Ideologien om meg

«Jeg hadde ingen historie, og så laget jeg meg en, omtrent som et naziparti i en drabantby ville gjøre det.» Sitatet er fra Karl Ove Knausgårds Min kamp, og slo meg første gang jeg leste det som en overraskende, men sann sammenligning. Fra min egen oppvekst i Groruddalen kjente jeg litt til høyreradikale historiefortellinger: Innvandringsmotstanden syntes å komme før innvandrerne; hakekorsene på skoleveggene, og klistremerkene med «Stopp innvandringen» kom mens vi ennå ikke hadde én innvandret klassekamerat i vår søvnige forstad. Den eneste logiske forklaring jeg kan tenke meg er innflytelse fra innvandringsfiendtlige bevegelser i andre land: Før noen hadde særlig egne erfaringer med innvandrere, eksisterte historien om kampen og konfliktene som skulle komme.
Leser man dokumentet til massemorderen slås man av noe av det samme. Hundrevis av sider med argumentasjon om Eurabia og den islamske fare ligner i stor grad ideologisk tankegods man kjenner fra islamkritiske nettsteder, krydret med sitater fra diverse, og gjerne motstridende, revolusjonære bevegelser. Like slående som den mye omtalte klipp-og-lim-faktoren er det imidlertid også hvordan verdenshistorien i Behring Breiviks skrift er uløselig knyttet til hans egen livshistorie.
At hans selvfremstilling er full av løgner vet vi i dag. Men du trenger egentlig ingen faktasjekk for å se det når han selv skriver om hvordan «mindre enn 5 individer har oppnådd mer enn meg» og hvordan han har «en ekstremt sterk psyke, sterkere enn noen jeg har møtt ». Lest baklengs, fra den selvbiografiske delen, fremstår fortellingen som en privat verdenshistorie - en ridderorden med en påstått 1000-årig forhistorie og en utopisk fremtidsvisjon om renhet - diktet opp rundt ett menneskes sinne.

Tabu nytter ikke. Det er avskyelig hvordan ugjerningsmannen omtaler terroraksjonene som PR for «2083», og man føler seg skitten ved å oppfylle hans ønske å bli lest. Samtidig er det et faktum at de som vil, kan finne dokumentet med et tastetrykk. Det er en god idé å hindre ham fra å få noen direkte talerstol under rettssaken. Men å gjøre all omtale av hans ideer til en offentlig hemmelighet, et tabu, vil langt fra svekke den allerede svært omtalte tekstens potensielle tiltrekningskraft på de få som kunne tenkes å la seg inspirere av den. Å late som om sinnet ikke finnes, og som om det ikke finnes noen som deler elementer av Behring Breiviks oppfatninger og følelser, kan heller neppe være noen farbar strategi for den nye åpenheten det snakkes om.
Sannheten er at jeg når jeg leser ham, synes jeg at jeg har møtt denne sinte mannen før. I litteraturen er vi vant med ensomme sinn som spyr edder og galle utover samfunnet. Det er vanskelig å la være å se visse likheter med litteraturens moderne kjellermennesker, fra Michel Houellebecqs misantroper som legger skylden for sin egen tilkortkommenhet på 68-ere, og (ja) islam - til forbrukersamfunnets privilegerte på vrangen hos Bret Easton Ellis. Det betyr ikke at jeg mener Behring Breiviks dokument er litteratur, det er det ikke.
Det er derimot slående hvordan litteratur som Houllebecqs har fungert som en detektor som har gitt utslag på ideer, strømninger og følelser som ellers helst har eksistert i marginene i den offentlige debatt. Houellebecqs beskrivelse av samfunnets som en «kampsone», de marginales hevnlyst over den dominerende og vellykkede majoriteten, er spesielt relevant her, særlig slik den kommer til uttrykk i romanene Utvidelse av kampsonen, De grunnleggende bestanddeler og Plattform.

Motsigelser. Det mest iøynefallende ved ugjerningsmannens tekst er dens motsigelser: Den som skriver vil være en ydmyk ridder - men fremhever sin egen offervilje til det megalomane. Han kjemper for kristendommen - men tror egentlig ikke på Gud. Han dyrker Kinder, Kirche, Küche - men skriver om hvordan han selv nyter partykultur, dop og prostituerte. En ekte ridder skyr det prangende, skriver han - selv kler han seg ut i falske uniformer og ordener, og beskriver hvordan man skal ta solarium og sminke seg for å se best mulig ut på bilder. Gjennom små kontaktannonseliknende tekster om «min personlighet» («ekstremt tålmodig og positiv») og min «favorittparfyme» («Chanel Egoiste») får den antiislamske ideologien følge av en annen ideologi: ideologien om meg.
Gjennom det hele løper hatet. Her er noe av det Behring Breivik er mot, foruten islam: Feminisering, intellektuelle, lærere, universiteter, litteraturteori, særlig dekonstruksjon, hiphop, metallmusikk, Richard Dawkins, Sigmund Freud, EU, FN, marxisme, nazisme, nasjonalsosialisme og nynazisme (jo da), global kapitalisme, Frp, demokrati, media - og «apolitiske og apatiske individer», som egentlig utgjør de fleste han kjenner.
Ut fra verdens samlede feiltakelser trekker han konklusjonen: Han har ikke bare rett, men plikt til å være «jury, dommer og bøddel på vegne av alle frie europeere».

Samfunnet og selvet. Behring Breivik hater de vestlige samfunnets forbrukermentalitet og mangel på «spiritualitet» like sterkt som den mest fanatiske jihadist. Det tomme livet til det «dekadente og nytelsessyke» vestlige mennesket beskrives i malende skildringer som en «Sex and the City»-livsstil der det intetanende offer for kulturmarxistenes hjernevask er fanget i løpehjulet mellom jobb, seksuelle erobringer og ørkesløse timer på nett og foran tv. Det er vanskelig å se hva som er innside og utside, hvor samfunnet begynner og den som skriver slutter, i den negative bestemmelsen av det umodne samtidsmennesket: «Du ønsker ikke barn fordi du egentlig er et barn selv, uten ansvar eller interesse for andre enn deg selv».
Behring Breivik beskriver hvordan det nytelsessyke forbrukermennesket går rundt med skylapper for andres liv og smerte. Men skriver selv hvordan han vil skru opp musikken på iPoden for å unngå å høre dem han skyter. Som et grusomt ekko av Ellis' American Psycho fremstår han som morderen som dreper til et tidsriktig musikk-soundtrack mens han perfeksjonerer sin ønskede fremtoning.

Virtuell identitet. Etter det vi vet i dag består det påståtte terrornettverket ikke av noen andre enn Behring Breivik selv. Han har operert alene, og ser heller ikke ut til å ha formidlet sine reelle hensikter til noen. Det er altså for seg selv - og sitt tenkte ettermæle - han skaper denne detaljrike konstruksjonen av identitet og historie. Det er helt naturlig at han i denne situasjonen velger å intervjue seg selv. «Godt spørsmål», som han selv sier. Ønskene om et annet Europa er nær umulig å skjelne fra ønsket om personlig berømmelse.
Å ville skape andre, pyntede versjoner av seg selv er intet nytt. Muligheten til å ha ansiktsløs kontakt med mange med dette virtuelle selvet er ganske ny. En skremmende side ved teksten er følelsen man får av at den virtuelle identiteten overtar: Det er det vanlige livet han beskriver som er en maske, et skalkeskjul for hans egentlige hensikter. Det er den alminnelige gutten andre ser, som etter hvert fremstår som en avtar for den diktede ridderpersonligheten, med sitt mektige nettverk og sin fremtidige berømmelse.

Undergraver seg selv. Uutfordret skapte ugjerningsmannen sin egen historie, en der alt i verden leder fram til ham selv som revolusjonær frelser. Som Jan Kjærstad sa i NRK P2 denne uken, har han tvunget sin historie på oss, nå blir det forfatteres og andres oppgave å skrive mothistorier.
Etter å ha lest den, tror jeg frykten for selve teksten er overdrevet, slik også ryktene om opphavsmannens påståtte intelligens og kunnskaper er det. Snarere er det slik at den megalomane selvforherligelsen og nedlatende forakten for andre i de personlige delene undergraver den påståtte sakligheten i de «politiske analysene». Der disse med sporadiske noter og kilder mimer en pseduo-akademisk drøfting, er de personlige delene et dypdykk i en narsissistisk fantasi om å være den ene klartseende i en blind verden. Det ekstreme behovet for personlig rettferdiggjøring og den groteske bruken av nær familie som eksempler på samfunnets synderegister, underminerer masken av en rasjonell, kjølig tenker han ellers søker å bygge opp.

Ingen bortforklaring. Å forsøke å forstå hva som har ledet frem til handlingene, trenger ikke innebære å «forstå i hjel», å bortforklare, eller trylle vekk forbryterens eget ansvar med en vond barndom, eller et kollektivt «vi» som indirekte har skylden for volden. Skylden er Behring Breiviks alene.
Likevel bør vi ikke se bort fra at noen av de tankene han har, det sinnet - gjerne i et landskap der personlig krenkelse møter politisk retorikk - også finnes i andre former hos andre mennesker, slik Cornelius Jakhelln beskrev det i artikkelen «Æren og demokratiet» i forrige ukes Morgenbladet. Selv om vi ikke liker det, består ikke verden bare av kjærlighet. Det mest krevende vi står overfor er å tåle å se det sinnet mange fremdeles kommer til å føle for sider ved samfunnsutviklingen.
Ord er ikke handlinger. Samtidig vet vi at ideer om en kommende konflikt, en krigslignende situasjon der «vi» er truet av «dem», er en forutsetning for all terror, enten den kaller seg jihad, antijihad eller noe helt annet. Derfor kan vi heller ikke velge å se bort fra hvordan disse historiene formes, uttrykkes og spres.