Sakprosa i tredje person flertall

Den rettspsykiatriske erklæringen avgitt til Oslo tingrett i saken mot Anders Behring Breivik er uhyggelig lesning. Språkføringen røper at Husby og Sørheim nærmest har kastet setningene ned for å bli fort ferdig. Teksten kan ikke betraktes som å være skrevet i betydningen å være disponert og omformulert: Så å si alle avsnitt begynner med «Observanden» og ofte begynner setning nummer to med «Han». Tekstens karakter av å være ubearbeidet råmateriale skaper et inntrykk av en enorm distanse og uvilje til å dvele ved enkeltheter, drøfte observasjoner pro et contra. Dette står i motsetning til tekstens konklusjon at Breivik er syk, paranoid schizofren, og følgelig ikke kan lastes for sine handlinger. Trenger ikke en virkelig syk person som ikke kan noe for det han har gjort omsorg? Teksten skaper et inntrykk av at Husby og Sørheim er skremt, handlingenes enorme dimensjoner gjør at det hefter noe uforklarlig ved hvordan noe slikt har kunnet skje, uansett diagnose. Opp gjennom årene har mange farer, reelle og innbilte, truet land og folk – da det inntraff en katastrofe var det en gutt fra Silkestrå som sto bak. Husby og Sørheim har hatt en krevende oppgave. Lang, men gjentakende.Diskusjonen om erklæringen startet da aktoratet offentliggjorde konklusjonen. Hvorfor ble det gjort? Kanskje er det enklere for rettsapparatet med en diskusjon om tilregnelighetsbegrepet og rettspsykiatri enn med en diskusjon hvor den politiske motivasjonen og bakgrunnen for udåden sto i sentrum. Hvem er undersøkelsens avsender? Det er de sakkyndige og den rettspsykiatriske kommisjonen, mottaker er Oslo tingrett, her skal erklæringen legges fram under rettsforhandlingene. Husby og Sørheim har levert 243 sider, delt i ni avsnitt. Formalia om oppnevnelse av mandat, siktelse og omstendighetene rundt observasjonen er på 3 sider. Bakgrunnsdokumentasjon er nær 40 sider og består blant annet av sammendrag av Breiviks politiforklaringer samt vitneavhør. Kapitlet «Innhentede opplysninger» er på bare fire sider, mens «Komparentsamtaler» utgjør snaut 10. Rapportens lengste kapittel, «Observandens bakgrunn og forklaring», fyller temmelig nøyaktig halvparten av erklæringen. Kapitlet «Psykometri, gjengivelse av testresultater» er på vel 10 sider, mens rapportens sammendrag, diskusjon og konklusjon utgjør drøyt 20 sider. Etter hver samtale står det et oppsummeringsavsnitt kalt «status presens». Dette er temmelig likelydende og gjentas med få variasjoner 13 ganger. Det blir hevdet at rapporten er så grundig fordi den er så lang. Men det er de lange deskriptive partiene og gjentakelser som gjør den lang. 243 sider svært så luftige sider kan ikke sies å være så mye. De rent psykiatriske avsnittene og resonnementene er bare på noen ganske få sider. Tekniske termer. I Justisdepartementets krav til slike erklæringer heter det at Den rettsmedisinske kommisjon skal kunne se hvilke premisser som er lagt til grunn ved den faglige vurderingen. Departementet understreker også at siden erklæringen skal brukes i retten må den språklig formes med tanke på det. Medisinske faguttrykk må forklares. Når det gjelder kapitlet om psykometri kan dette ikke sies å være gjort, her benyttes tekniske termer en masse. I alle fall denne delen må skrives om før undersøkelsen presenteres under rettsforhandlingene. Det er ikke-medisinere, jurister og jury, altså lekfolk, som skal dømme. Dette stiller store krav til språk og resonnementer, ikke minst i en sak som har så stor offentlig interesse. Gjør voldsomt inntrykk. Retningslinjene krever at de sakkyndige snakker med observanden hver for seg, for å danne seg hvert sitt bilde av observanden. Bare under særlige omstendigheter kan dette prinsippet fravikes. Husby og Sørheim forklarer hvorfor de etter de to første samtalene så «at vi verken intellektuelt eller emosjonelt nærmest ville være i stand til å utføre ene-samtaler». (s. 84) Dette er et av de få stedene Husby og Sørheim omtaler seg selv i første person. Ellers bruker de tredjeperson, «de sakkyndige». De burde ha skrevet mer om hva som gjorde det «meget krevende å sitte i samtale med»(s. 84) siktende. Disse setningene gjør et voldsomt inntrykk. Rettspsykiaterne skriver at fengselet hadde planlagt at samtalene av sikkerhetshensyn skulle skje gjennom et vindu og med lyd via et høytaleranlegg. Dette ble avvist av Huseby og Sørheim, i stedet foregikk avhørene i et rom med tre konferansebord mellom psykiaterne og siktede som møtte i transportbelter med høyre hånd fri. To fengselsbetjenter var til stede under samtalene. Biografisk arbeid. Erklæringer skal ifølge retningslinjene behandle familiebakgrunn, barndom, skolegang, militærtjeneste, utdanning/arbeidsliv, seksualitet og samliv, somatisk sykehistorie, psykiatrisk sykehistorie, bruk av alkohol, medikamenter, narkotika, tidligere kriminalitet, observandens fremstilling til den sakkyndige om den aktuelle saken, observandens vurdering av sin egen personlighet, status presens, også somatisk. Av dette framgår det at en erklæring også er et biografisk arbeid, der hovedvekten ligger på familie, utdannelse og helse. Hvorfor er ikke politiske tilbøyeligheter, kulturelle interesser med? Fanger retningslinjenes liste opp det vesentligste ved en persons liv i 2011? Hvor mye sier det om en person som er født etter 1950 at han har røkt hasj noen ganger? Dette er uttrykkelig noe som erklæringen skal behandle. Husby og Sørheim har da også undersøkt dette svært grundig, rapporter fra Folkehelseinstituttet og et laboratorium for dopinganalyse (OUS) er gjengitt for å undersøke om Behring Breiviks bruk av steroider og oppkvikkende stoffer som kan ha gjort ham psykotisk. Resultatene er viktige og må være med, men det virker helt unødvendig å tynge erklæringen med disse tekniske rapportene in extenso, de kunne med fordel ha vært vedlegg. Det er påfallende at i kapitlet om psykometri, psykologiske tester, gjengis bare resultatene. Hva er premissene? Det er en svakhet at Husby og Sørheim ikke har skrevet samtalene og de supplerende opplysningene sammen til en framstilling av Behring Breiviks livsløp. Den sammenfatningen av siktedes biografi som gis i Sammendrag (s. 215 til 219) bøter ikke på dette. Den er også rent deskriptiv og forsøker heller ikke å drøfte og forklare enkelte viktige begivenheter. Denne grunnleggende mangelen ved erklæringen blir forstørret av at det i diskusjonskapitlet som leder fram til konklusjonen heter at for å forstå premissene for vurderingen skal leseren gå til de deskriptive delene av erklæringen, det vil si til samtalereferatene. Disse er imidlertid så deskriptive og dominert av setninger som begynner med «Observanden sier», «Observanden mener» etc at det ikke er slett ikke er lett å finne fram til premissene, enn si hva som er premiss for hva. Ikke innlysende. De første sidene av avsnittet som heter Diagnostisk vurdering (s. 212 til 232) er poengtert og drøftende skrevet. Disse sidene skiller seg ut som de mest velformulerte i erklæringen, men fra side 223 gjentas også her bare det som tidligere har stått i status presens etter hver samtale. En slik blott og bar gjentakelse kan ikke kalles verken premiss, forklaring eller argument. Slike gjentakelser av enkelte observasjoner er et trekk ved erklæringen, blant annet at siktede har et stirrende blikk og «blunker en del» og at han «beveger seg lite på stolen under undersøkelsene» (s. 224). Videre heter det flere steder at Behring Breivik etter at han flyttet hjem til sin mor ikke deltok i husarbeidet. Dette blir oppfattet som «omfattende funksjonssvikt». (s. 223) Det er ikke innlysende. Også siktedes veksling mellom å omtale seg selv i første person entall og flertall er hyppig nevnt. Når slike observasjoner gang på gang trekkes fram, virker det som det fins en norm for blunking og hvordan en person skal sitte på stolen under en rettspsykiatrisk undersøkelse. Hva skal til for at måten en person blunker på skal bli til et tegn på «en lett psykomotorisk retardasjon»? (s. 221) Apokalyptisk historieforståelse. En rekke begrepet og teorier som siktede benytter er ukjente for Husby og Sørheim og blir deretter omtalt som grandiose vrangforestillinger. Dette er en hovedsvakhet ved erklæringen, samtidig som det er akkurat dette som fører til diagnosen schizofren psykose. Fra forskjellige punkter i erklæringen framkommer det at Behring Breivik mener at den norske urbefolkningen er i fare og at den må reddes før den blir erobret av et muslimsk kalifat med sharialover som vil låse Norge inn i middelalderen. Muslimske enklaver vokser som kreft og fortrenger nordmenn (s. 170-171). Muslimene, som er underlegne nordmenn, kan bare klare dette ved å ha medhjelpere. Det er Arbeiderpartiet som islamiserer Norge, Arbeiderpartiet får hjelp til dette av intellektuelle, kulturmarxister og multikulturelle. Høgskolen i Volda, Universitetet i Oslo, særlig sosiologistudiet pekes ut som gjennominfiltrert, (s. 155) fagforeningsledere nevnes også (s. 172). Grunntanken i dette verdensbildet er at innvandringen til Norge er så stor at den opprinnelige befolkningen blir fortrengt. Innvandrernes venner, multikulturalistene, blir de viktigste fiendene. Hvis ikke noe blir gjort, vil Norge, eventuelt Vesten, stå overfor undergangen. Dette er en apokalyptisk historieforståelse. Slike forestillinger har eksistert i alle fall siden begynnelsen av forrige århundre. Da i form av rasehygiene. Den gangen var det nedgangen i fødselstallene i såkalt siviliserte land som bekymret, og at nedgangen i disse landene i større grad fant sted i de øvre samfunnslag enn i de lavere. Dette førte til at befolkningens kvalitet sank samtidig som man sto mente mann sto i fare for å oversvømmet av lavverdige raser. Norges første professor i psykiatri, Ragnar Vogt, skrev en pamflett om dette for snaut 100 år siden. Ifølge Vogt var sosialistene og feministene skyld i denne utviklingen. Ingen vil vel for alvor hevde at Ragnar Vogt hadde kognitiv og intellektuell svikt. Redningsmenn og frelsere. Denne konspirasjonen av en ytre fiende som står i ledtog med en indre fiende, var også grunnleggende i klassisk fascisme. Elementer av strukturen i rasehygieneapokalypsen lever videre, men nå er det muslimene som har tatt degenerasjonens og de lavere rasenes sted. «Marxistiske kvinner anser det ikke som sin oppgave å føde barn», (s.171) sa Behring i den åttende samtalen med Husby og Sørheim. Apokalyptiske teorier åpner for at enkeltpersoner kan bli redningsmenn, helter og frelsere ved å åpne øynene på folk ved sjokkerende handlinger. Dette kan gjøre nettopp slike teorier attraktive for personer med bestemte (narsissistiske) trekk, men for schizofrene? Siktedes uttalelser om hva som kan skaffe hans manifest (kompendium) mange lesere tyder også på at slike antakelser kunne ha vært drøftet. Det svekker rapporten at den ikke ser alternative analyser. Spørsmålet om psykose. Helt i begynnelsen av erklæringen gjengis medisinsk journal fra Ila datert 27.07.11 Den konkluderer med at Behring ikke var psykotisk. En ny undersøkelse en uke seinere kommer til det samme resultatet. Fengselslegens funn, som ser ut til å være bekreftet av en psykiater (s.70) kommenteres ikke av Husby og Sørheim. Dette er egnet til å forundre særlig fordi de alt i sin første samtale med siktede er inne på at han kan være psykotisk. På side 232 drøfter Husby og Sørheim det rettspsykiatriske begrepet «psykotisk», en tilstand som innebærer sansebedrag, tankeforstyrrelser eller vrangforestillinger. Det første er hallusinasjoner med samme klarhet som vanlige syns- og hørselsinntrykk. Psykiaterne mistenker (s.226) at hørselshallusinasjoner har vært til stede, men de har ikke sikre holdepunkter. Tankeforstyrrelser er definert som en endring i tankens form ikke i innhold, mens en vrangforestilling er en endring i tankens innhold, ikke i dens form. Hvordan psykiatrien klarer å skille mellom tankes form og innhold og dermed etablere en distinksjon mellom en tankeforstyrrelse og en vrangforestilling, er et problem Husby og Sørheim ikke kan lastes for. De kommer til at siktede er psykotisk og at hans bisarre vrangforestillinger dekker hele hans tilstedeværelse og tankeverden (s.230) slik at det utgjør et bisart, paranoid vrangforestillingssystem (s. 226). Avviser alternativet. Husby og Sørheim viser deretter til det internasjonale klassifiseringssystemet for sykdom ICD-10, som definerer paranoid schizofreni. Tilstanden domineres av relativt stabile, vrangforestillinger (ofte paranoide), som vanligvis er ledsaget av hallusinasjoner, særlig for hørsel, og perseptuelle forstyrrelser. Forstyrrelser av affekt (evt i følelseslivet), vilje og tale, og katatone symptomer er enten fraværende eller lite fremtredende. De avviser med et par setninger alternativdiagnosen paranoid psykose som er en tilstand som kjennetegnes av en eller flere beslektede vrangforestillinger. Dette kriteriet er ikke oppfylt sier de fordi «observandens bisarre vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden». Igjen: Hvordan er det mulig å skille dette? Hvis Breiviks vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden hvordan var han da i stand til å gjennomføre de kompliserte handlingene han gjorde 22. juli 2011. Det er schizofrenidiagnosen mange ikke får til å stemme med de handlingene han var i stand til å utføre. I den åttende samtalen går de sakkyndige inn på siktedes forhold til krigsspill. Det er relevant, og Husby og Sørheim kommer fram til at det ikke er noe som tyder på at Behring Breivik har blandet sammen spill og virkelighet slik at virkeligheten er blitt spillvirkelighet. Tredje person. Det er tradisjon for at psykiatere omtaler seg selv som de sakkyndige. Det er bare der Husby og Sørheim argumenterer for at de fraviker kravet om samtaler hver for seg at de et par ganger bruker «vi». Når de skriver «sakkyndige» menes «de rettspsykiatrisk sakkyndige» som viser til at de hører til i et større fellesskap og representerer en institusjon. Ved å omtale seg selv som de sakkyndige gjøres fortellerstemmen autoritativ, men denne omtalen av seg selv i tredje person er også problematisk og kan virke komisk og opphøyet. På side 222 heter det «Det er de sakkyndiges vurdering at….» og på side 226 står det «De sakkyndige mistenker at …» Hvem er det som har skrevet dette? Jo, de sakkyndige, men fra hvilken posisjon? Har de tatt samtalene opp på video og sett på dem etterpå og ut fra disse iakttakelsene av seg selv kommet fram til at «De sakkyndige mistenker at …» Dette er ugreit. Enda mer ugreit blir det på side 229 der Husby og Sørheim skriver «Følgelig finner de sakkyndige at observanden tilfredsstiller kriteriene for ICD-10 diagnosen F 20.0 Paranoid schizofreni». Av denne formuleringen virker det som om det er noen andre enn de sakkyndige som har skrevet setningen. På side 233, her står det at «De sakkyndige har gjennomført omfattende undersøkelser av observanden….». Hvorfor skriver de det? Det ligger da i mandatet for enhver slik undersøkelse at de sakkyndige må gjennomføre grundige undersøkelser. På side 231 heter det «Samlet finner de sakkyndige at observanden på handlingstiden fylte ICD-10kriteriene for diagnosene F-20.0 Paranoid schizofreni og F 55 Misbruk av ikke-avhengighetsskapende stoffer (steroider, koffein, efedrin og acetylsalisyre.)» Heller ikke rettspsykiatere kan objektivere seg selv og beskrive sine egen gjøren og laden på denne måten. Denne retorikken er kvasi-objektiv. Det er vanskelig å forstå hvordan slik språkbruk er gangbar annet enn at det er innarbeidede talemåter i små og lukkede fagmiljøer. Det er blitt hevdet at rettspsykiatrien har vært like skadelig for psykiatrien som bruktbilhandelen har vært for romfolket. Skjønn. Før sammendraget som konkluderer med at siktede var psykotisk på tiden for de påklagede handlinger og psykotisk under observasjonen har Husby og Sørheim skrevet: «Alle de overstående vurderinger er basert på et klinisk skjønn som innebærer usikkerhetsmomenter». Setningen er uansett viktig, her er forfatterne av erklæringen ydmyke, men den er også tvetydig, for de må mene at klinisk skjønn borger for det motsatte: sikkerhet. Å vise til skjønn er berettiget, og også helt umulig å unngå det all den tid Husby og Sørheim skriver at det ikke fins laboratorieprøver som kan påvise schizofreni. Diagnosen må basere seg på selvrapprotering og på observert atferd (s.238). Selvrapportering fins ikke i dette tilfellet, og er det virkelig slik at den observerte atferden peker så bestemt bare i den retningen erklæringen påstår? Holdning og handling. Behring Breivik gikk ikke inn på et tilfeldig kjøpesenter eller i en skolegård med sine våpen. Hva var det som opphevet sperrene og som førte til at holdningen ble omsatt i handling? Schizofreni, paranoid psykose, storhetsvanvidd? Spørsmålet er ubeskrivelig vanskelig å besvare. Det virker som om det strider mot den alminnelige rettsoppfatning at en gjerningsmann som kan planlegge en så komplisert handling som er motivert av hans politiske holdninger ikke er tilregnelig. Argumentene som er gitt i erklæringen bidrar ikke til å forklare dette. Espen Søbye er kritiker og forfatter og har blant annet skrevet biografi om psykiateren Johan Scharffenberg. Under utarbeidelsen av boken om Scharffenberg leste han om lag 150 rettspsykiatriske erklæringer fra første halvdel av det 20. århundret.