Kjør debatt! Mange debatter!

Elin Ørjasæter spør i sin bok Det glade vanvidd rett ut om hun kanskje kan ha ADHD. Tja. Ørjasæters virke, en jobbekløe, med spalteskriving og facebooking og twitring og økonomirådgivning i TV3s Luksusfellen, ser ut som et overskuddsfenomen mer enn en diagnose. Det er så mange ting å mene noe om, og så liten tid! At hun presterer å trykke et avsnitt to ganger i forordet til boken behøver heller ikke tyde på sviktende sjelsevner, men det understreker helt klart at hun har dårlig tid.
Da er det kanskje mer urovekkende at selvdiagnostiseringen kommer i en bok hvor folks og Ari Behns stadig hyppigere forsøk på å sette diagnoser på seg selv og andre får noen runder med saftig omtale. Det tenderer mot det inkonsekvente. Men før vi hisser oss opp: Mennesker er inkonsekvente! Og i en såpass personlig preget bok som Det glade vanvidd må det i hvert fall være lov.

Tanker i hodet. Inkonsekvens kan også være et stygt ord for å ha flere tanker i hodet på en gang, og det er Ørjasæter uhyre god til. På den ene siden gidder hun ikke et øyeblikk jatte med på den i næringslivskretser utbredte holdningen at norsk økonomi trenger innvandring. I stedet for festtalene går hun til forskning som viser at innvandringen er en enorm kostnad som vokser i retning det umulige, ikke minst fordi så mange innvandrere havner på trygd lenge før de har begynt å betale noe som ligner på en tilsvarende trygdeavgift.
Men samtidig som hun er oppgitt og får en «nummen følelse» over svindel og pengehjemsendelse i innvandrermiljøer, spør hun om det ikke i et større perspektiv kan være like greit at pengene «kommer til nytte som en nybygd villa i en landsby i Punjab enn som nok et flislagt bad med varmekabler i Kvænangen».
Dette er neppe en holdning som får høy score i Kvænangen. Eller i Distrikts-Norge generelt, hvor man allerede synes det er ille nok at Oslo stikker av med feite andeler av verdiskapningen deres. Her kommer bærumsjenta Ørjasæter og vil at Punjab skal få en bit også?
Skal man først få noe ut av å tråkke på ømme tær, blir det mer fart i det med tilløp og stiletthæler.

Virkelighet og nytale. Ørjasæter er et fremtredende medlem av det mange ynder å kalle «kommentariatet», hun er et oppkomme av meninger. Før eller siden må noen av meningene krasje inn i hverandre, det er nærmest en naturlov. Men nettopp at mennesker ikke er maskiner, og heller ikke brikker samfunnsingeniører og planleggere uten videre kan flytte rundt på og ta for gitt, er en bærebjelke i boken, så her lukter det høyere konsekvens på lang avstand.
Man skal heller ikke se på mange av Ørjasæters kommentarer på nettstedet E24, før det kommer frem en person som er skarpt avvisende til forsøk på å få virkelighet til å gli smertefritt inn i retorikk, som når hun påpeker Fremskrittspartiets påfallende og svært behagelige kombinasjon av bilvennlighet og klimaforskningsskepsis.
Men det er langt fra bare Fremskrittspartiet, den tradisjonelle prygelknabe i norsk offentlighet, som får høre det. Nytalen rundt det Ørjasæter presenterer som gamle dagers åndssvake og negre får henne til å løsne sikringen på sin pc for alvor: «Virkeligheten endres ikke ved at man skiver den om. Å politisere språket for å fremme politisk riktige holdninger, er å skape et ensrettet og farlig samfunn.»

Trippelressurs? Hun har flere våpengrener å ty til: Snarere enn malmtung blir hun bitende sarkastisk når det handler om våre «ressurser». For kvinner er en ressurs og seniorer er i hvert fall en ressurs, påpeker hun. Siden hun er det ene og snart det andre, mangler hun bare en funksjonshemning på å være en super og unnværlig «trippelressurs». Og innvandrerne da dere, hvilken ressurs utgjør ikke de!
Altså, konkluderer Ørjasæter: «Jo vanskeligere det er for noen å få jobb, jo større er risikoen for at arbeids-, helse- eller moderniseringsministeren kaller dem en ressurs.»
Det er nærmest Hernes-aktige høyder over denne retorikken, så herved foreslås å gi ovenstående sitat navnet «Ørjasæters prinsipp». For etter dette blir jo de eneste ikke-ressursene friske, unge, hvite norske menn. Og ingen gir vel dem noen godt betalte fremtidsjobber med lederutsikter?
Doh, som Homer Simpson så uttrykksfullt sier det.

Vår kjære konsensus. Ørjasæter har generelt en sterk glede av å fremvise svakheter i massevis av de konsensusene vi omgir oss med.
Hun er overbevist om at holdningskampanjer mot rus virker komplett mot sin hensikt og skaper spenning og uimotståelig sug etter å prøve det de voksne misliker så voldsomt. Hun påpeker hvordan systemet sørger for at det blir flere ganger så dyrt å gjøre noe praktisk for miljøet ved å reparere husholdningsmaskineriet i stedet for å kjøpe nytt i ett sett.
Hun er knusende (selv)ironisk når det gjelder tiltagende livsstilssykdommer som «bare å ta seg et glass vin» og «bare løfte litt på øyelokkene». Og hun kan virkelig ikke fordra at det å gråte blir sett på som bevis på at noen har vært slemme mot den som til enhver tid tyr til tårene.

Nærmiljøet som forsvant. Men hun kan også bruke temmelig grovt skyts mot hele samfunnsstrukturen. Blant annet hevder hun, sammen med svært kvalifisert sakkyndig bistand, at det store løftet for mennesker med psykisk utviklingshemming, som nedla de sentrale institusjonene og flyttet omsorgen til nærmiljøene, aldeles ikke ble gjennomført for å bedre livene til klientene, slik det har vært en selvfølge å anta, men for å spare penger.
Kan det stemme? Alle vet jo at denne delen av omsorgssektoren er blitt mye, mye dyrere enn den var i institusjonenes tid? Jo da, men ifølge Ørjasæter er ikke det fordi politikerne var spandable, men fordi de antok at nærmiljøene ville ta en god del av regningen og skape et gratis nettverk rundt de eks-institusjonaliserte. Det var bare det, hevder Ørjasæter videre, at denne tankegangen ikke tok hensyn til at de hjemmeværende samtidig forsvant ut i jobb og barna deres ut i barnehager, og at det tette og omsorgsfulle nærmiljøet dermed ble tømt for både nærhet og miljø.
La folk være hjemme, sier Ørjasæter, det er viktig. Gi dem borgerlønn om nødvendig.

Protestant guilt. Det er altså mye til ettertanke i Det glade vanvidd. Som alle samfunnsskribenter lar Ørjasæter tankene fly litt av gårde med fornuften av og til, som når hun på et cruise reflekterer over at det hardtarbeidende tredjeverdensmannskapet vil komme til å ta over verden fra de vestlige, dekadente fluktstolpassasjerene. Ærlig talt, dette høres ut som en cruisepassasjers selvforakt over ikke å jobbe, altså protestant guilt om du vil. Det er ingen nødvendig konsekvens her. For hvem jobbet hardest på bomullsmarkene: De svarte plukkerne eller de hvite eierne? Og hvem har de rikeste etterkommerne?
Det er klart at ikke alt som avfyres i en meningskanonade kan treffe blink. Det er likevel uhyre viktig at noen setter seg ned og skriver bøker som Det glade vanvidd. I økende grad lever vi i et gjennomprofesjonalisert mediesamfunn, hvor mediekokkene tilrettelegger for konsumpsjon med sukker og saus, meningssett skapes og konsolideres, og konsensus ønskes og loves. At skribenter som Ørjasæter roper ut at det som blir servert er en kjip kaloribombe er helt nødvendig.

Full baluba. Men samtidig har det sin pris å være en ekstremt jobb-, medie- og samfunnsengasjert person. De nære ting kan fort gå litt for lut og kaldt vann, og Ørjasæter legger ikke skjul på tøffe opplevelser i så måte. Blant annet ble, som mange vil huske, hele boken solgt inn rundt hennes opplevelse av det berømmelige foreldremøtet fra helvete. Det er imidlertid litt synd, for det er neppe noe sted i boken Ørjasæter fremstår i et dårligere lys enn nettopp der.
Hele balubaen starter med at forfatteren er på fotballforeldremøte for ett av barna og føler seg totalt utenfor. Som yrkeskvinne med hjemmeværende mann er hun pinlig klar over at hun ikke er en av de foreldrene som er tettest på barnas hverdag. I løpet av foreldremøtet klarer hun å gjøre dette tydelig for alle ved å le selvironisk av at hun ikke aner om guttungen spiller 7- eller 11-fotball. Men ingen ler med. Tvert imot gir noen uttrykk for at det er temmelig sjaber foreldrestil ikke å vite såpass. Dette vekker Ørjasæters indignasjon og selvforsvarsinstinkt, hun forlater møtet i sinne og sender ut en bitter e-post til foreldrene. Snart viser det seg dessverre at på e-postlisten hun brukte var det også barn, som dermed ble uskyldige vitner til foreldrenes prestisjekamp.

Dugnad. Man kunne si at tjener det Ørjasæter til ære at hun fremlegger dette galimatiaset åpent for allmennheten, men tolkningen kan likevel ikke bli så imøtekommende. Helt fra det øyeblikket 7- kontra 11-problemet kommer på bordet reagerer Ørjasæter følelsesmessig og konkluderer umiddelbart med at spørsmålet ikke er viktig. Det er jo ikke viktig for henne.
Men hva sier det om hennes syn på de andre foreldrene: Jo, at de er ubegripelig opptatt av ubetydeligheter. For noen tullinger!
Dette var også det som skinte igjennom som hovedpoeng i lanseringen av boken. Ikke bra. For det som egentlig skjedde var at Ørjasæter mistet det analytiske nivået hvor man spør: «Hvorfor er dette så viktig?» og ut fra respekt for andre menneskers bekymringer prøver å finne ut av det.
Undertegnede har funnet et spor og vil komme Ørjasæter til unnsetning: Hvis klubben Jardar og kommunen Bærum er som mange andre klubber og kommuner i dette landet, vil 11-fotballen i en viss årsklasse være den tradisjonelle toppsatsingen, og 7-fotball andrelaget, altså et «breddeopprettholdende» tilbud. I slike tilfeller, sier kilder, må ofte 7-foreldrene stille mer opp når det gjelder trening og kjøring og alle mulige opplegg og så videre og så videre. Det krever en innsats og at man utgjør en forskjell, det får en kaskade av konsekvenser og da forklares de andre foreldrenes irritasjon.
Det Ørjasæter fortalte var i så fall at alt dette var helt uinteressant for henne, hun hadde ikke satt seg inn i det og hadde heller ikke tenkt å gjøre det. Selv i Bærum er dugnadsånd og sosialdemokrati så inngrodd i folks ryggmarg at den slags bare ikke går hjem. Se ikke bort fra at de andre foreldrene oppfattet Ørjasæters holdning som det glade vanvidd.