jane eller snobbete Sarah Bernhardt, men streng og rettferdig mot Daltonbrødrene og annet herlig tjuvpakk: I ett av albumene om Billy The Kid får rakkerungen rumperis av Luke (lucky pig!), før han dømmes til 1200 år i fengsel. Men sukk – denne lover of the law er uoppnåelig – i siste rute rir han alltid bort med solnedgangen som kompassnål, mens han synger om en skjebne han aldri vil la noen kvinne lindre: «I’m a poor lonesome cowboy, far away from home.»
Cowboypoet. Hva er det som fortsatt gir Ville Vestens livsførsel en magnetisk kraft? Er det trygge, regelstyrte borgeres fantasi om å begynne på nytt i urørt land som er skyld i høye seertall hos TV-stasjonen HBOs nybyggerserier? Eller i flere bokutgivelser om enkelte westernhelter enn noen gang? Hva får en liten jente i barnehagen utenfor kontoret mitt til å kjempe med de andre barna om en herefordkveg-mønstret cowboyhatt, mens hun roper til en ansatt: «Tell til ti! Vi gjemmer oss litt!»?
Ett av tyven og morderen Billy The Kids (1859 eller 1860 eller 1861… - 1881) store og gjentatte feilgrep var at han gjemte seg bare litt – som regel kom han tilbake til stedene der han var blitt arrestert. I et intervju gjort i fengsel med The Texas Star i mars 1881, begrunner han den evige tilbakekomst med at «det er her alle vennene mine er. No ville eg reist, for nokon eg trudde var venner, har vist seg å vere tvers gjennom løgnaktige.»
Intervjuet er tilsynelatende gjengitt, men i virkeligheten funnet på av Michael Ondaatje i hans bok om legenden fra 1970, ett av hans hovedverk som endelig er utkommet på norsk i Samlagets prisverdige gjendiktningsserie. I Billy the Kids samla verk. Venstrehendte dikt er William Henry McCarty Jr, som han egentlig het, blitt poet, noe han aldri var. I tråd med mytene er diktene skrevet med venstre hånd. På det eneste portrettfotografiet som fins, holder han en Winchester-rifle på sin venstre side. I 1954 fant man imidlertid ut at bildet var speilvendt, og at unge Billy ikke var keivhendt likevel. Den originale tinnplaten ble for øvrig auksjonert bort i fjor for 12 622 400 kroner, en atskillig høyere sum enn dusøren for å ta The Kid død eller levende: 500 dollar.
Bastardverk. Et utall filmer, bøker, sanger, radioprogrammer, forskningsprosjekter og dramatiseringer (Ondaatje gjorde teatermanus av boken i 1973) har omhandlet denne spinkle og visstnok sjarmerende kveg- og hestetyven fra den ville vestens glanstid. Enkelte har hevdet å være ham. Dette har ført til et broket bilde av hvem han egentlig var, noe Ondaatje vet å leke med. Boken hans kategoriseres gjerne som en eksperimentell diktsamling, men kalles i forfatterens etterord for et bastardverk. Betegnelsen er treffende for den ansamling av dikt, prosatekster, intervjuer, gjenfortellinger, tegneseriemanus, tegninger og fotografier som utgjør boken. Fortellerstemmene veksler mellom Billy, hans kvinner, venner og fiender og ikke minst forfatteren selv. Språket kan gå fra tegneserieutrop som PANG og KRÆSJ til besjelinger som gjenspeiler en hardbarket virkelighet. Når Billy kjærtegner en kvinnes solbrune føtter, er det ved å skyve hendene «langs dei som ein snikkar som høvlar for å finne nytt, friskt treverk».
Tegnsettingen er tidvis ufullført, og tekstenes rekkefølge kan virke vilkårlig, som om vi faktisk leser The Kids uferdige manuskript. Dette understrekes av at ikke alle tekstene glitrer, men kan fremstå som postmodernistiske skisser der «sannheten» og fullendte former ikke er et mål. Det kan kritiseres, både i seg selv og for å være utdatert i 2012, men man kan også tenke at det ikke gjør noe. I en kontekst så skittenrealistisk at den er ørkensvidd, kjennes det estetisk rett at diktene kan slarke litt, som om de ristet rundt i Ponniekspressens saltaske på vei til trykkeriet.
Eller i en avantgardists skulderveske hundre år etter: Ondaatje blander det lavkulturelle ved westernsjangerens nostalgi med det høykulturelle ved å lage en kollasj av myter, dokumentert og omstridt fakta og pseudodokumentasjon. Uten en grundig gjennomgang av kildematerialet er ikke disse størrelsene til å skille fra hverandre. Fakta forskyves eller diktes opp, fotografier halveres, fjernes eller repeteres. Det er en ullen og ikke mindre postmodernistisk redegjørelse han har for dette: «Eg har redigert, skrive om og delvis endra dei opphavlege sitata i desse kjeldene, men kjenslene tilhøyrer forfattarane av dei.» Men motsatt sier han at motivasjonen for å skrive boken, var at de sjablongaktige westernfilmene fikk ham til å savne noe mer ekte. Slik viderefører Ondaatje mytene om en av Vestens mest berømte ettersøkte menn, men befester samtidig det som i beste fall er en sannhet om avantgardistisk poesi: Den er i sitt vesen lovløs, regelbrytende, subversiv.
Poetisk vold. Selv når både banditter og sjeriffer er etter deg, fins det ting å le av. Men humoren er svart som en begravelsesagent nattestid. Når Billy har skutt en viss Gregory, hopper en kylling opp mot det ennå levende offerets hals og drar ut en blodåre med nebbet «til den var ti meter lang/ som om den heldt kroppen som ein drake/ Gregorys siste ord blei/ ha deg vekk jævla kylling». En galgenhumoristisk kommentar til den hysteriske religiøsiteten som gjerne kjennetegnet dødsdømtes siste ord i folkelige sjangre som den tids skillingsvise, noe Espen Stueland skriver om i et interessant etterord.
Volden infiltrerer alt, i den grad at erotiske kjærtegn ikke er til å skille fra det å påføre skade: «kroppen hennar knekker nestan fingrane mine». Når en febersyk Billy isolerer seg i en hytte oppstår en for ham uvant stillhet og en ny varsomhet vekkes: «Når eg gjekk, styrde eg utanom spindelvevet som hadde stader å vekse mot, historier å avslutte. Flugene fanga i desse akrobatnetta var dei enaste morda eg såg.» Men roen er en parentes i en tilværelse mettet av trusler – snart ser han seg nødt til å skyte mot en flokk glupske rotter, som tross skuddene fortsetter å «ete kvarandre, nokon åt til og med kulene».
Å skildre vold gjennom poetisk skjønnhet er et både virkningsfullt og velbrukt grep, som kan sette leserens etikk på prøve. I den hjemlige litterære floraen har vi blant annet sett Jan Roar Leikvoll iscenesette et postapokalyptisk søppelsamfunn der voldtekt og nekrofili beskrives i vakre vendinger. Men skjønnheten er ikke til å stole på. Ondaatje skriver om Billys banemann, sjeriff Pat Garrett, at han «blei redd for blomar fordi dei gror så sakte at han ikkje kunne gjette kva dei pønska på».
Nynorsk forskjønnende. Sammensmeltingen av vold og lyrisk språk fungerer også som en imøtegåelse av voldsromantisering og om mytene om The Kid. Myten forskjønner og forstørrer, mens sannheten kan være reduktiv: Billy hadde faktisk ikke drept 21 menn (eller 27, som andre kilder oppgir) da han som 21-åring ble skutt av Garrett. Trolig var antallet mellom fire og ni. Det er også tvilsomt at han var så gammel som 21 år da han døde. Historikere mener at Garrett manipulerte fødselsåret i biografien han skrev om ham, for å skjule at han hadde drept en tenåring.
Mild nynorsk gjendiktning virker samvittighetsfull og stødig. Særlig rytmen er godt gjengitt, og flyter spesielt fint i prosaen. Likevel kan nynorsken iblant fremstå mer forskjønnende enn det amerikanske. I en røff, maktutøvende scene i originalen spør Billy Sallie, som ofte tuller seg inn i et hvitt laken, om hun vet «what a madman’s skin is». Han tapper varmt vann i badekaret og løfter henne oppi uten at hun får befridd seg fra lakenet, «and then heaving her out and saying that’s what it is, that white thing round you. Try now to dig yourself out of it.»
I den nynorske versjonen er det et mildere skjær over handlingen, idet han «løfta ho ut og sa som det kvite rundt deg, slik er den. Forsøk å grave deg sjølv ut no.» Det skyldes forskjellen på det muntlige, uvørne «that white thing round you» og det mer poetiske «som det kvite rundt deg». Men det er også en avgjørende syntaktisk og dermed rytmisk forskjell, idet setningen «slik er den» er plassert sist i setningen, fremfor den tidligere plasseringen av «that’s what it is». Jeg leser originalen som fortalt med en bred sørstatsdialekt, mens nynorsken fremstår mer normert. Kanskje går jeg glipp av nyanser, og at dette er annerledes for lesere med nynorsk som hovedmål? Men det kan være at en norsk dialekt eller radikal bruk av en av målformene, kunne gitt teksten en mer miljøtro valør.
I det fiktive intervjuet med The Texas Star blir Billy spurt om han tror han vil leve videre i folks bevissthet. Han svarer selvsikkert: «Eg vil vere der til verda går under.» So far, so good. Han har nok mer rumperis i vente.
Ingen kommentarer