Et mangfold av verdener

«Det finnes så mange argumenter for at denne verden, vår verden, er umulig.» I boken Lewis’ mangfold av verdener (1991) opererer den franske poeten Jacques Roubaud med et verdensbegrep utenom det vanlige. Ved første øyekast kan det synes som en listig omstilling av Gottfried Leibniz’ påstand om at vi befinner oss i den beste av alle mulige verdener. Med konas død som bakteppe befinner Roubaud seg i den andre enden av «best of»-skalaen. Men hvilke argumenter er det som setter vår egen verden ut av spill?
Tittelen på diktsamlingen henviser til den amerikanske filosofen David K. Lewis og hans metafysisk sett oppsiktsvekkende bok On the Plurality of Worlds (1986). Verket er et forsvar for den såkalte «modale realismen», som kort fortalt dreier seg om at alle tenkelige verdener har reell eksistens. At det ikke finnes enhjørninger i vår verden, er ikke et argument for at de overhodet ikke finnes, men snarere et hint om at andre verdener rommer dem – verdener der enhjørningen gresser side om side med griffen, pegasus og andre fabeldyr.

Historisk formidlingsbragd. Lewis’ modale realisme og hans påstand om et mangfold av verdener står ikke akkurat i fare for å vinne terreng i en bredere offentlighet. Tittelen aspirerer imidlertid til nettopp dét: Som et ekko hermer den Bernard Le Bouvier de Fontenelles klassiske opplysningsverk Entretiens sur la pluralité des mondes («Samtaler om mangfoldet av verdener») fra 1686.
For et bredt publikum presenterte Fontenelle i denne boken det heliosentriske verdensbildet i form av en dannet dialog. Sannsynligvis dreier det seg om en av idéhistoriens største formidlingsbragder: Boken kom i Fontenelles levetid ut i 33 opplag, ble oversatt til en rekke språk, mens tankene ble spredd via tidsskrifter og flyveblader. Fra nå av var det ikke lenger bare én verden man diskuterte i salongene, men snarere et vell av dem.
Eksempler som dette viser at «verden» kan vise til så mangt. Med utgivelsen av den lille boken Verden har man nå en glimrende anledning til å følge begrepets utposinger og innsnevringer opp gjennom århundrene. Boken er den andre i rekken av Unipubs «begreper i historien»-utgivelser og inneholder to artikler, den ene av dem en oversettelse av den tyske filosofen Hermann Brauns «Verden» (1992), den andre en nyskrevet innledning signert Helge Jordheim og Erling Sandmo.

Tøyelig begrep. Brauns artikkel er historien om et tøyelig verdensbegrep som former seg etter oppdagelser, feider og påfunn. Fra antikkens og middelalderens altomfattende begreper i entall – verden som totaliteten av det værende – spaltes det fra og med nytiden gradvis i flere og flere bestanddeler. Braun viser hvordan oppdagelsen av Amerika relativiserer verdensbegrepet, ved at man heretter skiller mellom den nye og den gamle verden.
Med Kopernikus og nevnte Fontenelle får vi siden et mangfold av verdener, som utover 17- og 1800-tallet forgrener seg stadig videre og med tiden blir til noe av en personlig betinget verdensanskuelse. Braun snakker i denne sammenheng om en «antroposentrisk reduksjon» av begrepet. Det dreier seg om et «horisonttap» og en «semantisk innsnevring» henimot vår egen tid.
Noen rettlinjet fortelling er det likevel ikke snakk om. Fontenelle så suverent bort ifra forestillingen om at det var Gud som sto bak opprettelsen av de mange verdenene, og snakket i stedet om virvelvinder og selvgående solsystemer. Denne mekanikken ble for mange tung å svelge, og Leibniz rykket snart ut for å forsikre leserne om at også Fontenelles soler og planeter inngikk i Guds ene verden. Det Leibniz i sin Théodicée kalte for «verden» omfatter nemlig hele kjeden av alt som eksisterer, noe som utelukker at det skulle finnes verdener i flertall: «For det er nødvendig å telle alle sammen som en verden, eller om De vil, som et univers.»

Verdensmesteren som forsvant. Med sin analyse av det sublime innfører Immanuel Kant verdensanskuelsen som størrelse. Med innsikten om at verden – som alt som kan erfares – er grunnfestet i anskuelsen, baner han vei for den tyske idealismen, hvor verden i større eller mindre grad betraktes som en forlengelse av bevisstheten. Begrepet vegeterer en stund hos Johann Gottlieb Fichte og Friedrich Schelling før det skifter beite og slår seg ned hos Karl Marx. Med Marx og den historiske materialismen er «verden» for første gang blitt et rent menneskelig anliggende. Her snakkes det ikke lenger om kategoriene eller om verdensånden, men om samfunn, stat og verden. Marx’ kjente tese om at filosofene til nå bare har tolket verden på ulike måter, mens det det kommer an på er å forandre den, gir først mening når man tar et slikt menneskelig verdensbegrep i betraktning.
Omtrent samtidig med Marx forsvinner da også den kosmologiske betydningen av ordet «verden» ut av tyske ordbøker. I stedet finner Braun oppslag over en rekke politiske og økonomiske termer, som «verdenshandel» og «verdensherredømme». Interessant nok brukes ordet «verdenskrig» allerede på 1600-tallet, men da som kontrast til Kristi fred på jorden. Et annet mektig ord, «verdensmester» som betegnelse på Gud, har med tiden fått en så fordreid betydning at det knapt kan sies å være i kontakt med sitt opphav. I et sjeldent øyeblikk av komikk bemerker Braun at en setning som «Gud er verdensmesteren» i dag ville bli møtt med «tøysete assosiasjoner».

Påfallende selvstendig. Men begrepshistorie handler ikke bare om poenget som forsvant. Det er også historien om hvilke begreper som ikke slo rot. De mange forsøkene på å finne alternativer til Georg Simmels viktige begrep «livsverden», er et godt eksempel på akkurat det. Med uelegante forslag som Karl Jaspers’ «betydningsverden» og «viktighetsverden» er det kanskje ikke så rart at de fleste av dem med tiden har havnet i glemselen.
Samlet sett gir Brauns artikkel likevel en vektig påminnelse om at verdensbegrepet har en historie man ikke så lett kan kvitte seg med, selv der hvor viljen til nyorientering har vært som størst. Artikkelen er fint oversatt av Helge Jordheim og Anne Katrine Westbye, og fremstår som påfallende selvstendig til tross for at den opprinnelig ble skrevet for et oppslagsverk. Lengden (vel 100 sider) tilsier jo også at Braun sprenger seg ut av leksikonets sjangerkonvensjon. Synd er det imidlertid at slepphendt korrekturlesning til stadighet bringer tankene ut av bane. En skulle ikke tro (tittelen til tross!) at det å holde en trykksak av dette formatet fri for feil, krevde all verdens innsats.

Forundring og fremmedhet. Jordheim og Sandmos introduksjon er informativ og utfyller Braun på viktige punkter. Det er grunn til å merke seg at også de deler Brauns oppfatning om at vårt verdensbegrep, slik det brukes i dagligtalen, representerer en innsnevring og et forfall målt mot tidligere tider. Faren ved å oppgi et romslig verdensbegrep, hevdes det, er vanskeligheten med å etablere en utside for våre handlinger og tankemåter – en målestokk. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg tror på tesen deres om at et adekvat verdensbegrep er så godt som fraværende i de rådende klima- og globaliseringsdebattene. Etter spredningen av James Lovelocks Gaia-teori og økt bevissthet om menneskelig påvirkning på klimaet, er det vel få av oss som ikke også skjeler til «verden» når vi sorterer søpla eller stiller oss ved valgurnene? Bokens fortjeneste ligger på et annet plan: forundringen og fremmedheten i møte med det fortidige.
Slike mindre innvendinger skal imidlertid ikke få skygge for det faktum at boken som helhet tilbyr fremragende lesing. Helt i tråd med tittel og emne minner den da også om den allmenne betydningen som grekerne tilla ordet kosmos: et smykke.