En gråværsdag i april går jeg en tur innom Naturhistorisk museum i Bergen for å studere hvalskjelettene. Jeg kommer over følgende tekst på en plansje i rommet, hvor vi kan lære hvordan de døde hvalene omformes til olje:
Hydrokarboner (olje og gass) dannes ved nedbryting og omforming av organisk materiale under stort trykk og høy temperatur i sedimentære kildebergarter. Olje og gass har så migrert fra kildebergartene til en porøs reservoarbergart for til slutt å ha blitt stoppet i en felle av et overliggende ugjennomtrengelig sediment.
Debutant Lars Haga Raavands poetiserer denne overgangen i diktsamlingen Hvalfall. De døde (hvalene og menneskene) er her livgivende for poesien, mens døde organiske skapninger i naturen omformes til olje og gass. Prosessen på havets bunn setter premissene for fremtiden både i diktsamlingen og i den virkelige verden. Hvalenes skjelettverk og diktverket bevares som et fortidens minne:
Narhvalens spyd står dirrende i tidens urskive, tilbake ligger forråtnelsesbrusets hvite regjeringskvartal, knapt synlig i mørket; et kalkbasert reisverk, ribbein. Mikroorganismene har herjet med balugens skinn, innvollene var livgivende.
Hvalfall tar oss med på en reise mot havets dypeste dyp, hvor det som lever, lever en sol- og fargeløs tilværelse: Her råder Hades, her råder nedbrytningen av nedfallets organiske materiale. Men om alt liv blir til støv, finnes likevel tegn til oppdrift, kanskje en livgivende tilbakevending. Diktsamlingen spenner opp et kosmisk lerret som en reise mellom havets dyp og stjernehimmelens fjernhet.
Mytologi. Reisen og døden, skriver Henning Hagerup i Vinternotater, har alltid vært nært forbundet i mytologi, religion og litteratur. Å bevege seg i uutforsket land er ofte et uttrykk for å krysse eksistensielle grenser i tillegg til de geografiske. I Raavands fremstilling av reisen mot havets bunn, eller livets yttergrense, er man i ukjent farvann. Å beskrive den dype sorgens trykkende stemning med påfølgende eksistensielle spørsmål er unektelig en besværlig oppgave, men kanskje kan den se slik ut:
Å implodere så sakte i egen eksistens at tidens yttergrenser skjærer seg inn i håndleddene. Å holde pusten, se det store dyret falle. Havet trekker seg unna; jeg har ennå følelse i fingertuppene. Jeg famler i mørke, trekker meg sammen som en manetisk galakse. Dypere, dypere. Hvor lenge skal jeg kjenne huden forsvinne og bli til intet under fingrene? Å se nomadens siste reise, følge oppløsningen av individet på nært hold. Blåhvalen forsvinner, en ny organisme tar form. Sakspapirene sorteres. Jeg samler mot og tenner et lys.
Dødsriket. Raavand skriver seg inn i en tradisjon der havet forbindes med nedstigningen til dødsriket: «De hvite vognene mot Neptun; Hades; Dødsriket. Jeg sitter i et busskur ved veien for de hjemsøkte havhestene. Følger forgjengelighetens karneval».
Homers Odyssevs besøkte som kjent Hades, det samme gjorde Vergils Aeneas, Ovids Orfeus og Dantes Dante. Felles for dem alle er tilbakekomsten. Som eneste levende får de den uovertrufne muligheten, som det må være, å skue inn i livet etter døden. For å entre underverdenen benytter Odyssevs vannveien: han seiler til «den fjerneste bredd hvor ’Okeanosstrømmen’ slutter» før han stiger ned i dødsriket.
Under lesningen av Hvalfall blir blikket mitt på lignende vis tvunget til å stirre ut i horisonten, der havet går kant i kant med himmelen. Tankene ledes så nedover i et drømmeaktig dyp: «Det blå himmelhvelvet. Der er Cassiopeia! Der er bunnen! Jeg synker sakte. Det finnes to verdensrom. Dette. Og det andre. Jeg er i begge.»
Rotasjonen er påfallende, vi ser til det ytterste og ned i det dypeste. Vi er i vannet, og i stjernehimmelen. Vi bader, synker, flyter opp igjen, sitter på Hvalers svaberg og på havets bunn. Med andre ord beveger vi oss som i en drøm hvor alt flyter som i vannet. Drømmen og vannets irrasjonelle logikk bryter med våre vante bilder av tingene. Hvalfall sirkulerer rundt spørsmålet om objektenes og livets mening:
Å hore for historien. Forfatte. Lukke seg ned i riksarkivene til utopiske stater. Marsjere meningsløst i saksmappenes mellomrom til skosålenes mønstre ikke lenger kan fortelle meg hvor jeg kommer fra. Høre min egen ensomhet som havets velkomstsang i møte med nye kyster. Dykke ned i mørket for å konstruere korallrev eller melke tangen for en dypere erkjennelse.
Vannets skjebne. Den drømmeliknende tilstanden utkrystalliserer seg i Hvalfalls konkrete og levende bilder. De poetiske bildene er som vann-elementets foranderlighet, dermed oppstår en originalitet i tråd med det Gaston Bachelard skriver om i Vannet og drømmene: «Å forsvinne i det dype vannet eller i den fjerne horisonten, å forene seg med dypet eller uendeligheten, det er menneskets skjebne, hvis bilde finnes i vannets skjebne.»
Raavand skriver fra et mørkt og sorgtungt sted som gir meg en følelse av å være i vannets dyp og i verdenstrådens vannfortelling. I Hvalfall anskueliggjøres det organiske livs endelige skjebne. Men kanskje kan det hende at minnet om et menneskeliv i et diktverk, lik muséhvalenes skjelettverk, vil kunne arkiveres inn i fremtiden, selv etter forråtnelse:
Å flykte ned i mørket for at dyphavsprotistene ikke skal revolusjonere saksmappene jeg trenger; tiden, minnene jeg har bygd deg et hjem av. Jeg lever for å opprettholde. Er det et liv?
Ingen kommentarer