Profetens liv sjokkerer ikke

Om man spør vanlig opplyste mennesker hvordan den vestlige vitenskapen har utfordret åpenbaringstroen og mirakelfortellingene i den kristne overleveringen, vil mange peke på Kopernikus, Galilei og selvsagt Darwin. Jorden er ikke lenger flat som en tallerken eller sentrum i kosmos, og menneskene har en biologisk identitet som knytter oss til alt levende liv. På de fleste fagområder er det skjedd en grensesetting mellom tradisjonell tro og ny viten i løpet av den moderne utviklingen. De to erkjennelsesformene har i noen grad reist hver sin vei, der hvor de ikke har klart å ordne samlivet. Det gjelder ikke bare i astronomien og biologien, men også i medisinen, psykologien, geologien og filologien. Gamle overbevisninger er blitt stemplet som overtro og lagt vekk. Eller de lever videre i minneverdige fortellinger.

Jesu liv. Likevel er kanskje den aller viktigste moderniseringen skjedd gjennom historieforskningen. Albert Schweitzer, husker vi, skrev Jesu liv-forskningens historie fra Reimarus til Wrede allerede i 1906 og revolusjonerte på den måten alle senere studier av Det nye testamente. Ikke bare David Friedrich Strauss, som skapte skandale med sin Jesus-bok i 1835, men en hel rekke forskere bidro til et historisk blikk på kristendommens helligste skrifter.
Etter Albert Schweitzer var det ingen som tvilte på at en kritisk undersøkelse av Jesu liv som historisk problem var rettmessig og nødvendig. Slik ble den vestlige sekulariseringen fullført ved at vitenskapen gjorde tradisjonens hellige skrifter og Vår Herre selv til analysegjenstand for et historisk blikk. Gjennomslaget skjedde da man ikke fant gode grunner til å studere Frelseren prinsipielt annerledes enn Aleksander den store, Cæsar og Napoleon.

Biografi. Den dyktige Halvor Tjønn har nettopp utgitt en stor og solid bok om profeten Muhammeds liv (2011). Han har samlet og samarbeidet de første kildene til en biografi om Muhammed. Som rimelig er, og som vi kjenner fra vår egen religions fortellinger om hellige menn og kvinner, er det mange merkelige påstander i disse biografiske tradisjonene. Ikke bare er stoffet overlevert muntlig på tvers av tid og rom – det gir plass for mirakuløse korreksjoner – men et unntaksmenneske må man tillegge unntaksmessige egenskaper for å begrunne sin beundring og hengivenhet. Derfor dukker det opp mange påstander i fortellingene som ville ha blitt oppfattet som urimelige i enhver annen sammenheng.

Utviklingstrinn. Tjønns bok har fått slett informerte anmeldelser i Aftenposten, Dagsavisen og VG. Ingen av anmelderne ser eller skjønner at boken kan være en viktig bro fra en mektig tradisjonskultur til et – religiøst sett – noe mer distansert moderne liv. Ingen ser det nødvendige i å tilrettelegge fortellingene om profetens liv for et analytisk blikk. Men det var jo nettopp det som skjedde med Bibelens fortellinger i Vesten. Slik ble vi moderne.
Det gjentas til kjedsommelighet at islam ikke har vært gjennom renessansens, opplysningstidens eller sekulariseringens ilddåp. Men ferden gjennom utviklingstrinnene var ikke det samme som en omgang juling pluss et kølleslag i hodet på de troende. Mye av det overleverte ble bevart som nedarvet visdom, riktignok i en noe mindre oppspilt fasong enn den religionen vi kjenner fra korstogene og religionskrigene.

Wenche Foss. Det var jo fantastisk å være vitne til tidligere biskop Stålsett som forrettet ved Wenche Foss’ begravelse denne uken. Han fikk det til å høres ut som om det er mulig å hente menneskelig klokskap og livsalvor fra tradisjonen uten å fornekte eller fortrenge Galileo Galilei, Charles Darwin og Albert Schweitzer. Han talte ut fra en religiøs overbevisning som på alle måter var forenlig med menneskenes felles liv utenfor kirkens murer.
En modernisert fromhet stiller nye krav til modenhet og refleksjon. Det er ingen grunn til å tro at ikke muslimene vil gå den samme veien inn i det moderne med sine tradisjoner og beholde all den visdom, klokskap og det livsalvor som er investert i deres gamle fortellinger.

Krigshissere. De som ikke er vant til å lese om fjerne tider, lar seg forbause over at Muhammed – målt med nyere målestokker – ikke bare har sympatiske trekk. De som tenker slik, kan umulig ha lest Det gamle og Det nye testamente. Her er massemord, krigshissing, nabohat og flerkoneri i fleng tusen år forut for Muhammed. Historiene om Abraham eller kong David er gripende, men personene var jo sprøyte gale etter de målestokkene vi bruker i dag. Ingen fortolkningskunster kan modernisere Peter eller Paulus inn i godtagbare, borgerlige mønstre. Jeg ville nødig ha hatt noen av dem i vennekretsen. Vår Herre selv befant seg langt utenfor grensene for vanlig høflighet når han brukte skjellsord mot sine motstandere («Orme-yngel!») eller terget sin gamle mor («Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre?»). Så hva hadde man ventet seg? At Muhammed skulle være speiderleder eller svigermors drøm?

Arven. Halvor Tjønns bok gir et viktig og tungtveiende tilskudd til den sparsomme litteraturen om muslimske tradisjoner som finnes på norsk. Hans leseliste er kanskje ikke imponerende lang, men han har fått med seg det aller viktigste. Ellers anbefaler jeg sterkt al-Nawawis samling av overleveringer om profeten Muhammed, De rettvises hager, som Nora S. Eggen utga i Bokklubbens serie Verdens hellige skrifter i 2008. For det er jo nettopp i arven av fortellinger og visdomsord at profeter og hellige mennesker lever videre. Hva de faktisk gjorde på torsdag og fredag, er mindre viktig enn det de lærte av det, og som de sender videre til etterslekten, det vil si til oss.

Nistepakke. Historisk kunnskap avføder ikke bare et kritisk blikk, men også en nødvendig reservasjon overfor slavisk etterligning eller total underkastelse. Før eller senere må det stoffet Tjønn presenterer, men som han stort sett avstår fra å felle dommer om, plukkes fra hverandre og vurderes som best vi kan.
Albert Schweitzer gjorde en erfaring med Jesu liv-fremstillingene som sikkert vil gjentas med det muslimske materialet. Schweitzer sier at forskningen fra generasjon til generasjon skrittvis nærmet seg den sentrale skikkelsens hemmelighet, men at Vår Herre – da han syntes innenfor rekkevidde – snudde om og vendte tilbake til sin egen tid. Schweitzer skriver på mange måter nekrologen over den historiske forskningen om Jesu liv. Sekulariseringen innebar at avstanden til den hellige ble forvandlet til en avstand til det historisk fjerne og uutgrunnelige. Jeg gjetter på at det samme vil skje med Muhammed. Bildet av den blodtørstige hærføreren vil mildnes av den historiske distansen. Tjønn har gitt både troende og ikke-troende en solid nistepakke på reisen tilbake i tiden, som kan bli utgangspunktet for en reise fremover i modenhet og toleranse.