Hva består skjønnlitteraturens samfunnsbyggende rolle i? I å forsvare de til enhver tid rådende tanker mot oppløsningstendenser og urostiftere, eller i å ta på seg oppgaven med å undersøke det tilsidesatte, utenkte og tabuiserte? Kan en forfatter, idet hun skriver, velge bort gode hensikter og frasi seg å være på parti med fellesskapets verdier, slik de nå en gang er gitt, i den perioden og på det stedet hun virker, og samtidig ende opp med en tekst andre kan ønske å lese, og sette pris på? Hva vil i så fall teksten bibringe oss: perspektivutvidende innsikter fra utsiden, eller impulser og dragninger vi bare motvillig vil vedkjenne oss?
Slike spørsmål dukker med jevne mellomrom opp i Stig Sæterbakkens Essays i utvalg. De blir – prøvende og foreløpig – besvart gjennom lesninger av så vidt ulike forfattere som Céline, Conrad, Jan Ondrus, Nikanor Teratologen, Gaétan Soucy – og Adolf Hitler. Forfatteren lever opp til Theodor W. Adornos devise om at «kjetteriet er den innerste lov i essayets form»: Han bestreber seg på å unnslippe tankeortodoksier og en ureflektert hengivelse til alminnelige normer. Samtidig har kjetteriet i Sæterbakkens tankeverden ikke bare sine fritenkende, kulturradikale konnotasjoner; den religiøse ordbrukens lokkende, men illevarslende betydning blir opprettholdt.
Humanistisk alkymi? På den ene siden står han for en erkjennelsens frihetsbestrebelse få opplyste nordmenn av i dag vil motsette seg, ja, hvis idé er institusjonalisert som ytringsfrihet, statsstøtte til selvstyrende, kritisk kunst og tiltaltes rett til å føre forsvar i retten, hvor grusom forbrytelsen enn er. Her viderefører Sæterbakken noe av det beste i den brandesianske arven: viljen til å rette et skarpt, analytisk blikk mot hva i det sosiale som er døde overleveringer, mekanisk autoritetstro og bekvem forstillelse, og en konsekvent prioritering av individets rett til å revoltere mot allmennytten.
På den andre siden gjør utvalget det også tydelig at forfatteren baler med en fascinasjon for det rent ut destruktive. Når Sæterbakken oppsøker litteraturens, billedkunstens og filmens fremstillinger av ondskap, ser det tidvis ut til komme av en tro på alkymi, en forvandlende kjærlighet, et begjær etter innsikt som øker humanismens domene ved å utfordre det allment akseptert gode. Men han legger heller ikke skjul på at ondskapen har sin egen forførende kraft.
I flere av disse skriftstykkene tiltrekkes han av en oppløsning det er uklart hvor vil føre hen – til en forestilling om andre vilkår for menneskenes gjøren og laden, en mystisk, indre erfaring eller kun en kortvarig suverenitetserfaring før det khtoniske svelget lukkes for godt? Til tider synes det som om en kulturradikaler og en undergangsromantiker kjemper om kontrollen over forfatterens nærmest umåteholdne formuleringstrang, som på tilsvarende kontrastfullt vis tar opp i seg både litterært, hypotaktisk kunstspråk og folkelige, direkte vendinger.
Grammatikkens gode ånd. Sæterbakken bruker den essayistiske litteraturkritikken til å diskutere historiske så vel som samtidige forfatteres ideer om menneskelivet, tenke over ekstreme valg romanpersoner blir nødt til å gjøre og leve seg inn i pressede tilstander en bevissthet med ett kan befinne seg i. Han forvandler litterær kunnskap til menneskelig innsikt, samtidig som de eksistensielle spørsmålene springer ut fra overveielser om hvordan en roman, et dikt eller et forfatterskap er skrevet og bør tolkes. Gjennom det hele løper overveielser om hvordan man kan gi form til og forstå det som unndrar seg den gitte språkbruken, de overleverte kategoriene og fortellestrukturer som følger skjemaet til «den klassiske fortellingens forløp: hjem, konflikt, nedkjempelse av uhyrene, hjem igjen, gjenforening», som det heter i «Litteraturen og det etiske» (2001)?
Igjen og igjen sirkles en beslektet tematikk inn, med litt ulik betoning fra gang til gang: «Er det en god ånd som holder hus i grammatikken og som holder oss i tømme, forhindrer at vi mister kontrollen over oss selv, vår menneskelighet, når vi skriver?» («Litteraturen og det etiske.») Om drivkraften i Célines forfatterskap heter det: «Ved å underlegge seg det musikalske språkets lovmessighet unndra seg det sosiale regimets ditto … Gjennom å innordne seg språkets klanger endelig bli i stand til å tale fritt …» («NEI! NEI! NEI!», 2008.) Jan Ondrus’ dikt beskrives som «en vill metaforikk som med et feber- eller ruslignende mandat beveger seg helt ut mot grensen av det forståelige, som en forberedelse – kanskje – av et endelig språklig krakk» («Eksorsisten», 1999). Kort sagt: Den ene teksten mer velformulert enn den andre ønsker seg til et sted hinsides språkets oppdelinger og etterstreber en innsikt normalprosaen ikke kan nå. Ambisjonen er å erfare utsiden, å vitne om dette møtet, men uten samtidig å gjøre det «vanlig» og gjenkjennelig ved å ikle vitnemålet et språk hvis ord og uttrykk først og fremst uttrykker det gode selskaps forventninger til verden. Det forblir uavklart om denne ambisjonen egentlig er mulig å realisere. Som Sæterbakken formulerer dilemmaet i «Litteraturen og det etiske»: «Er det litterære språkets bindingsverk så fundamentalt nødvendig for teksten som akseptabel, leselig størrelse at kirker er det eneste som lar seg bygge, at kirker er det vi ender opp med hver gang, uansett hvor groteske bilder vi utsmykker dem med?»
Dilemmaet får en ekstra klangbunn av at Sæterbakkens essays så å si gjennomgående er introduksjoner: pedagogiske innføringer i forfatterskap og verk. Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med den språkfilosofiske besettelsen av utsideerfaringer? Men kanskje er dette spørsmålet basert på en for enkel motsetning, som lurer oss til å tro at rent språklige paradokser også viser til reelle motpoler, som lar oss i fred med forestillinger som ikke har med det levde livet eller den faktiske litteraturen å gjøre, men som i stedet stammer fra vanetenkning og tillærte regler. For didaktikk er noe annet enn harmonisering, og den europeiske opplysningstradisjonen har TVIL skrevet over sin inngangsport.
Orienteringsforsøk. Når vi snakker om skjønnlitterære forfatteres bøker med artikler og essays, støter vi ofte på skillet mellom samlinger som vektlegger at de er mer eller mindre ubearbeidete dokumentasjoner av så og så mange års praksis i offentligheten (Jan Erik Volds Entusiastiske essays. Klippbok 1960–1975 (1976), Dag Solstads Artikler om litteratur 1966–1981 (1981)), og mer komponerte bøker (Ole Robert Sundes Støvets applaus (1995)). Sæterbakkens tre essaysamlinger – Estetisk salighet (1994), Det onde øye (2001) og Dirty Things (2010) – har her plassert seg i en mellomsone: De har både fremstått som kartlegging av forfatterens orienteringsforsøk i en viss periode, og som gjennomtenkte komposisjoner, der mange av essayene han skrev i perioden er utelatt.
Også dette volumet fremstår som komponert, faktisk i langt større grad enn de tidligere bøkene, noe som ikke minst blir tydelig av at samlingen innledes og avrundes med at Sæterbakken oppsøker kunstverk som omslutter betrakteren helt og holdent: Per Inge Bjørlos Indre Rom V – Målet («Den som stiger inn her», 1991) og Emanuel Vigelands mausoleum, Tomba Emmanuelle («Sacred Tears», 2010).
Essays i utvalg rommer altså ikke bare tekster om litteratur, men også om billedkunst, film – og klær. «Pynt dere!» (2008) er en hyllest til det kunstige og kunstgjorte, som utarter til en kritikk av den triste norske folkekarakteren og sosialdemokratiets idé om «indre skjønnhet», og som kan vise seg å fortjene en plass som et høyst uventet appendiks til Solstads «Norske vaner, særlig matvaner – og den radikale kvinne» (1982). Essayene er alle stramt skrevet, og forfatteren uttrykker sin lærdom på diskret vis: Lesningen antar aldri form av en allusjonsrebus (så opplevde da også Sæterbakken to kontroverser som kunstnerisk rådgiver på Norsk Litteraturfestival: Den ene skyldtes invitasjonen av David Irving, den andre skyldtes forsøket på å avskaffe den årlige quizen).
Sæterbakkens idé om forfatterens virksomhet er konsekvent et tvilens og problemformuleringens mandat: «Vi er her for å forstyrre den glattheten som gir inntrykk av at bruddene er leget, eller later som de aldri har vært der.» («Handke og serberne – og vi», 1996, ikke med i utvalget.) Gjennomgående spilles tilværelsens kontraster og dobbeltheter ut mot hverandre. Han jevner ikke ut konflikter, men forsterker og stiliserer dem til synlige poler. Målet later ikke til å være avklaring eller harmonisering, men intensitet – mellom de motsatte polene oppstår elektriske utladninger, i skikkelsen av forfattere, fiksjonspersoner og verk.
Tematisk spissing. Et av samlingens høydepunkter er essayet om Faulkners Absalom, Absalom!, «Det er for sent» (1995), en sammentrengt analyse som neppe kan unngå å gjøre en uinnvidd leser intenst nysgjerrig på sørstatsforfatteren, og som for andre vil arte seg som en frydefull påminnelse om et av den moderne romankunstens uomgjengelige verk. Teksten legger for dagen en nesten vanvittig innlevelsesevne, og er, i likhet med essayet om Becketts Hvordan det er (1999), en nærlesende introduksjon, uten for sterke teser. Dermed også sagt at disse to tekstene beveger seg på siden av den batailleske linjen som later til å ha vært det styrende prinsippet i utvalget som helhet – nær sagt dessverre.
For paradoksalt nok blir essayene mindre tilgjengelige på grunn av utvalgets tematiske spissing: Det snevrer inn synsfeltet og gir inntrykk av en ikke bare vedvarende, men også systematisk undersøkelse av likeartede anliggender. Dermed fremstår forfatterskapet som mer énsporet enn det i virkeligheten er. Man går for eksempel glipp av Sæterbakkens entusiastiske anbefalinger av samtidige skandinaviske forfattere som Vibeke Grønfeldt og Lars Jakobson (begge viet fabelaktige tekster i Det onde øye, opprinnelig publisert i herværende avis), eller rekognoseringer i det samtidige debattlandskapet (som «Handke, serberne – og vi», likeledes publisert i Morgenbladet, i 1996). Sæterbakkens evne til å sette pris på ulike typer litteratur skyves til side, til fordel for en inderliggjøring av nihilismens problem, en tragisk individualisme og en negativitetens og de moralske gråsonenes kanon.
Løsrevet fra sin praktiske sammenheng som etterord, foredrag og tidsskriftbidrag (boken mangler info om opprinnelig trykkested, noe som blant annet gjør at det ser ut som om det sentrale essayet «Hitler, en metafor fra Tyskland» er fra 2001, mens det først ble publisert i 1994), skaper boken et inntrykk av at essayene har andre pretensjoner enn de i sin tid faktisk hadde. Utvalgets stramhet gjør det viktig hele tiden å minne seg selv om at dette ikke er en moralfilosofisk avhandling, der man kan lese seg frem til stabile posisjonsangivelser, men en samling leilighetstekster. At henvisningene til verk som Batailles La Littérature et le Mal (1957) og Nietzsches Moralens genealogi (1887) tidvis får et visst preg av streiftog og avbrutte selskap, kommer av at spørsmålsstillingene og de essayistiske valgene hele tiden springer ut av beskjeftigelsen med konkrete verk.
Historiens irrganger. Om vi likevel velger å følge det som later til å være utvalgets styrende prinsipp: Hva innebærer Sæterbakkens stadige sirkling om størrelsene godt og ondt? Forfatteren er tross alt ingen metafysiker à la Dostojevskij eller Undset: Snarere enn å se en evig konflikt i kampen mellom det gode og det onde, tilslutter han seg Nietzsches idé om moralens omskiftelighet gjennom historien. Sirklingen om «ondskap» kan dermed til tider synes som et skalkeskjul for å nærme seg historiens irrganger, gjennom å gå opp våre moralske forestillingers tilblivelsesvei, ut fra den hypotesen at «alt kunne vært annerledes».
Likevel er det som om Sæterbakken egentlig ikke ønsker å frigjøre seg fra det ondes problem – for eksempel går aldri historiseringen så langt at han tar i bruk det mer historisk orienterte begrepet «doxa» for å beskrive det Georges Bataille med en mer antropologisk, transhistorisk term kaller «det homogene». Dermed blir heller ikke diskusjonen av hva som er samfunnets utside alltid like fininnstilt; i enkelte tilfeller blir trangen til å fremme kategoriske påstander om den sosiale «normaliteten» ikke temmet tilstrekkelig av innsikten i alltings ustadighet og nyanserikdom.
Ærleg leitartvil. Så å si hvert essay i boken legger opp til å diskutere menneskenaturen: hvilke tilbøyeligheter vi legger for dagen i det kritiske øyeblikket da vi virkelig settes på prøve, og kulturens bolverk er en saga blott. Derfor kan det synes noe overraskende at tekstene helt ser bort fra biologien som vitensfelt, stikk i strid med en tenker som Zapffe og en poet som Gottfried Benn, to forfattere som ellers tilhører Sæterbakkens valgslektskaper. Det blir også påtagelig, slik utvalget foreligger, at analysen av «det onde» står i et spenningsforhold til metafysiske tradisjoner som tekstene ikke viser særlig interesse for: Sæterbakken er ofte nær å forfekte noe i nærheten av en anti-rousseausk syndefallsmyte, men diskuterer sjelden kristendommens menneskesyn direkte.
Fokuset på universets ødselhet, menneskelivets vilkårlighet og den svimlende følelsen av å være overlatt til seg selv kunne forlede en til å tro at Sæterbakken stiller seg i ledtog med deterministisk-vitalistisk tankegods, der vi er i krefters vold som vi ikke kan styre eller overskue, bare hengi oss til eller fornekte. Men den gang ei. Samfunnet fremstår hos Sæterbakken som skapt av menneskenes valg, ikke minst i foredraget «Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov» (2009), som godt kan bli en fremtidig referansetekst for venstreradikale, med sitt inntrengende budskap: Alt som er skapt og overlevert av menneskehender, kan også gjøres om.
Å diskutere Sæterbakkens politikk blir ellers raskt en øvelse i eliminasjonsmetoden: Han er eksempelvis like skeptisk til forløsningsfortellinger og utopiske totalitetsbestrebelser som de franske nyfilosofene han er samtidig med – men denne grupperingen slipper heller ikke unna hans avkledningsmanøvre. Her finnes i det hele tatt få positive meningstilkjennegivelser. Det blir nytteløst å lokalisere en politisk posisjon, fordi det tekstene igjen og igjen gjør, er å la grunnen svikte under andres inntatte stillinger. Han kritiserer X, men uten å omfavne Y. Først og fremst demonstrerer dette en «ærleg leitartvil», som Tor Jonsson kalte det. Men det kan også ta form av en påståelig barskhet, der den negative konklusjonen, all innsirklende nyanseringsvilje og språklig presisjon til tross, synes gitt på forhånd.
Ingenting skapes fredfylt. Så hva ender vi opp med? En mengde motsigelser som aldri kommer frem til en avklaring? I så fall ville neppe forfatteren ment at det trekker ned: Sæterbakkens forhold til uoppløselige paradokser og martrende uvisshet står i omtrent samme forhold «som en knyttet neve til et blåt øje», for å si det med Garborg om Kielland. Noen steder er det som om han hevder at vi ved å anerkjenne vår egen potensielle delaktighet i det foraktelige og utgrensede, kan snu tabu til ressurs. Men dermed får litteraturen nettopp et oppdragende siktemål, den blir det instrumentet til menneskelig oppbyggelse som han andre steder markerer avstand til. Finner vi så ingen faste holdepunkter?
Om vi leter forgjeves i Sæterbakkens romaner etter mennesker som puster rolig, som hviler og har nådd sitt mål, om hovedpersonene hans alltid drives fra kontrast til kontrast, viser essayene at det er fordi – hvem sa at romantikken var død? – dette er hans bilde av hva livet er:
Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.
«Goddag mann, Alter Ego», 1997.
Og som det heter i «Litteraturen og det etiske»: «Litteraturen er det sted der vi kan tale fritt om alt dette.»
Audun Lindholm er redaktør i Vagant og kritiker i Morgenbladet
Ingen kommentarer