Ned på grunnfjellet

Øya der min far vokste opp ligger ytterst i Vesterålen. Den ble brått fraflyttet på 1950-tallet. Landskapet er som i en roman av Hamsun, og jeg drar dit så ofte jeg kan. Men jeg tror knapt min farmor dro tilbake etter at hun flyttet. Øya var forbundet med slit og fattigdom. Gikk hun noen gang på tur, i den betydningen vi legger i ordet? Jeg tviler. For henne handlet nok naturen om matauk, å passe sauer, skjære torv til brensel. I første del av boken Bergtatt av Henrik Svensen dreier det seg nettopp om ulike opplevelser av natur og fjell. Vi følger Francesco Petrarca da han i 1336 bestiger Mont Ventoux, og slik blir katalysator i overgangen mellom middelalder og renessanse: Fokus flyttes fra Gud og det hinsidige til menneske og natur. Naturen hadde vært demonisert, men Petrarcas brev om den vakre utsikten over Provence danner startpunkt for alpinismen. Dobbelt blikk. Likevel tok det lang tid før slik bruk av naturen ble vanlig. Horace-Bénédict de Saussure besteg Mont Blanc i 1787. Da fantes det ikke tindebestigere i Alpene, bare jegere og krystall-letere, og de dro aldri til topps. Luften var for tynn, landskapet for skummelt. Saussure ledet an i en stille revolusjon som kombinerte tindebestigning med fjellgeologi og et dobbelt blikk: Han utviklet hypoteser om betydningen av kollisjoner i jordskorpen. Men han betraktet også Alpene og sa: «Midt i denne majestetiske stillhet hører man naturens stemme.» Geologen formet hypoteser som han undersøkte. Romantikeren sugde til seg landskapet og lot seg fylle av inntrykk. Dette doble blikket preger Svensen selv. Han er forsker og har gjort feltarbeid i mange verdensdeler. Men drivkraften spores til barndommen. Ti år gammel reiste han med familien til en gammel seter i Hallingdal. Han hadde med boken Steiner i farger. Med den som veileder lette han etter mineraler og bergarter. Da han så kom tilbake til seteren, tyve år gammel og alene, mintes han barndommen – det dunkle lyset, den søtlige lukten av parafin, men fremfor alt vissheten om at steiner og fjell var det mest spennende som fantes. Ifølge hans egen beretning skjønte han allerede da at det var geolog han skulle bli. Støtt fundament. Mange leser bøker om fjell – årbøkene fra Skiforeningen og Den Norske Turistforening, en mengde praktbøker. Det er enkelte fine tekster i vrimmelen, noen ble nylig kanonisert, under tittelen Ti litterære fjelltopper. Peter Wessel Zapffes Barske Glæder var fortjent på topp. Men i altfor mange bøker er det fine bilder til hjelpeløs tekst. Forfattere «overveldes» av «den magiske naturen» på en måte som virker pinlig og vammel. Bergtatt er derimot en strålende bok, drevet av fortellerglede og spekket med kunnskap. Forfatteren tar oss riktignok med inn i eget liv – på fjellturer, inn i arbeidet med doktorgraden. Men fundamentet er bokstavelig talt støtt. Han leder oss gjennom fjellenes kultur- og åndshistorie. Vi får fine portretter av Cambridge-teologen Thomas Burnet, som med A Sacred Theory of the Earth (1681) kombinerte teologi og ansatsene til geologien som fag. Eller Charles Darwin, som i 1838, bare 29 år gammel, presenterte sine ideer om hvordan Andesfjellene ble dannet for det ærverdige The Geological Society i London. Han hadde fått dem da han opplevde jordskjelv i Chile, og så hvordan områdets vulkaner ble vekket til live. Nasjonalt traume. Fra Norge fortelles om etableringen av Den Norske Turistforening i 1868, av Thomas Heftye og andre i den norske eliten, og med Ibsen som invitert dikter. Men det ble briten Cecil Slingsby som først besteg selveste Store Skagastølstind, i 1876. Det var opptakten til norsk fjellklatring, men også et traume – en utlending kom først. Nasjonsbygging og fjellsport gikk hånd i hånd mot slutten av 1800-tallet. Andre har fortalt om dette like bra. Det som særpreger denne boken er den elegante måten forfatteren bringer inn fagdisiplinen geologi på, helt opp til vår tid. På 1970-tallet slo platetektonikken gjennom. Den ga oss den forklaringen på jordskjelv, vulkaner og fjellkjedenes kompliserte geologi som fortsatt gjelder. Grunnprinsippet er enkelt: Jorden kan deles inn i bevegelige plater. De er ustabile. De store afrikanske og eurasiske platene kan bevege seg opp til 15 centimeter i året. Det oppstår kollisjoner, havbunnen kan presses ned og jordplatene kan strekkes. Prosessene tar millioner av år, og noen av våre fjellkjeder er fortsatt levende. Slik kunnskap bretter Svensen sjenerøst ut, samtidig har han med seg et lekent blikk på fjellet rundt oss, slik det møter oss i fjellkjeder og utfordrende tinder, men også i veiskjæringer, elver, i kystlandskap der berget er slipt ned til rygger og sva. Han beskriver Iddefjord-granitten som den «nesten en milliard år gamle magmakroppen som ble sittende fast i dypet av fjellkjeden». Hør på formuleringen. Boken er full av dem og en fryd å lese. ANMELDELSE Henrik Svensen Bergtatt. Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde 295 sider. Aschehoug. 2011