Et loddent sveip gjennom evolusjonen

Her i skogkanten har jeg alltid lurt på hva fuglene gjør når de ikke er på jakt etter føde. Tilsynelatende er hele deres døgn fylt av letingen etter smågnagere, fisk, mark, fluer eller frø. Særegent for menneskedyret er hvilepausene som blant annet sikres av klasseforskjellene og arbeidsdelingen i mer kompliserte samfunn. Hva om vi var som fuglene og aldri tenkte på noe annet enn mat? Sex og mat er selvsagt nødvendige betingelser for menneskeartens fortsettelse. Men er det også tilstrekkelige betingelser for å utfolde de særegne menneskelige evner? Kan jakten på neste måltid forklare alt det mennesket har foretatt seg i historien? Er det størrelsen på spiskammeret som har avgjort fordelingen av makt og avmakt?

Proteiner. Jared Diamond var en gang en aktet ekspert på fuglelivet i Ny-Guinea. Men det var ikke nok for ham. I de senere årene har han kastet seg over biologiens betydning for menneskehetens utviklingshistorie helt allment. Hans mest leste bok Guns, Germs and Steel (1997) vant Pulitzer-prisen og ble en populær fjernsynsserie i USA.
Nå foreligger boken på norsk med et velvillig - kanskje noe for velvillig - forord av Thomas Hylland Eriksen som setter boken inn i resten av Diamonds forfatterskap og trekker sammenligninger med andre historikere og antropologer som har hatt en svakhet for store sveip. Riktignok greier ikke vår hjemlige antropolog å holde ironien i tømme - han sier at Diamond stiller mange interessante spørsmål. Svaret er imidlertid alltid proteiner. Men beundringen for fagfellen er likevel åpenbar.

Underholdning. Diamond har ellers skrevet lettleste bøker om den menneskelige evolusjonen (1991), om hvorfor sex er så morsomt (1997), og om hvorfor samfunn går i oppløsning og forsvinner (2005). Mest nærliggende er det vel å måle Diamonds historiemaleri i Guns, Germs and Steel mot Ernest Gellners seriøse Plough, Sword and Book: The Structure of Human History (1988). Gellners bok forholder seg til Diamonds kåserier som Bach til Offenbach. Den som er i stemning for å underholdes, vil alltid ha noe å hente hos Diamond. Men den som er ute etter næringsrik mat, må paradoksalt nok lete andre steder enn hos næringsfundamentalisten.
Hovedtesen er at den hvite manns aktuelle, globale overtak skyldes den overlegne tilgangen på proteiner og karbohydrater - pluss en hær med virus og bakterier som drepte konkurrentene. På noe gammelmodig vis er Diamond intenst opptatt av å benekte raseforskjellers og intelligensforskjellers betydning. For en amerikansk jøde virker en slik polemikk kanskje nødvendig, men resten av verden driver ikke lenger i det sporet - med unntak av enkelte ekstremister.

13 000 år. I motsetning til Oswald Spengler (Der Untergang des Abendlandes 1918) og Arnold Toynbee (A Study of History 1934-1961) som delte sine idealistiske fantasier om verdenshistoriens plan med sin samtid, er Jared Diamond en materialistisk historiker. Han vil sammenfatte fortellingen om 13 000 års utvikling og vel så det på 460 sider. Som forteller er han ofte original og overraskende når han forklarer demografi, næringsgrunnlag, husdyrhold, nytteplanter og epidemier i de aller groveste trekk av den historiske utviklingen fra jeger- og samlerkultur til fastboende jordbrukere og storstater med presteskap, kultfellesskap og skriftsystemer.
Diamond er litt for glad i gode retoriske poeng til å kunne presentere tillitvekkende vitenskap. Han er en fyr man gjerne skulle ha delt kantine med på en universitetscampus, fordi talestrømmen hans er ustoppelig og underholdende. Men han har ikke det fjerneste begrep om hva en vitenskapelig forklaring skulle være for noe. Hør bare her: «I prinsippet kan man tenke seg at årsakskjeden virket begge veier». Det er selvsagt ikke noe i veien for at sosiale eller naturgitte faktorer kan befordre hverandre gjensidig, men da er det noe annet enn «årsakskjeder» det er snakk om. Årsakskjeder går per definisjon bare én vei.

Geografisk determinisme. Den største svakheten med Diamonds historiekåseri er ikke materialismen, men underkjennelsen av menneskets aktive bidrag til å forme sine omgivelser. Han får bare øye på hvordan omgivelsene har formet menneskene, og gjør seg blind for den energien som har gått den andre veien. Han lar husdyrene, nyttevekstene og epidemiene ta styringen med historiens gang. Diamond hopper inn i en posisjon som treffende er blitt kalt «geografisk determinisme» hvor historiens forløp restløst forklares ved å peke på kartet og tyde landmassenes form, pluss nyttevekstenes, husdyrenes og epidemienes utbredelse.
Kåseriet undervurderer grovt sosial organisering, teknologisk oppfinnsomhet og symbolsfærens kraft som relativt autonome faktorer i utviklingen. Diamond er forbausende uinformert på det paleontologiske område, og han vrøvler ofte åpenbart og hemningsløst når han leter etter den hvite manns aktuelle, globale overtak i urhistorien. Det angivelige overtaket er så nytt - han daterer det selv fra Pizarros svikefulle drap på inkahøvdingen Atahualpo i 1533 - at man neppe trenger å gå 13 000 år bakover i tid for å finne den endelige forklaringen. Den hvite manns overtak synes dessuten å stå ved sin avslutning etter knapt 500 års økonomisk, politisk, teknologisk og vitenskapelig hegemoni. Derfor må man spørre om den urhistorien som angivelig forklarer begynnelsen på hegemoniet, også kan forklare slutten?

Stormannsgal. Best er Diamond når han snakker om de nødvendige betingelsene for produksjonen og reproduksjonen av bestemte samfunnsformer: flokken, stammen, høvdingstyret og storstaten. Men han har ingen anelse om forskjellen mellom nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Feite kyr og gyllent korn kan ikke forklare de oppfinnelsene som innledet nye epoker, som ilden, jernet og hjulet. Diamond synes dessuten å tro at virus og bakterier fra store dyr er farligere enn virus og bakterier fra små dyr. Meslinger, tuberkulose, kopper og kikhoste ble den hvite manns dødelige våpen, fordi husdyrene er større i Europa enn i Amerika. Det er underteksten i et høyst merkelig medisinhistorisk kapittel.
Underlig skjødesløs er han også når han henviser til alt det han ikke finner, men hadde ventet å finne på det ene eller andre stedet. Mange ganger argumenterer han som mannen som hevdet at romerne kjente og brukte trådløs telegraf - fordi ingen ennå har funnet trådene. Virkelig stormannsgal og høyst pinlig blir Diamond først i avslutningskapitlet hvor han peker ut en ny vei for historievitenskapene i å forutsi fremtidige begivenheter. Han vil feie vekk alle partikulære spørsmål og levere eviggyldige universalforklaringer. Slikt kan neppe en historiker unne seg.

Bløtkake. Thomas Hylland Eriksen er ikke så lite flåsete når han til avslutning sier: «Hvis historien om hvem vi er kan betraktes som en bløtkake, kan dette bidraget med rette betraktes som en del av kakebunnen. Gelétoppene får andre ta seg av.» Setningen er meningsløs hvis intensjonen er å latterliggjøre dem som tar symbolsfærens rolle i utviklingen alvorlig. Som antropologen godt vet, finnes det ingen materialitet av betydning i menneskeartens historie som ikke straks omformes til symbolsk representasjon i våre artsfellers forsøk på å beherske livsbetingelsene. Hvem det er som graver i kakebunnen og hvem det er som nøyer seg med gelétoppene, er derfor en diskusjon verd.