Raseriets filosofi

Det konforme: Oppveksten i Kristiansand var et konformt helvete, og Jakhelln deler Jens Bjørneboes vurdering: Sørlandet ville vært et fint sted, om det ikke var for sørlendingene.  Foto: Laila Røberg/imgs
Det konforme: Oppveksten i Kristiansand var et konformt helvete, og Jakhelln deler Jens Bjørneboes vurdering: Sørlandet ville vært et fint sted, om det ikke var for sørlendingene. Foto: Laila Røberg/imgs

Cornelius Jakhellns bok er best når den utforsker black metal og andre eksperimenter med hedensk renessanse og autoritær estetikk.

Cornelius Jakhelln skriver i Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi at han har en indre fascist han kaller Sturmgeist, et rasende mobbeoffer som ikke føler seg hjemme i Det Nye Norge, og tiltrekkes av norrøne symboler og autoritær estetikk. En indre fascist er det nok flere av oss som har. Min egen hilser jeg på når jeg ser tilstrekkelig heroiske filmer, og jeg lar ham iblant slippe ut i form av et uforsonlig hånflir. Deretter er det tilbake i dypet med ham.

Ydmykelsen. Hos Jakhelln ligger han nærmere overflaten. Jakhelln kaller Sturmgeist en parasitt, men det er kanskje riktigere å si at de lever i symbiose, for det er dette raseriet han kanaliserer ut gjennom sine dikt og bøker, og bandene Solefald og Sturmgeist. Det er ikke alltid klart hvem av dem som til enhver tid har overtaket.
Jakhelln skriver at han gjennomgikk en radikaliseringsprosess gjennom 2000-tallet. Det begynte med at han som blond nordmann i Paris opplevde seg hånet og utstøtt i et arabisk-afrikansk nabolag. Alle rundt ham var aggressivt bevisst på sine etniske identiteter, og derfor måtte også han bli bevisst på sin egen. Han forteller om hvor ydmyket han følte seg da tre arabiske tenåringer konfronterte ham og kjæresten hans på bussen, en opplevelse utdannelsen i å være en snill og tolerant nordmann ikke hadde forberedt ham på.
Siden går veien videre til Berlin, i fascinasjon over det germanske. Politisk beveger han seg ikke veldig langt til høyre: Han tar farvel med venstresiden i frustrasjon over naive multikulturalister, og blir opptatt av å finne en nasjonal identitet som kan stå støtt i et kaos av konkurrerende kulturelle impulser. Men raseriet som driver ham tar former som skremmer Cornelius Jakhelln anno 2011. Og kunstnerisk beveger han seg inn i en verden som omfavner autoritær estetikk.

Pedant og narsissist. Hva er sammenhengen mellom raseri og hat, politikk og kunst? Det forsøker Jakhelln å besvare i denne «biosofien», ved å gå på kryss og tvers i sitt eget liv og indre univers. Han skriver at han har alle terroristens egenskaper: Nærtagende pedant og retthaversk narsissist. I et dystert dikt av Pekka-Eric Auvinen, som brukte Sturmgeist89 som kallenavn på YouTube, og drepte åtte personer i en skolemassakre i Finland i 2007, kjenner Jakhelln seg igjen i 31 av 37 verselinjer – unntaket er de seks siste, hvor Auvinen forklarer at han nå vil bli drapsmann. Og under arbeidet med Raseri lander Jakhelln på Gardermoen til et Norge hvor en hvit nordmann er i ferd med å drepe 77 mennesker, motivert av en variant av det samme raseriet Jakhelln selv har følt mot det flerkulturelle samfunnet.
Men Cornelius Jakhelln er altså blitt kunstner, ikke morder. Og mens han i Raseri skremmes av sine gamle utbrudd mot andre etniske grupper, godkjenner han raseriet som kunstnerisk drivkraft, og dragningen mot autoritær estetikk. Han beundrer black metal, som hans egen musikk beveger seg i nærheten av, som selve hatets musikk, et hedensk, gudsendt opprør. Å høre Burzum for første gang som tenåring beskriver han som om ytterdøren åpnet seg, og desemberluften seg inn i rommet, kald og rå. En uforglemmelig opplevelse. Hatet ga gjenklang. Oppveksten i Kristiansand var et konformt helvete, og han deler Jens Bjørneboes vurdering: Sørlandet ville vært et fint sted, om det ikke var for sørlendingene. Hatet nødvendiggjør hatets musikk (som ikke må forveksles med hatmusikk).

På søk. I Raseri godkjenner Jakhelln også sin egen søken etter en norrøn identitet. Han mener at vikingkulturen har overlevert oss et sett med mektige memer, myter som former oss selv når vi tror vi har lagt dem bak oss, og at vi bør bruke disse til å gjenreise den hedenske kulturarven. Her finnes det grunnlag for en ekte identitet, i motsetning til den politisk korrekte frykten for ekskluderende kulturelle markører. Bare slik kan vi møte andre kulturer, ikke med frykt eller raseri, men med selvrespekt, og bare slik kan vi tilby en kultur det er mulig for innvandrere å omfavne.
Deler av boken er skrevet etter 22. juli, og tangerer terrorangrepet på flere interessante måter. Jakhelln mener at hans eget raseri en gang kunne sendt ham i voldelige retninger, og erkjenner at noen av hans ideer overlapper med Behring Breiviks. Og selv om han har forlatt sitt gamle raseri mot den flerkulturelle «betennelsen», avskyr han den politisk korrekte impulsen til å karaktermyrde dem som krysser den usynlige grensen for respektable meninger. Problemet er ikke at de innvandringskritiske stemmene ikke slipper til, men at de utsettes for en så massiv forakt fra kulturapparatet.
Men dette er ikke en bok om 22. juli. Det er en bok som belyser raseriet i Jakhellns indre, i alle dets former, og indirekte raseriet i oss alle. Det er en tilknytning til terrorisme og massakrer her, men den er indirekte. For det er mange som bærer på et raseri. Men det er opp til våre ideer å kanalisere raseriet i en retning: Enten be oss vende det andre kinnet til, eller peke ut en fiende vi kan skyte på. Ideer setter ydmykelser i perspektiv, eller skaper falske forventninger til livet utenfor den norske godhetsboblen. Og noen av de aller mektigste ideene finnes i kunsten. De har makt til å ta det mørkeste av det mørke, foredle det, og skape noe stort. Det interessante da er ikke nødvendigvis raseriet til Jakhellns indre fascist, men de norrøne og germanske mytene og black metal-uttrykkene han bruker for å gjøre det om til kunst.
For meg fungerer boken best når den utforsker tankeuniverset rundt black metal og andre eksperimenter med hedensk renessanse og autoritær estetikk, og i selvrefleksjonen over sammenhengen mellom politikk og kunst. Raseriet hans er i seg selv mindre interessant. Iblant blir det noe naivt over det, som når han irriterer seg over familiefedre som dras med i Birkebeineren og andre kjedelige «normale» foreteelser. Såkalt normale mennesker, ja, huff! Det irriterte jeg meg også over – da jeg var 16. Den gangen kunne jeg nok også trodd, som Jakhelln tror, at det å ha en normal jobb er et slags sjelelig selvmord, hvor man kues av disiplin og offervilje. Er vi ved kjernen av noe her? Er raseriet Jakhelln skriver om, raseriet til tenåringen som ikke fant veien videre?
I hans tidligere bok Gudenes fall leste de norrøne gudene stoiske filosofer innimellom blækk mettell-spillingen. Stoikerne er ikke med i Raseri, og det er litt underlig, for de hadde en del å si om raseri: At det bygget på en grunnleggende misforståelse om at verden innretter seg etter våre ønsker. Det gjør den ikke – alt vi har makt over er våre egne valg, og idet du innser det, blir raseriet mot alt og alle kun en unnskyldning for ikke å ta ansvar for dine egne dårlige valg. Stoikerne peker dermed veien videre. I likhet med den rasende tenåringen underslår de ikke verdens ondskap, men de har klart å koble den løs fra seg selv.
Kanskje er Raseri et skritt i den retningen. Men etter å ha hørt Solefald og Sturmgeist håper jeg Cornelius Jakhelln ikke mister kontakten med sitt eget raseri helt ennå.
(Soundtrack til anmeldelsen: Nebelhorn, Wardruna, Laibach, Front Line Assembly, Solefald, Sturmgeist, Gorgoroth – og bittelitt italodisco og eurobeat.)

Bjørn Stærk har vært en aktiv nettdebattant og blogger i ti år og arbeider som programmerer.