Kvinner forsvinner

De siste årene har et knippe yngre mannlige forfattere vært solid representert og kommentert i media; særlig har Johan Harstad, Tore Renberg, Lars Ramslie og Abu Rasul blitt høyt ansette og feirede forfattere. De to siste er etter min mening de mest interessante av disse, ettersom de undersøker hvordan det er mulig å leve i dagens samfunn; de er samfunns- og systemkritiske samtidig som de tilbyr leseren en skikkelig svir.
Men to av fjorårets dristigste bøker er skrevet av kvinner og har et vel så kritisk og dyptgående blikk på den moderne overlevelsen. Cathrine Knudsen og Kristine Næss undersøker mulighetene for en akseptabel eksistens, og de gjør det med en ganske enestående evne til å gå svært langt inn i det som lett omtales som usle og lave levemåter. Det er påfallende hvor gode og hvor lite kommentert de er. Deres beskrivelser av marginaliserte livsmåter er påfallende; her er det sakte tenkning, stillestående liv, men også grovheter og vold som markeres.

Ironi og raseri. Lars Ramslie har i flere utfordrende bøker beskrevet fornedrelse og ulike former for misbruk med en sjelden følsomhet. Mikrokaos (1999) er én av dem. I Fatso (2003) beveger han seg over i en mer utadrettet, underholdende odyssé med den selvmedlidende og selvfornedrende feite unge mannen, Rino/Fatso, som fullstendig i takt med vår kulturs idealer om fysisk selvrealisering bygger seg opp til en veltrent og følsom kvinnebedårer. Jeg har aldri klart å lese boken som annet enn dypt ironisk, nettopp fordi Rino ender opp i en drømmeverden av overfladisk vellykkethet. Boken er dypt kritisk til hvilke mål for suksess vi er omgitt av.
Abu Rasul (alias Matias Faldbakken) er samfunns- og sivilisasjonskritisk i langt mer eksplisitt grad i Macht und Rebel (2002) og ikke minst i sin siste, Unfun (våren 2008), en pageturner av en orgie i vittig-negative påstander og ganske fryktelige variasjoner av overgrep og fråtsing. Den misantropiske grunntonen i den kvinnelige hovedpersonen Lucys forsøk på å overleve i nærheten av den grovt voldelige eksmannen Slaktus og sine to imbesill-geniale overskridende sønner ender ikke bare i at problemet «menn» får en endelig løsning, men i at hun selv gir avkall på all konstruktiv handling. Øystein Vidnes har i denne avisen sammenfattet Rasuls tre misantropi-bøker slik: «Bøkene og personene i dei har eit raseri som berre blir forsterka av den negative, cerebrale innsikta om at raseriet ikkje nyttar.»

Seksualitet. Ramslie og Rasul har mye til felles. De har begge en uforstyrret vilje til å gå rett inn i ekstreme situasjoner, men der Ramslie i Fatso utvikler en subtil ironi, er Rasul rasende negativ. Han forhandler også med Ramslie: I Macht und Rebel går han i duell med førstekapittelet i Fatso. Her insisteres det på selvsentrert seksualitet heller enn den mer melankolske seksualiteten til Rino, som rett og slett runker uopphørlig til porno. Begge åpningskapitlene finner sted på et supermarked. Der Fatso betrakter kassadamen som uoppnåelig og forestiller seg tomannssexen hun skal hjem til, står den andre bak den samme Fatso i den samme køen på supermarkedet og tenker: «Kassadamen har noe så usselt og mindreverdig over seg at jeg ikke engang gidder å begynne å tenke på hva slags komplekser hun ligger og griner over om natta.»
Der den ene kjøper tørkepapir og junk food for å runke seg gjennom nok en kveld, går den andre usentimentalt til innkjøp av en agurk til bruk i egen anus. Forskjellige modi og temperamenter, med andre ord, men begge forfatterne har en handlingsorientert og narrativ tilnærming til eksistensproblemet. Hovedpersonene opptrer i sosiale rom der forestillingen om en normalitet enten danner en aktiv ramme for en antagonistisk og eksessiv livsførsel (Rasul) eller er et funksjonelt ideal (Ramslie).
Cathrine Knudsen, som debuterte med Mulighetene i 2005, og Kristine Næss, som har utgitt både diktsamlinger og prosa – blant annet Rita blir forfatter (2002) og Stridig (2004), utga i 2008 henholdsvis De langtidsboende og Hannahs historie med Heddy – helt klart to av fjorårets mest velskrevne og best tenkte romaner. Bøkene er ganske ulike, men de har adskillig til felles – ikke minst det at flere av de kvinnelige protagonistene gjennomfører et slags eksistensielt utslettelsesarbeid. Knudsen og Næss går ekstremt langt i sine undersøkelser av eksistensielle forsvinningsprosjekter, og det er påfallende at de som kvinner makter å skrive inngående og reflekterende om eksistens uten å gjøre det til et spesifikt kvinnelig prosjekt. Hannah: «Dette er en utspredning, ikke en utvikling, mot døden, jeg blir langsomt alt jeg ser, jeg vil det.»

Intellektuell motstand. Hannah befinner seg et sted i Polen, i eksil i en større eller mindre by der hun har kjøpt seg en leilighet, og ellers klarer seg på trygd, takket være leieboeren Heddy, som hun har et mildt sagt ambivalent forhold til. Der Heddy er en både kroppslig og mentalt bulimisk og grenseløs kvinne uten retning, er Hannah radmager, blek, spisevegrende og innbitt på sitt altoverskyggende prosjekt: å forsvinne.
Dette er så langt man kan komme fra et selvrealiseringsprosjekt. Her er det ikke snakk om en drøm om innlemmelse i en krets av vellykket og sexglad ungdom. I en viss forstand er Hannahs prosjekt radikalt kvinnepolitisk, og det er klare likheter mellom henne og Rasuls Lucy – begge føler seg underlagt kvinnekroppens design som mottagelig for inntrengning og den generelle klassifikasjonen av kvinner. Lucy er lesbisk nærmest av prinsipp, mens Hannah har avskrevet sin seksualitet.
Hannahs prosjekt er rituelt. Hun messer og skriver ned i en offerbok det hun ikke vil ha i kroppen: «Jeg lager en egen kropp der nede i jordhullet. Og selv skal jeg gå fri. Bli mindre og mindre meg, mer og mer det.» Lange partier viser hennes kvalifiserte og høyst interessante betraktninger omkring et handlings- og prosjektorientert liv på den ene siden og en mulig renselse gjennom fornekting og negativitet på den andre.

Forsvinning som skjebne. Cathrine Knudsen undersøker levemåter som er utpreget nøytrale. De langtidsboende er delt mellom tre kvinnelige stemmer: Irene, som er stuepike på et lurvete pensjonat, og to av de langtidsboende gjestene. De to gjestene balanserer begge hårfint på en grense mellom en fungerende tilstedeværelse og en mental utflyting. Det ligger i kortene at hvis de slipper taket, er det for alltid. De strekker seg begge mot en forestilling om normalitet. Den ene med vilt overdrevet sminke, hårlakk og parfyme – en eim av kjemikalier som lukker henne inne, snarere enn å gi det tilstrebete skinnet av vellykkethet. Den andre ved å late som om hun er forsker, mens hun egentlig er en langtidsstudent på attføring – med egne og til dels fikse ideer om språklighet og faglig tilhørighet. De langtidsboende gjestene er i fornektelse av sin tilkortkommenhet som fungerende samfunnsdeltagere; den ene later som om hun ikke er der i helgene, men hjemme hos sin familie, en mann later som han er forretningsmann, men sitter på biblioteket.
Dette er en rolig og veloverveid tekst. Den er ikke oppsiktsvekkende annet enn som fantastisk velskrevet, og ikke minst som veltenkt. Det er jo også de lite oppsiktsvekkende livsformene Knudsen beskriver, og hun tar et fast tak i den usselheten vi normalt velger å overse. Hun skildrer Irenes refleksjoner over et arbeid som går ut på å gjenopprette tilstander, å bringe rommene i pensjonatet tilbake fra den uorden enhver gjest forårsaker, å stanse tiden slik at hver ny gjest kan entre nøytral og urørt grunn: «Hver bevegelse skulle få anonymiteten tilbake til rommet.» Men i dette ligger også en fornektelse av konsum, produksjon og handling: «Det lærte meg at man ikke trenger gjøre som dem, turistene, de forretningsreisende, bare rette bevegelsen fremover, å ha den foran seg, av redsel for at en ustabilitet kan ødelegge deg, ruinere deg. Jeg vet at det ikke er farlig å reversere tida [...]»
Som en ironisk kommentar til Rembrandts idealisering av fornedrelse, og med en åpen referanse til Sophie Calles’ fotografiske hotellbesettelser, tar hun vare på de møkkete håndklærne fra den ene langtidsboende. Innsauset av sminke- og kremrester, hårfarge og kroppslig avfall blir de innlagt i vakuum mellom glassflater. Hun konserverer, katalogiserer og stiller ut restene etter disse underprivilegerte og anonymiserte kvinnene som begge forsvinner. Og hun spør seg hva hun gjør idet hun ivaretar restene etter dem – om hvem det var som risikerte noe, hun eller dem.
Det er snakk om to svært forskjellige bøker, og de har flere åpenbare kvaliteter enn de som er nevnt her. Det mest iøynefallende er imidlertid den uredde insisteringen på å undersøke vippepunktet mellom hva det er å fungere og hva det er å bare være, og at de begge nekter å slippe verdien av det formålsløse. Det er befriende hvor rolig og innbitt de gjør alt dette – helt nedpå, uten å ty til ekstrem vold, ekstrem sex, ekstrem sosial komplikasjon.