Den korteste beskrivelsen man kan komme med av Min kamp. Sjette bok er at den er en metaroman: en bok som handler om sin egen tilblivelse, der researchen, forberedelsene, de mange utsettelsene og den endelige nedskrivningen av boken utgjør hovedhandlingen.
Ja, Sjette bok kunne til og med beskrives som et tillegg eller en lang fotnote til de fem tidligere bindene. Der forløperne i alle fall teoretisk kunne tenkes å lese isolert (oppvekstroman, studentroman, samlivsroman), er denne nær uleselig uten dem; personene, hendelsene og utgivelsen av bøkene omtales innforstått, som et allerede kjent univers.
Lekkasjenes tid
En dansk kritiker har omtalt Min kamp som «lekkasjelitteratur», og sammenliknet dens virkemåte med både kjendispressen og Wikileaks: alle baserer seg på at det finnes hemmelige rom å avsløre, der bare det faktum at hemmeligheter finnes har en egen dragende fascinasjonskraft. Ideen om å skrive sitt liv har i Min kamp så vel personlige som kunstneriske og filosofiske motivasjoner og konsekvenser. Men det kan ikke være tvil om at verket også spiller på og har fungert innenfor en slik avsløringens logikk – som det selv samtidig avkler og avskyr.
I denne logikken er det at noe er skjult viktigere enn hva dette er: At det fantes hemmeligheter ble en større nyhet enn Wikileaks’ avsløringer i seg selv. Også Min kamp står i fare for å reduseres – eller redusere seg selv – til en slik form for hemmelighetskremmeri (et ord som faktisk fanger mye av denne logikken, idet det tar opp i seg hemmelighetens status som attraktiv vare). Uten at jeg et øyeblikk mistenker forfatteren for å ønske det, er det opplagt at Sjette bok ikke mangler forsidevennlig stoff om konflikten med farens familie og om konas sammenbrudd. Men også mer indirekte spiller boken på hemmelighetens logikk: Dens emne er hva forfatteren selv følte og tenkte mens bøkene ble en skandalesuksess, altså det et samlet pressekorps har ønsket å intervjue ham om i to år. Nei, skillet mellom usalgsbar metaroman og salgbart forfatterportrett er sannelig ikke så enkelt å trekke lenger.
Litterær selvskading
Mest likner Min kamp 6 på Min kamp 2. Foruten en lang innskutt passasje om Mein kampf, forteller den om hovedpersonens samtaler med vennen Geir, og om hans konfliktfylte samliv med Linda. Geir fremstår som et enda større forbilde enn før, ja som en mildt mefistoaktig inspirator for hele verket: «Han forsto mitt jeg som en nærmest barokk størrelse;» sies det om Geir, hvis intense interesse for hovedpersonens mye omtalte karakter, synes å være en direkte foranledning til at han valgte å granske sitt sjeleliv over 3000 sider.
Min kamp 6 ville ikke vært en Knausgård-bok om ikke fortelleren svingte pisken over seg selv. Svisj!: For en dårlig far han har vært. Og svusj! for en elendig ektemann: hvilken mangel på empati overfor kona! Selvpiskingen omfatter også egen skriving. Svisj!: Femte bok ble skrevet på åtte uker, for å bli ferdig. Svusj!: Fjerde bok var usann, av frykt for konsekvensene feiget han ut fra sannheten om forelskelsen i en 13-åring. Selv tittelvalget fremstår omtrent så tilfeldig som hans kritikere vil ha det til, etter som han vedgår å ikke ha gjort seg kjent med Hitlers Mein Kampf før i år.
Ingen stor finale
Man kunne kanskje håpe at Knausgård i en slags grand finale igjen ville dikte seg opp til den beste prosaen fra bind 1: en søyle av kvalitet i hver ende som liksom skulle ramme inn det mer rufsete, skakke, strittende midtpartiet. Det skjer ikke.
Den romanmessiges tråden er svakere enn den var ved starten av prosjektet. Hadde denne teksten ikke inngått i en romanserie, hadde det ikke vært lett å se hvorfor man ikke like godt skulle omtale den som en litterær dagbok. Eksempelvis er de i starten suverene vekslingene mellom tidsplan – mesterlig utført i vekslingen mellom fortellerens speilbilde og et Rembrandt-portrett i bind 1 – her erstattet med overganger av rent kronologisk art, som peker mot dagboksjangeren: «Etter at jeg skrev dette i går..». Eller de baserer seg på den aller enkleste form for analogi: «… en annen gang jeg måtte løpe for å rekke flyet».
Deler av Min kamp har en uttalt brodd mot klassisk fiksjon. Andre ganger er det det fortettede uttrykket for følelser han søker som sitt ideal (Ingmar Bergman), eller den episke romanfortellingens store sveip á la Hamsun. I dette bindet er de andre idealene helt fortrengt i en anti-roman der ingen tanke er for hverdagslig eller for sakprosaisk til å la seg inkorporere. Boken inkluderer for eksempel en lesning av et dikt av Paul Celan, som ville gjort enhver tidsskriftredaktør stolt – men som i sammenhengen fremstår som noen av en innklipt øvelse i litteraturvitenskapelig analyse.
Sympati med djevelen
Da er midtpartiet om Hitlers Mein Kampf bedre integrert. Det dreier seg om en drøfting av kilder til Hitlers tidlige liv, da han som tenåring prøvde å komme i på kunstakademiet. Teksten blander med glidende overganger saklig kildekritisk drøfting, med friere essayistiske refleksjoner og innlevende diktning, på en måte som gjør Hitler-skikkelsen todelt.
På den ene siden er Hitler et konkret historisk objekt (eller subjekt) som skal reddes fra den i etterkant skrevne historiens misforståelser: Knausgård kritiserer, med nøye utvalgte sitater, en historiker som Ian Kershaw for å plante kunnskapen om Hitlers senere gjerninger over på fortellingen om ham som ung.
På den annen side blir Knausgårds Hitler en figur som i enda høyere grad enn hos dem han kritiserer er diktet. Det er en Hitler skapt i det knausgårdske bilde: den unge usikre kunstnerspiren, med dragningen mot det enkle og rene, mot de pur unge jentene, en nervøs og følsom ung mann som trekker seg fra det sosiale.
Den fascistiske personlighet
Her skjer det flere ting på en gang. For det første: Hitler-studien blir en studie av den fascistiske personlighet. I bildet av «den selvrettferdige autodidakt» trekkes åpenbare paralleller til Anders Behring Breivik. Bare sitatene fra Mein kampf viser unngåelig til enkelte likheter ved fascistiske manifesters logikk.
For det andre: Min kamps overgripende fortelling om den unge mann usikre famling gjennom livet, blir i Adolf-skikkelsen plantet tilbake på historien. Verket trekker linjer mellom trekk ved hovedpersonens, Hitlers («den store forenkleren») og Anders Behring Breiviks lengsler etter noe ekte og grunnleggende, uten dermed å forsøke å redde terrorister og fascister ved å si at de er akkurat som oss – eller å fordømme oss alle som fascister. Måten vi forteller om våre liv – som misforståtte ofre for omstendigheter, som besatt av hvordan eget jeg fremstår for andre – det være seg i selvpiskende terapeutiske selvbiografier eller i personlig-politiske manifester, settes opp mot hverandre, men tvinges ikke sammen. Leseren presenteres for likheter i måten hver av disse fortellingene retorisk rettferdiggjør sitt eget jeg i forhold til gruppen – men står fri til å trekke de slutninger hun vil av det, historisk og politisk.
Historiske fiksjoner
Sett i forfatterskapets sammenheng har portrettet av den unge Hitler også mye til felles med skildringen av Kain i Knausgårds andre roman En tid for alt. Igjen tar forfatteren et bilde på den ikoniske ondskap og dikter mange av sine egne egenskaper inn i skikkelsen. Man skulle ikke tro det var mulig, men underveis opplever jeg faktisk en viss (kontrafaktisk) spenning med henblikk på Adolfs skjebne, et av verdens mest fortalte livsløp. Ja, jeg tar meg nærmest i å ønske at det skal gå ham godt, at han må få den anerkjennelsen han trenger. Det hele foregår på en langt mindre episk skala enn med Kain, men noe av det eksistensielle suget – velges det onde, og på hvilket punkt? – fra den fortellingen finnes også her. Kanskje er den historiske romanen Knausgårds vei videre?
Spørsmålet om Hitlers biografi skal forstås forlengs eller baklengs går inn i en mer omfattende drøfting tid og historie som løper gjennom hele forfatterskapet. Selv om det står om Hitler at «Han var et lite menneske, men det er vi alle», kan ikke studien forstås som noe entydig humaniseringsprosjekt. Forfatteren vil ikke redde Hitler i seg selv – men redde fortiden fra en teleologisk tolkning, der alt leder frem til oss og vårt eget verdensbilde.
Eksistensiell
Tolkningen av Hitler er eksistensiell snarere enn politisk, og er knyttet til den hos Knausgård allestedsnærværende lengselen etter «en virkeligere virkelighet, et mer autentisk liv».
Innenfor dette grunnleggende knausgårdske problemkompleks blir 22. juli sluttpunktet for uvirkeligheten: For først gang føler hovedpersonen et «vi», en deltakelse i en sosial virkelighet. Som Geir Angell Øygardens Bagdad Indigo (som Knausgård har utgitt og flittig refererer til) står Min kamp i dette henseende som avslutningen på en epoke. Men i motsetning til Bagdad Indigo, er 22. juli som virkelighetslengselens sluttpunkt hos Knausgård eksplisitt tematisert gjennom hovedpersonens reaksjoner. Dette kan ikke ha vært intendert fra start, men 22. juli-refleksjonene bidrar i ettertid til å trekke det hele sammen som en utforskning av det narsissistiske sinn, med opprinnelig uventede forbindelser til faktisk historie.
Medier og myter
Det mest overraskende i boken er hvilken liten rolle faren spiller. Det som var selve drivkraften i bind 1-3, oppgjøret med farens avtrykk i ham selv, er merkelig avmattet.
I korte refleksjoner ses faren utenfra: «Han var ingen far, han var en sønn». Men det er som om det opprinnelige problemet er blitt mindre akutt. Det som har skjedd med hovedpersonen gjennom utgivelsen av verket er blitt viktigere enn det som satte det i gang. Hvis man først skal skrive om noe klaustrofobisk som ens egen status, er det i alle fall en fordel at man har noe å si.
Og det har Knausgård. Hitler-delen heter «Navnet og tallet», og i refleksjonene over navnet som «en rest av magisk tenkning» samles mange av verkets sentrale ideer om identitet og autentisitet. At navnet er punktet mellom «det unike jeg-et og det sosiale vi-et» kunne nok både navnegranskere, antropologer og sosiologer fortalt oss. Men gjennom spennet fra farens navn som noe truende – noe som nærmest rituelt må besverges til å ligge i ro i sin grav - til hvordan han selv har «fått et navn», blitt «et varmemerke, en logotyp», klarer denne delen å forankre mange av romanens sentrale ideer i drøftingen av ett konkret begrep.
Med den vekten som tillegges navnet får forfatterens bruk av eget navn i romanen dermed også til en viss grad karakter av et offer, den ultimate utlevering av egen skjebne i andres hender, som en forlengelse av det masochistiske i hovedpersonens karakter.
«Vår verden er en mytologisk verden», skriver Knausgård, med tv-nyhetene som et av mange ritualer. Selv om vi er rasjonelle og ikke tror på noen religion, er de allestedsnærværende fiksjonene vi omgir oss med, så fylt av mytologi at vi knapt kan se oss selv uten dem. Trangen til å skrive sitt liv kan betraktes som et forsøk på å frigjøre seg fra bildene – et forsøk som i stedet har gjort ham til et bilde selv. «Vi opphøyer noen, men kan ikke vedkjenne oss at vi gjør det», heter det om kjendiskulturen. I denne verden av mediemyter er Karl Ove-figuren blitt vår Narsissus, kunne man føye til. I den grad han fungerer som stand-in for vår egen narsissisme, er hans eget humoristiske betonte begrep i en samtale med Geir om å være en «sjelens søppelmann» eller en «sjelens miljøarbeider» treffende.
Speilet
I tråd med Narsissus-myten er speilet en sentral metafor i hele Min kamp. Fortelleren ser seg i speilet og lurer på hvem han er: Likner han faren? Er han en løgner, en sjarlatan, et geni? I speilet ser han vekselvis forstillelse, falskhet, lidelse – og slett ingenting.
Også på et mer overordnet plan finnes speilstrukturer: Sønnen blir far. Eleven blir lærer. Den forsmådde blir den som forsmår. Min kamp 6 ender med at også hans kone blir fanget av speilsyken: «Speil satte jeg opp, og ikke bare så hun seg selv der, men alle andre så henne også».
Speilmotivet representerer på den ene siden en uendelig serie av refleksjoner, der hovedpersonens egenskaper skrelles av lag på lag, som den berømmelige løken. Vi presenteres for så mange ulike varianter av Karl Ove (og hans alter ego Henrik Vankel), at all tro på en fullstendig versjon av et liv, må fortone seg som en illusjon. Langt på vei er det den postmoderne innsikten i at alle versjoner og tolkninger bare vil avføde nye versjoner og tolkninger, som blir effekten av speilingene.
Samtidig er speilet sentralt i den lengselen etter et fast punkt, hinsides versjonene, som driver hele verket. Lengselen etter den absolutt sanneste sannheten, det aller mest ekte og autentiske, tar farge av den klassiske ideen om realismen som et speil for virkeligheten, og forsøker å radikalisere den ved stadige overskridelser.
Ideen verket er basert på – skriften som substitutt for en avklart identitet han ellers ikke har – må i bunn og grunn betraktes som en utopi. Drømmen om at språket kan bli ett med erfaringen er omtrent like realistisk som alkymi eller jakten på ungdomskilden. Det betyr ikke at fortelleren er alene om den, eller at den ikke vekker gjenklang hos de mange som har lest om forfatterens jakt på sitt eget speilbilde med stigende fascinasjon. Nettopp gjennom å forfølge lengselen etter noe bestandig, noe som kan fastholdes, samtidig som verket implisitt beholder en innsikt i at det vi ser i speilet ikke er én-til-én med den etterlengtede «virkeligheten», tror jeg Knausgård har fanget en stemning, en impuls som er vesentlig, og som er noe av grunnen til verkets slagkraft.
Motsigelser
Derfor er det synd at den essayistiske tenkningen om disse mer overordnede ideene bare i liten grad utvikles videre i Sjette bok.
Gjennom essayinnslagene og samtalene med Geir har det gått to motstridende linjer i verket: KOK dras stadig mot tanker om noe evig, uforanderlig, bestandig, biologisk og materielt – men argumenterer andre steder for en forståelse av samfunn og identitet som historisk konstruert, foranderlig, med alternative verdenshistorier som urealiserte muligheter. At Min kamp ikke går opp i noen filosofisk formel, og ikke kan sies å utgjøre eller munne ut noe systematisk verdensbilde er ikke noe problem. Verre er det at motsetningene hva gjelder grunnleggende dikotomier som natur/kultur, hjerne/hjerte, mann /kvinne, i dette sjette bindet gjentas i utallige varianter, uten at de egentlig tilføres noen ytterligere mening som ikke var vel så godt fremstilt ved starten av verket.
Det finnes flere gode essaypassasjer her. Refleksjonen om navnets betydning og om det narssistiske jeget-et, og deler av Hitler-drøftingen er høydepunkter.
Men heller ikke Sjette bok lider av noen mangel på banale, generaliserende påstander om menn og kvinner, Sverige og Norge: «I Sverige er det mye verre når noe skjer i språket enn når det skjer i virkeligheten». Når essayistikken er så ujevn som den er i Sjette bok, romantråden så tynn og overgangene så tilfeldige, blir det stadig vanskeligere å forsvare denne typen meningsutbrudd som eksempler på hovedpersonens tilkortkommenhet. Jo lenger ut i verket vi har kommet, jo mer har de ulike nivåene essayistikken og fortellingen om den usikre unge mannen med de kantete meningene – blandet seg i en uregjerlig floke av innbyrdes motstridende synspunkter. Det avsluttende bindet bidrar ikke til å løse opp flokene. At KOK som forbildet Proust skulle finne igjen den tapte helheten, og konstruere en egen teori om minnet, tiden og historien var knapt å forvente. Men man kunne ha tenkt seg de overordnede temaene fullført med flere dybder og sluk, flere smidige og overraskende formuleringer, som kunne hevet tenkningen fra det pussige, interessante, engasjerende og tidvis irriterende til det ubestridt høye nivået verket startet med.
Ekthetens demoni
Prosjektet om å skrive sant og ærlig har ikke lyktes konstaterer fortelleren: «Det har vært et eksperiment, og det har vært mislykket». Mot slutten reflekterer han over hva han har gjort:
Et av spørsmålene denne boken har reist for meg når jeg har skrevet den, er hva det er å vinne ved å overskride det sosiale, ved å beskrive det som ingen vil at skal beskrives, altså det hemmelige og skjulte. Formulert på en annen måte: hvilken verdi har det hensynsløse? […] konsekvensene av det går ikke ut over bare meg, men også andre. Samtidig er det sant. For å skrive det, må man være fri, og for å være fri, må man være hensynsløs. Det er en ligning som ikke går opp.
Men en så grunnleggende innsikt burde da vel heller være utgangspunkt for prosjektet enn konklusjonen på det?
Da er ideen om å se den andre bedre forløst i den nærgående skildringen av hans blikk på Linda som avslutter romanen. I livet motsetter fortelleren seg enhver psykologisering og terapi. Men hans egen fortelling ender på en terapeutisk opptur: nedskrivingen av sannheten om hans og Lindas forhold i bind 2, fører dem først fra hverandre – men så nærmere. Først til galskap og sammenbrudd – så til forsoning. Bekjennelsene lufter ut, sannheten sårer men frigjør, paret kjemper seg frem til muligheten for et nytt liv, i et nytt hus, med en ny fremtid.
Selv om siste del er en studie i å leve med en psykisk syk person er det ikke det mørke, men det lyse, veien ut, man sitter igjen med som hovedinntrykket når man klapper sammen boken. Ja, fortelleren synes ikke bare å ha drevet ut sin fars demoner, og det ved ham selv som hindrer ham i å være en god far og ektemann. Sågar ekthetslengselens svøpe synes han (midlertidig?) å ha drevet ut. Denne slutten er mer terapeutisk enn estetisk overbevisende.
Imot kunsten
Den korteste beskrivelsen man kan gi av bind 6 er altså at den er en metaroman. Den korte beskrivelsen av hele Min kamp er at den er en kunstnerroman (maskert som en anti-kunstner-roman). Ved verkets start hevdet fortelleren at han for å lage en kunstnerisk interessant roman i en verden av fiksjoner måtte lage anti-kunst: skrive så rett på som mulig. Slik blir han den berømte forfatter han som ung mann drømte om. Man kan lese inn et dannelsesaspekt: Gjennom bekreftelsen på at han kan nå frem – med boken og til sin kone – blir han kvitt noen av sine skeptiske demoner, og kan dermed legge til side «kallet» og bli autentisk og til stede der han helst vil være det – i kjernefamilien. Selv om verket ender som anti-kunst, kan også det han kaller et mislykket prosjekt tolkes som en klassisk kunstnerromanslutt: fordi han har gjennomført det er han fri.
Nærhet og avstand
En dag vil vi kunne se dette verket utenfra. Som det 1700-tall, eller det 1970-tall, Knausgård så ofte vender tilbake til, vil vi se det som noe avsluttet og fast: Se, sånn gikk vi kledd, så enkelt tenkte vi om våre jeg i en ny virtuell sosialitet. Vi vil se det, men da vil vi ikke lenger ha den umiddelbare opplevelsen, den tilsynelatende nærheten mellom forfatterens og lesernes verden vi har opplevd nå.
Man kan, man vil og man bør diskutere om Min kamp er et symptom på en tilstand, en diagnose, en kritikk eller en vellykket kunstnerisk formidling av denne tilstanden i årevis framover. Sjette bok lider av en for åpenlys trang til å gjøre seg ferdig, få lagt det hele bak seg, til at den makter ikke å løfte verket det siste stykket. Men bare ut fra det det hersker en viss konsensus om er oppnådd – en sterk skildring av et far-sønn forhold, minst et par hundre sider glimrende prosa, et utgivelseseksperiment som ble en nasjonal-kulturell hendelse i seg selv – må Min kamp sies å være noe av det mest vesentlige som har vært gjort i norsk litteratur det siste tiåret.
Ane Farsethås
Ingen kommentarer