Trivialitetens vesen

Anne B. Ragdes nye bok Jeg skal gjøre deg så lykkelig har fått mange godord av anmelderne. De sier, med rette, at hun har stor fortellerkraft og er flink til å skape levende romanpersoner. Hun trenger bare noen få sider på å skissere opp en person som leseren umiddelbart begynner å interessere seg for. Hun skaper også utrolig levende skildringer av husarbeid på 1960-tallet. Dette talentet får virkelig utfolde seg i romanens første del, der hun presenterer de åtte familiene som bor i oppgang A i en lavblokk i Trondheim i april 1965.

Kikkhullselger. Men anmelderne har også påpekt at Jeg skal gjøre deg så lykkelig mangler handling. Første del utgjør to tredjedeler av teksten. I annen del, som foregår i mai, ligger synsvinkelen hos en nitten år gammel selger av kikkhull. Ettersom han arbeider seg oppover oppgangen, får leseren sett de samme personene utenfra. Tredje og siste del foregår i juni. Her handler det om død, graviditet, nye kjærlighetsforhold, og sommerferieplaner. Dessuten handler det om rottene som har invadert kjelleren og markene rundt lavblokken.
Romanen slutter med at rottene gasses i hjel av herr Rudolfs lastebil mens ungene leker i nærheten. Det er mulig at dette er en metafor for ondskap og uskyld, eller kanskje en referanse til Auschwitz (herr Rudolf har slektninger i Tyskland), men det finnes ikke noe i romanen som gjør dette til en spesielt sannsynlig tolkning.

Husarbeid og litteratur. Sannheten er at når en legger fra seg Ragdes roman, sitter en igjen med en følelse av tomhet. Jeg opplevde romanen som forferdelig triviell. Men at det første ordet jeg grep til for å beskrive en roman som handler om husmødre, husarbeid og hverdagslighet på 1960-tallet, nettopp var «triviell», gjorde meg mistenksom.
Alt i 1928 påpekte Virginia Woolf at kritikere lett tar for gitt at romaner som handler om kvinner i en stue, alltid er mindre vesentlige enn romaner som handler om menn i krig. En feminist kan heller ikke bare glemme Dag Solstads slakt av Bjørg Viks novellesamling Nødrop fra en myk sofa i Profil i 1966, der han hevdet at Viks bok rett og slett ikke hadde «krav på oppmerksomhet».

Hva er trivielt? Norske ordbøker definerer «triviell» som alminnelig og kjedelig, ordinær, banal, hverdagslig. Men det dagligdagse og det hverdagslige er ikke det samme som det trivielle. Husarbeid og dagligliv mangler ikke eksistensiell og litterær verdighet. En av mine filosofiske helter er Stanley Cavell, som har brukt sitt liv til å vise hvor farlig det er å miste kontakten med det alminnelige. En annen er Simone de Beauvoir, som i Det annet kjønn viser oss hvordan en husmor kan oppleve vasking, stryking og støvtørking som en manikeisk kamp mellom det gode og det onde, der hun selv hver dag seirer over det ondes prinsipp.
Det trivielle er det uvesentlige, det som ikke betyr noe for oss. Dermed er ingenting trivielt i og for seg. Forfatterens utfordring er å få leseren til å oppleve at emnet hennes faktisk har «krav på oppmerksomhet». Leseren på sin side må forsøke å sette sine egne fordommer om hva som er vesentlig og uvesentlig til side lenge nok til at hun virkelig åpner seg for tekstens prosjekt.

Husmorens jantelov. Ragdes bok er altså ikke triviell fordi den handler om kvinner og husarbeid, men fordi leseren ikke opplever at det står noe på spill for Ragde selv i denne boken. I så henseende står Jeg skal gjøre deg så lykkelig i skarp kontrast til Ragdes erklærte inspirasjonskilde, Eva Ramms Med støv på hjernen fra 1958.
Ramms komedie om hvordan Randi Svendsen gjenoppliver sin manns lidenskap ved å gå på skjønnhetssalong heller enn å pusse vinduer, har en klar brodd. Ramm brenner etter å få slutt på husmorvarianten av janteloven: Du skal ikke tro at du kan slippe unna med å vaske mindre enn oss. Men Ramm var ingen feminist. Når Randi melder seg inn i Radikale husmødres forening, er det ikke for å bli yrkeskvinne, men for å omskape seg selv til en elegant, sexy og intelligent partner for sin egen mann, og dermed bli kvitt trusselen fra den flørtete fru Helgesen i etasjen over.

Støv på hjernen. Hva brenner Ragde for? Én mulighet er at hun virkelig er opptatt av hva det betyr å leve i Norge i 1965, året hun selv fylte åtte år. Forlaget hevder at Ragde «tegner et presist tidsbilde». Men det er bare sant om en med presist mener visuelt presist, omtrent som i tv-serien Mad Men.
De første bildene i filmen Støv på hjernen (1959) har satt spor etter seg i romanen. Filmen begynner med bilder av en lavblokk med husmødre som vasker og skurer av hjertens lyst. Ragde begynner med en husmor som elsker å vaske trapper. De mest levende «tidsbildene» i romanen er referansene til annonser og varemerker som Blenda, Yaxa, O’Boy og så videre. Det er mange referanser til populærmusikk, annonser, ukeblad og tv-kjendiser. Vietnamkrigen blir nevnt, uten at noen faktisk diskuterer Vietnam. Ragdes «tidsbilde» er ren staffasje.

Mer enn merkevarer. Det er noe veldig postmoderne ved troen på at merkevarer formidler alt vi trenger å vite om en epoke eller en person. Men det vi kaller «tidsånden» består ikke bare av merkevarer. Den består først og fremst av et sett problemer og et utvalg mulige holdninger til disse problemene. Alminnelige arbeidsfolk og husmødre lever slett ikke isolert fra slike strømninger, selv om de ofte formuleres skarpest i filosofi, film, kunst og litteratur som «vanlige folk» ikke nødvendigvis er opptatt av.
Ragdes personer, derimot, tenker nesten ikke på annet enn hus, mat, sex, svangerskap og barn. Dermed blir de merkelig tidløse: generiske mennesker som bare blir historiske gjennom merkevarene, motene og musikken som omgir dem.

1960-tallets tankeunivers. Jeg skal gjøre deg så lykkelig mangler et engasjement, en tanke, en visjon om hvorfor vi, som leser i 2011, bør interessere oss nettopp for 1965. Kanskje Ragde kunne ha funnet frem til noe slikt om hun hadde forsket mer på 1960-tallets tankeunivers. Første halvdel av 1960-tallet var merket av etterdønningene av eksistensialismen. Spørsmål om frihet, eksistens, autentisitet, identitet, kjærlighet, ensomhet og mangel på kommunikasjon var sentrale. Samtidig var marxismen viktig. Interessen for forholdet mellom galskap og samfunnsstrukturer var voksende. R. D. Laings The Divided Self, hvor galskap oppfattes som en protest mot sosial tvang, kom ut i 1960; Michel Foucaults Galskapens historie i 1961. Filmer som Ingmar Bergmans Tystnaden (1963) og Persona (1966) kretser rundt hele denne problematikken.
1960-tallets kvinnelige forfattere er også opptatt av identitet og eksistens. I tillegg kretser de rundt kjærligheten som problem. Doris Lessings storverk Den Gylne Notatbok (1962) tok opp i seg alle tidens spørsmål og ga dem nyskapende form. I Norge debuterte Bjørg Vik med novellesamlingen Søndag ettermiddag i 1963, og fulgte opp med Nødrop fra en myk sofa i 1966. Viks kvinner kjeder seg. De synes at livet er tomt. De plages av konvensjoner, og bryter seksuelle tabuer. De søker til sex og utroskap i fortvilte forsøk på å finne noe å leve for. Noen begår selvmord. Vik har ikke Lessings intellektuelle vingespenn. Men hun klarer å skrive slik at vi godt ser at hennes kvinneskikkelser, som ofte ikke har større tendenser til selvrefleksjon enn Ragdes, plages av eksistensiell tomhet, føler seg til overs i et samfunn som bare tilbyr dem en meningsløs rolle og ikke finner noen løsning verken i sex eller kjærlighet.
Innvånerne i Ragdes boligbyggelag, «Ungdommens egen heim», tenker på sex, og utroskap også, men knytter dem aldri til spørsmål om identitet, mening og eksistens. Dessuten er verken personene eller boken som helhet opptatt av politikk. Ragdes 1960-tall er kjemisk renset for ideer. Slik fremstår det som mer uskyldig og mindre ettertenksomt enn det faktisk var. Resultatet er en bok som får oss til å føle oss klokere enn folk i 1965 – uten at vi har den minste grunn til det.

Toril Moi er professor i litteratur ved Duke University