Hvorfor leser vi eldre tekster? For meg er svaret at de er som eldre kvinner, de åpner seg for oss – ja, det er historien deres som åpner dem, og det er ikke slik at vi ønsker å lukke den større eller mindre sprekken som tiden har dannet mellom oss og dem – nei, sprekken er der uansett, og det er den som åpner opp for nye tolkninger, som muliggjør ulike og rikere tilnærminger, som gjør at vi aldri skal bli ferdig med de eldre tekstene.
Solveig Aareskjold leser eldre tekster. Derfor vil jeg forsvare henne med nebb og klør, selv der andre – i all sin opphøyde lærdom – sikkert vil hevde at hun tar en del feil. Riktignok er det ikke så tillitvekkende når hun eksempelvis påstår at tyrkerne snakker et finsk-ugrisk språk, den må hun så avgjort lenger ut på landet med – men hvem vil ikke bli med Solveig Aareskjold ut på landet?
Beføler historien. Uansett tar hun ikke alltid feil. For eksempel tar hun ikke feil når hun til stadighet henter fram motiver, personer og hendelser fra den norrøne litteraturens verden, og sammenlikner dem med moderne fenomener. Bare slik blir sprekken mellom oss og fortiden følbar – plutselig er den stor, plutselig liten. Altfor få lar oss beføle historien på den måten. Derfor er det Solveig Aareskjold gjør i denne boken grunnleggende riktig, og dette riktige er mye viktigere enn at alt hun sier skulle kunne bli forsvart i en kjedelig disputas.
Det Aareskjold gjør i Valkyrjesong er å gjengi elementer fra de norrøne sagaene og eddadiktningen. Undertittelen er Vikingtida i spenn frå Bysants til Island, og indikerer at hun har et stort geografisk utsyn. Det har hun bare bitvis. Men hun kommer med noen kloke betraktninger om religionskrig før og nå – kort sagt er poenget hennes at man i vikingtiden ikke var så opphengt i dette med religion når man kom i kontakt med andre kulturer.
Spennet i rom er for meg uansett mindre sentralt enn spennet i tid, og tidsspennet ivaretas behørig ved stadige innsmett fra nåtiden, om det så er eddadiktenes svanemøyer som kontrasteres med filmen Black Swan, Zinedine Zidane som blir sammenliknet med Egil Skallagrimsson, eller forfatteren selv som møter valkyrjer.
Noe riktig vovet. Stadig vekk gjødsler forfatteren sin polemikk mot mannlige akademikere av i dag, samt i det hele tatt mot alt patriarkalsk tankegods, som ifølge henne ikke var påfallende fremtredende i hedensk tid, da det snarere hersket likestilling mellom mann og kvinne, og der de norrøne idealene tilsa at begge kjønn skulle være maskuline. Ifølge Aareskjold er altså maskulint bra, og patriarkalsk dårlig. Det høres rimelig ut. Men hvor godt treffer påstandene hennes middelalderen? Følgende påstand sier noe om stilen i boka:
[…] sjølv om islendingsogene og riddarromanane er ulike i mange ting, er dei samstemte i at kvinnene har krav på orgasme, og at mennene er prinsipielt monogame.
Påstanden kan utvilsomt diskuteres. Det er i seg selv et kompliment til Aareskjold: Hennes påstander er akkurat så dristige at de faktisk er mulige å være uenig i. Problemet er selvsagt at man kan få følelsen at de også er «dristige» i en flauere forstand, som om vi fortsatt satt i et urbant borgerlig middagsselskap på 1950-tallet, og Solveig Aareskjold kommer inn fra kjøkkenet og sier noe riktig vovet.
Jeg mener ikke at hun burde holdt seg på kjøkkenet. Nei, jeg vil ha henne lenger ut på landet! For flere ganger ler jeg hjertelig av de snodige innfallene hennes, som da en kvinne i en saga er «høvisk», og Aareskjold forklarer at «det vil seia kul». Som om jeg skulle sagt det selv! Men dét betyr ikke at det er riktig å si det slik. Til det er nok sammenføringen av «høvisk» og «kul» litt for drevet av viljen til å få fortidens koder til å likne på nåtidens.
I overkant besvergende. Jeg merker meg også viljen hennes til å rakke ned på menn som spiser pommes frites, drikker øl til tv-sporten og blir stelt av unge jenter når de er gamle. Det er bra at Aareskjold oppviser så mye vilje, men her står viljen i mine øyne i fare for å tippe over i en forakt for fedme, apati og alderdom, eller sagt med større fortvilelse i stemmen: en forakt for mannlig svakhet.
Det er noe lett nietzscheansk over Aareskjolds opptatthet av styrke og ungdom og selvbestaltet makt, som jeg oppfatter som i overkant besvergende. Som hos Nietzsche: Et åndsmenneske som forakter løsrivelsen av sjelen fra kroppen – det likner et ulykkelig åndsmenneske.
Avslutningsvis må jeg likevel få understreke hvor mye moro jeg har hatt det med å lese Valkyrjesong. Boken er full av drøye påstander, av kul (ikke høvisk) polemikk, og av merkverdige assosiasjoner og krumspring. Slike bøker trenger vi flere av.
Men det som virkelig rører meg når jeg tenker på Solveig Aareskjold, det er at hun faktisk driver og leser alle disse gamle tekstene. Så fantastisk! Da, tenker jeg – da er det håp.
Ingen kommentarer