Ansvar er et ord i nød, skriver den svenske poeten Mara Lee i «Nyårsdikt». Ordet har blitt annektert av det nasjonalistiske partiet Sverigedemokraterna, og Lees dikt ble publisert i Aftonbladet som en reaksjon på at partiet ble stemt inn i Riksdagen høsten 2010.
Den nasjonalistiske forståelsen av ansvar står i sterk kontrast til betydningen begrepet har i den nye utgaven av 10-tal, et uavhengig svensk tidsskrift for litteratur, kunst og samtidsdebatt, som har eksistert siden 1980 (henholdsvis som 80-tal, 90-tal og 00-tal). Deres nye temanummer er et heroisk forsøk på å vinne ansvaret tilbake.
Fortvilelsens kulturkamp. Nummerets kanskje beste tekst er Elisabeth Hjorths «Förtvivla», et essay om litteraturens makt og maktløshet. Hjorth åpner i tvilen – kan litteraturen skape endring? Gjennom tenkere som Judith Butler, Jacques Derrida og Emmanuel Levinas, og gjennom samtidslitterære eksempler fra blant andre Kristian Lundberg og Hanne Ørstavik, dveler Hjorth ved ansvar som lese- og skrivehandling.
Teksten ender i et forsvar for en jeg-oppofrende fortvilelse: «Att ansvara innebär att handla, men även att förtvivla över det som faktiskt är litteraturens maktlöshet. (...) Att utsätta sig för litteratur är att ansvara, ge sig hän. Den är det omöjligas etik, en förtvivlans kulturkamp.»
Helena Bobergs rapport fra Kairo strekker perspektivet nedover kontinentet – Boberg snakker med egyptiske poeter om litteraturens forhold til revolusjonen, og det vi får referert er ingen brennende litterær bejaelse av situasjonen – flere av Bobergs kilder hevder i stedet at en revolusjonært inspirert poesi fort blir reduktiv og slagordspreget.
Nummeret huser også flere andre interessante bidrag: Et nyoversatt intervju med Birgitta Trotzig fra 1976, Gro Dahles refleksjon over ansvar og barnelitteratur, foto og tekstsamarbeidet mellom Sara Stridsberg og Annika von Hausswolff, samt Susanne Christensens tekst om Matias Faldbakkens utstilling Portrait Portrait Of Of A A Generation Generation, hvor Christensen stiller spørsmål om aktivistisk versus negerende kunst.
Parodiske positurer. 10-tals temavalg er velkomment i en mediehverdag hvor nyansert debatt over landegrensene ikke akkurat prioriteres, men å skrive om ansvar medfører samtidig fallgruver – hvordan unngår en å bli moraliserende og pompøs i omgang med et slikt tema? Som Lena Andersson formulerer det i sin tekst om samfunn og samvittighet: «Det är inte bara att ta ansvar, utöva det, kräva det. Vi måste oavbrutet reflektera över vad det innebär att ta det, utöva det, kräva det, och så få en mental och intellektuell beredskap för ansvaret.»
Kritisk refleksjon må som kjent inneholde en selvkritikk, en like streng saumfaring av egen posisjon som av andres. Noen av tekstene i 10-tal lykkes med dette, men som helhet treffer ikke nummeret helt – til det er storparten av tekstene for korte, flere resonnementer lider under premature konklusjoner.
Tidsskriftets design er kvikt, men bildene av bidragsyterne levner meg i stuss: Skribentene presenteres i helsideformat, stilt opp i klisjéfulle positurer, og ligner mer parodier på intellektuelle.
Nordisk spekter. Et annet svensk litteratur- og kulturtidsskrift, Glänta, publiserte i vinter et temanummer om engasjement. Det er verdt å merke seg at både det foreliggende nummeret av 10-tal og Gläntas engasjementsnummer kommer fra Sverige – hvorfor står ikke lignende tema på dagsordenen i norske tidsskriftsredaksjoner?
Redaksjonen i 10-tal skal for øvrig ha ros for sitt spekter av nordiske bidragsytere. For fremtiden kan en imidlertid håpe at de norske og danske tekstene kan få stå på originalspråket – dersom en for alvor vil dyrke et nordisk panorama, må en stole på at skandinavene forstår sine naboer godt nok til å lese og skrive på eget språk i hverandres tidsskrift. Å tegne seg opp for et knippe pan-skandinaviske tidsskriftsabonnementer er herved anbefalt både som språk- og tankeøvelse.
Ingen kommentarer