Gjensyn med «det ondes banalitet»

I disse dager er det femti år siden Adolf Eichmann sto for retten i Jerusalem. Som en av hovedmennene bak «Den endelige løsningen på jødespørsmålet» hadde Eichmann vært en ettersøkt krigsforbryter frem til mai, 1960, da israelsk etterretning pågrep ham i en forstad til Buenos Aires, Argentina.
Inntil til da hadde jakten på unnslupne nazi-topper vært en nokså forvirret og halvhjertet affære. Etter at domstolen i Nürnberg hadde sagt sitt i 1946, var rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig i hovedsak overlatt domstolene i de enkelte land.
Staten Israel ble til to år etter Nürnberg, men tanken på å bruke landets institusjoner til rettsforfølgelse av de ansvarlige bak holocaust, meldte seg ikke før langt ut på 1950-tallet. Ikke bare hadde man nok med selv og å overleve som stat. I tillegg var det en utbredt tanke at de seks millioner som ble myrdet av nazistene, langt på vei hadde seg selv å takke.
Dette redegjør den amerikanske professoren i moderne jødisk historie og holocauststudier Deborah E. Lipstadt troverdig for i sin oppsiktsvekkende The Eichmann Trial som kommer ut nå, et halvt århundre etter rettergangen.
Lipstadt er seg meget bevisst at boken hennes ikke vil bli lest – eller kan leses – som annet enn et motinnlegg, til dels et oppgjør, med et av verdenslitteraturens sentrale rettsdramaer; Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet.

Sprengkraft. Da Eichmann i Jerusalem kom ut i 1963, skapte den et voldsomt rabalder blant intellektuelle over hele Vesten, men ingen steder var rystelsene så sterke som på Manhattan. Nære venner og kolleger ble til uforsonlige fiender, ekteskap gikk i stykker og familier ble splittet for evig tid. I dag er det vanskelig å fatte at et stykke journalistikk – en rettsreportasje – kunne ha slik sprengkraft, men det hang sammen med den omfattende interessen rettssaken hadde vakt. En rettssak som introduserte opinionen for begrepet «holocaust» måtte nødvendigvis sjokkere i like stor grad som Nürnbergprosessen, men det unike ved forbrytelsen Adolf Eichmann hadde medvirket til, gjorde at publikum langt fra hadde gjenvunnet likevekten da Arendts bok ble åpnet.
Bare det er nok til å rettferdiggjøre Lipstadts kritiske gjennomgang av verket, og når hun i tillegg viser Arendt den respekten å gjengi henne upolemisk og ryddig, medfører det at denne boken godt kan leses som frittstående utgivelse.

Ofrenes historie. Langt på vei mener Deborah Lipstadt at Arendt ikke bare delte den nye, israelske macho-mentalitetens syn på Hitlers ofre; i tillegg holdt hun fast ved oppfatningen også etter den omfattende vitneførselen som på grunnleggende vis skulle endre israelernes selvforståelse.
Der man i Nürnberg hadde gjennomført seierherrenes justis, hadde turen nå kommet til ofrene og deres historie. Gjennom like verdige, som rystende forklaringer fikk retten i Jerusalem frem hvor ødeleggende nazistenes forferdelige brutalitet virket på alle de slo kloa i. Det var rett og slett ikke til å begripe at mennesker kunne oppføre seg på den måten. Så hinsides var vitneforklaringene mot Adolf Eichmann, at ikke bare verdensopinionen fikk øynene opp for det ufattelige som hadde skjedd. Også israelerne innså hvor uløselig deres historie var knyttet til holocaust.
Overlevende som tidligere hadde blitt møtt med anklager om å ha reddet sitt eget skinn og latt familie og venner i stikken, ble etter denne rettssaken forstått og anerkjent som tilfeldige enkeltskjebner på linje med overlevende fra Hiroshima og Nagasaki.

Inn i dagligtalen. For Hannah Arendt var det ikke så enkelt. I sin bok hamrer hun løs på de såkalte jøderådene (die Judenräte) som ble opprettet av nazistene (og særlig av Eichmann), og mener disse ble styrt av korrupte og selvtilfredse jøder som sendte sine egne i døden uten å blunke. Her har Lipstadt et solid poeng når hun påpeker at i Sovjetunionen, der Stalin for lengst hadde knust alt som kunne minne om jødiske identitetsmarkører, der var dødsraten nøyaktig den samme som lenger vest.
Nå legger ikke Lipstadt skjul på sin beundring for Arendt som en betydelig tenker med dyp innsikt i emner som makt, autoritet og totalitære ideologier. Når Hannah Arendts bok er blitt stående er det ikke uten grunn. Men nettopp derfor, hevder Lipstadt, fordi boken om «det ondes banalitet» er blitt et kanonisk verk, derfor trengs det et oppgjør med Arendts hang til å passe alt og alle inn i eget kram.
Derfor virker det underlig at Lipstadt lar Arendt selv stå som mor til det helt sentrale uttrykket: the banality of evil. Dette er et begrep som har gått inn i politisk og psykologisk dagligtale, og det forklarer Arendts bærende idé i møte med folkemorderen. Men det var ikke sugd av eget bryst. I boken Correspondence 1926–1969, som samler brevvekslingen mellom Arendt og den tyske filosofen og psykiateren Karl Jaspers, heter det i en note fra Jaspers at «Alcopley fortalte meg at Heinrich foreslo uttrykket ‘det ondes banalitet’». Alcopley er kunstnernavnet til den tysk-amerikanske medisineren Alfred L. Copley, og med Heinrich siktes det til Arendts andre ektemann, Heinrich Blücher, som øvde betydelig innflytelse på hennes produksjon.
Når hun gjør uttrykket til sitt (men bare i bokens tittel, det forekommer ikke i teksten – det kunne Lipstadt også nevnt) er det ikke bare som en fengende frase som etter hvert får allmakt over tanken, men meget bevisst som en motvekt mot slike skrekkinnjagende merkelapper som lar en Djengis Khan eller keiser Nero komme fra det på et vis.

Det radikale onde. I så måte tjener «banaliteten» formålet. Eichmann og slike som ham står igjen som bilde på hva et historisk gjesp i to sko kan stelle i stand av ulykke og elendighet. Men Lipstadt gjør en god og grundig jobb i å vise at Obersturmbannführer Adolf Eichmann så visst ikke var noen middelhavsfarer. Og slett ikke «fri for anti-semittiske holdninger» slik Arendt presterer å hevde. Å frata Eichmann både åndsevner og fordommer tjener til å banalisere ham, han får ikke engang noe busemann-stempel å briske seg med, men hvor presist er det?
I Lipstadts optikk er det direkte misvisende å fremstille Eichmann og andre ledende nazister og jødeutryddere som grå og kjedelige kontorister med manglende fantasi og dårlig klessmak. Det tjener kanskje til å vise at i gitte situasjoner kan nær sagt hvem som helst få seg til å gjøre nær sagt hva som helst – og det var Arendts tese – men det forklarer ikke at noen med nødvendighet blir fanatiske nazister og antisemitter. Til det trengs det et jordsmonn, og Lipstadt er på sitt mest overbevisende når hun lar århundrenes tyske og europeiske historie elte frem sine moderne monstre. Og denne ondskapen er ikke banal, sier Lipstadt, det er snarere snakk om det kantesianske «radikale onde». En vanemessig forakt for rett og galt som gjør den totale hensynsløshet til noe trivielt og dagligdags.

Saksøkt. Desto mer forstemmende er det å tenke på at professor Deborah E. Lipstadt nokså uforvarende ble del av norsk kulturdebatt for bare få år siden. The Eichmann trial bruker som et effektivt grep en annen, nyere rettssak til å kaste lys over den femti år gamle saken i Jerusalem.
På slutten av 90-tallet hadde Lipstadt i omsvøpsløse ordelag kalt den engelske historikeren David Irving både kvakksalver og holocaustfornekter, noe som fikk den revisjonistiske Irving til å reise injuriesak. Grunnen var at Irving så seg tjent med engelsk rettspraksis på området, der det er saksøkte som må godtgjøre riktigheten av sine påstander. Det var altså ikke David Irvings påstander om de manglende gasskamre og fraværet av noen jødeutryddelse som måtte bevises, men professor Lipstads utsagn om at Irving hadde hevdet nøyaktig det og det, der og der, overfor de og den.
Fra Irvings side var det kløktig tenkt – virket det som. Men ikke mer enn at han tapte saken så det suste, samtidig som Lipstadt av dommeren i London fikk medhold i at David Irving var akkurat så uvederheftig, ja, løgnaktig, som hun hadde hevdet.
Mer skulle det ikke til før Litteraturfestivalen på Lillehammer hev seg på telefonen til Irving for å få ham til å komme til Norge og holde foredrag om emnet «Sannhet».
Som man husker, ble det stort spetakkel og festivalledelsen måtte søke seg andre jaktmarker etter at norske forfattere sa fra om at de nektet å delta på en festival som ga David Irving en plattform å spre sitt budskap fra.
Og etter å ha lest Lipstadts bok blir det enda mer ubegripelig at noen ved sine fulle fem kan falle for holocaustfornekteren Irving. For Irving i London er dessverre ikke en fullstendig annen skål enn Eichmann i Jerusalem. De sier stort sett det samme, og det med samme selvfornøyde likegladhet, som er – banal.

Privatpraktiserende jødeutrydder. Deborah Lipstadt fortjener ros for å ha hatt ork til å nedkjempe en Irving i retten, men i større grad bør hun få anerkjennelse for å ha gått i klinsj med den uendelig mye tyngre Hannah Arendt. Boken om «det ondes banalitet» gjorde verden fortrolig med begrepet «skrivebordsmorder», men Lipstadt insisterer troverdig på at Eichmann var noe langt mer. Selv da SS-fører Heinrich Himmler på tampen av krigen ga ordre om å stoppe dødsmaskineriet (i et forblommet håp om å oppnå en fredsavtale med de allierte) fortsatte Adolf Eichmann som en slags privatpraktiserende jødeutrydder. Denne mannen, som i retten påberopte seg å ha handlet etter ordre og tvang, ble plutselig sin egen herre og mester i det han fikk beskjed om å avstå fra det onde. Så Eichmanns unnskyldninger og forklaringer er i hvert fall banale, der gir Lipstadt fullt medhold til Arendt.

De norske jødene. Vi er på langt nær ferdige med dette stoffet. Den bebudede boken om hovedmannen bak deportasjonen av de norske jødene, politiinspektør Knut Rød, kommer i alle fall vanskelig unna hovedkonklusjonen hos både Lipstadt og Arendt; at ingen er nødt til å gjøre noe som helst. Man kan alltid velge å gjøre ingen ting.
Og så får heller jusen være som den vil.