Tanken er vel nærmest allmenn: «Middelaldersk», sier man, om Taliban-soldater, og skyter dem. «Middelalderske strømninger», sa Jens Stoltenberg, det handlet om en såkalt æresvoldtekt i Pakistan. Og «middelaldersk», tenker jeg selv, om en høyrøstet slyngel på bussen, en som åpenbart ikke har opparbeidet seg nok ære, men må gnåle om respekt. Er det sagatidens mentalitet i Norden vi tenker på siden middelaldersk er blitt et munnhell? Og har vi da i tankene at dette er et stadium alle jordens folk må gjennomgå og komme ut av - om så med internasjonale sikkerhetsstyrkers, og bombeflys, hjelp? Det ville være rart, eller i alle fall mer skjematisk enn historisk. Men ett er sikkert for den som leser Arnved Nedkvitne: Einar Tambarskjelve ville hevdet seg som warlord i Afghanistan.
- Absolutt, Tambarskjelve hadde soldater som var lojale mot ham personlig, mer enn mot kongene han inngikk i allianser med, sier Nedkvitne og aktualiserer sitt emne:
- Selv innenfor den afghanske hæren eksisterer klansystemet slik at man ikke kan vite hvor lenge soldatene som læres opp, blant annet av norske styrker vil være lojale mot president Hamid Karzai.
Sånn flyr praten ved kafébordet på Universitetsbiblioteket. Det er her professor Nedkvitne treffes etter at han mistet sitt kontor etter avskjedigelsen for et par år tilbake. Og den i retten så ærekjære professor snakker mer sindig enn Gahr Støre, om stat og stamme.
- Det er særlig noe i vårt forhold til staten jeg ville se på. Slikt tar jo århundrer å bygge opp, sier Nedkvitne og lyder snarere som Fredrik Barth, sosialantropologen.
Antropologens blikk. Boken spenner da også over tusen år. Tretten av kapitlene handler om Nedkvitnes spesialområde: Norsk middelalder, men med sideblikk til æreskulturen især på bygda i Midtøsten og Pakistan. Og så tillater han seg i siste kapittel å drøfte i hvilken grad etniske æresgrupper er et problem for moderne statssamfunn.
- Jeg håper folk ikke leser bare det siste kapitlet, for det temaet er jo befengt med alskens «korrekthet», sier Nedkvitne, uten at jeg kan se at han faller i noen av de uinteressante grøftene.
- Æresdrap på kvinner, som ofte betegnes som middelaldersk, forekom for eksempel ikke i norsk middelalder. Men går man tilbake tusen år, så var normene ikke så ulike i Midtøsten og i det norrøne samfunnet. Inntil elleve- og tolvhundretallet var æren viktigst også på våre kanter, men fra da av begynner loven og den religiøse etikken å slå inn for alvor.
Nedkvitne er ikke den første som bruker antropologiens blikk og begreper på norrøn tid og tekster.
- Antropologens blikk og begreper har vært brukt fruktbart på sagamaterialet av andre, og først av amerikaneren Ian Miller i hans bok Bloodtaking and Peacemaking, fra 1991, hvor han tematiserte nettopp æren.
- Jeg tar altså ikke æren for å være den første, sier Nedkvitne.
Normenes samspill. Definisjonen på ære henter Nedkvitne fra sosialantropologen Julian Pitt-Rivers studie av ære i sørspanske landsbyer: Æren avhenger av hvordan andre vurderer et individ og hvordan individet vurderer seg selv. De to henger sammen, slik at egen selvrespekt blir avhengig av de andres - æresgruppens - vurdering. Nedkvitne trekker også veksler på Pierre Bourdieus analyse fra Algerie om ære, så vel som nyere litteratur. Og i sideblikkene til ærens status i dagens innvandrerbefolkning i Norge viser han til andre forskeres feltarbeid. Nedkvitnes eget hovedmateriale er de islandske sagaene, og hans metode er nærlesing av de situasjoner hvor æren står på spill. Selv formulerer Nedkvitne det originale ved sitt arbeid slik:
- Det er det lange tidsspennet. Ian Miller studerte det førstatlige Island. Jeg går frem til 1800-tallet. Og jeg mener min analyse er mer kompleks enn Millers. Han mener én norm styrte samfunnet: Æren, og bare æren. Jeg har brakt inn en kompleksitet ved å vise samspillet mellom tre normsett: Æren, loven og den religiøse etikken.
Statens betydning. Dette gir spenstig lesning, men til i alle fall min overraskelse ingen bombastiske konklusjoner om at vi forstår innvandrere som snakker om ære og respekt best ved å lese Njåls saga. Snarere gir Nedkvitne interessante nyanseringer.
- Det jeg ender opp med å vise er fremfor alt statens betydning. At man gjennom tusen år har utviklet en stat som marginaliserte både æren som normskaper, og religionen. Én ting er rettsstaten, at ikke den fornærmede selv lemlester andre. En annen fortutsetning for ærens svekkede betydning er velferdsstaten. Tidligere var husholdets underhold helt ut en æressak for husholdets overhode. Og et tredje som også spiller inn er medbestemmelse, som igjen gir folk en opplevelse av at deres verdier er knyttet til statens. I andre samfunn jeg sammenligner med er dette også i dag knyttet til æresgruppen eller det religiøse fellesskap.
Med reformasjonen fusjonerte staten med kirken og Nedkvitne går nøye inn på perioden staten overtar kirkens funksjoner. Dette ga en annen stat enn den man fikk der hvor dette ikke foregikk på samme måte eller til samme tid. En historisk forklaring, altså.
- Da staten overtok kirken fikk den en hel del oppgaver i fanget som vanligvis ikke tilhørte staten: Kirken hadde motiv for å undervise bøndene, noe stater ellers ikke hadde. Og de fattige hadde kirken tatt seg av, så dermed fikk staten også velferd i fanget. Til og med ansvaret for det evige liv gjenfinner vi i statens ansvar for at folk oppførte seg. Staten sto dermed i forhold til mennesker på individnivå på en måte man ikke finner paralleller til i andre strøk av verden, sier Nedkvitne. Og staten fikk lojalitet tilbake, forstår vi.
Ulik kvinnerolle. Nedkvitne plasserer seg i en debatt som har versert fra 1950-tallet om hvorvidt de norrøne kvinner var mer uavhengige enn kvinner ved Middelhavet. Han konkluderer med et ja, i flere henseende:
- Det har å gjøre med måten man oppfattet slektskap på. Når en kvinne giftet seg i Skandinavia så ble hun fremdelens betraktet som del av sin fars hushold. Dermed hadde hun ryggdekning også der om det ble problemer. En ektemann kunne ikke uten videre drepe henne. I Midtøsten gikk hun helt over i sin manns hushold, og var mer utsatt. Æresdrap på kvinner, for seksuelle normbrudd, lar seg ikke påvise i sagalitteraturen, og ikke i kilder til de senere århundrene jeg gjennomgår.
Når vi karakteriserer tvangsekteskap som middelaldersk, så er det bare delvis riktig for norsk middelalder. Nedkvitne forklarer at dette var en av parallellene til middelhavsområdet som ble borte ved overgangen fra æresgruppens normer til kirkens normer. Og igjen er han konkret:
- Døtres giftermål ble fra senest 1170 ikke bare bestemt av faren, men av far og mor i fellesskap. Kirken arbeidet for samtykke.
Pedagog. Ett sted i boken ser man at Nedkvitnes status som den avskjedigede professor slår inn: Han nevner felt hvor ære virker i dag, deriblant innen yrkes- og fagfelleskap.
- I den doble definisjonen av ære, så har jeg nok opplevd spenningen mellom min egen vurdering av meg selv og kollegers. Men samtidig hele tiden merket av at jeg er blitt høyere verdsatt som fagperson, som forsker og underviser, enn som kollega og ansatt.
Gjennom feider og oppsigelsessak, og to rettssaker, og nå siden nyttår under påvente av om Høyesteretts ankeutvalg slipper hans sak frem for behandling av Høyesterett, så har han altså også jobbet. Og boken er en studie verdt også når det gjelder å skrive forståelig.
- Takk, min far var lærer og la vekt på at å være lærer og pedagog var noe av det viktigste du kunne være her i verden. Hvis du mener jeg skriver slik at kompliserte forhold forklares enkelt, er det fordi jeg har undervist i dette og merket meg hva folk forstår og hva de har vanskeligheter med.
hg@morgenbladet.no
Ingen kommentarer