Den rettspsykiatriske erklæringen avgitt til Oslo tingrett i saken mot Anders Behring Breivik er uhyggelig lesning. Språkføringen røper at Husby og Sørheim nærmest har kastet setningene ned for å bli fort ferdig. Teksten kan ikke betraktes som å være skrevet i betydningen å være disponert og omformulert: Så å si alle avsnitt begynner med «Observanden» og ofte begynner setning nummer to med «Han». Tekstens karakter av å være ubearbeidet råmateriale skaper et inntrykk av en enorm distanse og uvilje til å dvele ved enkeltheter, drøfte observasjoner pro et contra.
Dette står i motsetning til tekstens konklusjon at Breivik er syk, paranoid schizofren, og følgelig ikke kan lastes for sine handlinger. Trenger ikke en virkelig syk person som ikke kan noe for det han har gjort omsorg? Teksten skaper et inntrykk av at Husby og Sørheim er skremt, handlingenes enorme dimensjoner gjør at det hefter noe uforklarlig ved hvordan noe slikt har kunnet skje, uansett diagnose. Opp gjennom årene har mange farer, reelle og innbilte, truet land og folk – da det inntraff en katastrofe var det en gutt fra Silkestrå som sto bak. Husby og Sørheim har hatt en krevende oppgave.
Lang, men gjentakende. Diskusjonen om erklæringen startet da aktoratet offentliggjorde konklusjonen. Hvorfor ble det gjort? Kanskje er det enklere for rettsapparatet med en diskusjon om tilregnelighetsbegrepet og rettspsykiatri enn med en diskusjon hvor den politiske motivasjonen og bakgrunnen for udåden sto i sentrum.
Hvem er undersøkelsens avsender? Det er de sakkyndige og den rettspsykiatriske kommisjonen, mottaker er Oslo tingrett, her skal erklæringen legges fram under rettsforhandlingene. Husby og Sørheim har levert 243 sider, delt i ni avsnitt. Formalia om oppnevnelse av mandat, siktelse og omstendighetene rundt observasjonen er på 3 sider. Bakgrunnsdokumentasjon er nær 40 sider og består blant annet av sammendrag av Breiviks politiforklaringer samt vitneavhør. Kapitlet «Innhentede opplysninger» er på bare fire sider, mens «Komparentsamtaler» utgjør snaut 10. Rapportens lengste kapittel, «Observandens bakgrunn og forklaring», fyller temmelig nøyaktig halvparten av erklæringen. Kapitlet «Psykometri, gjengivelse av testresultater» er på vel 10 sider, mens rapportens sammendrag, diskusjon og konklusjon utgjør drøyt 20 sider.
Etter hver samtale står det et oppsummeringsavsnitt kalt «status presens». Dette er temmelig likelydende og gjentas med få variasjoner 13 ganger. Det blir hevdet at rapporten er så grundig fordi den er så lang. Men det er de lange deskriptive partiene og gjentakelser som gjør den lang. 243 sider svært så luftige sider kan ikke sies å være så mye. De rent psykiatriske avsnittene og resonnementene er bare på noen ganske få sider.
Resten av denne artikkelen kan du lese i Morgenbladet på papir, til salgs i mer enn 1000 butikker og kiosker over hele landet.
Ingen kommentarer