I Michel Houellebecqs fjerde roman er helten igjen en dobbeltmann. I De grunnleggende bestanddeler som kom på norsk i år 2000 er det pendelbevegelsen mellom den utagerende, sexfikserte Bruno og den tilbaketrukne nerden Michel som gir romanen energi. I La Possibilité d'une île fra 2005 "Muligheten for en øy" synger Daniel1 duett med seg selv i form av kryssklipp mellom nedskrevne beretninger forfattet av ham selv og Daniel24: Daniels klonede replikasjon, eksisterende i en fjern post-menneskelig fremtid.
Men også i Daniel1s univers forekommer det sterke identifikasjoner med komplimentære skikkelser: Her er den briljante lys- og intervensjonskunstneren Vincent viktig, Vincent hvis entré i romanen etter drøye hundre siders forløp synes å revitalisere teksten. Og revitalisering er det behov for vet man bare en smule om Houellebecq, vil man gjenkjenne anslaget i søvne: misantropi på høyeste frekvens, tilsatt en eksplosiv cocktail av sex, kult og kloning.
Hate speech. Daniel er subversiv komiker aktiv i en business ikke så forskjellig fra Michel Houellebecqs egen: Den franske forfatteren kan neppe nevnes uten at den obligatoriske listen av kontroverser følger med, en liste som passende nok har bidratt til å gi forfatteren et sexy, salgsoptimerende rykte som über-ond nihilist i tradisjonen etter Louis-Ferdinand Céline og Albert Camus. Likeså Daniel: Han kan ikke lire av seg nok hate speech i sine show. Det eneste svar verden gir ham, er en forrykende inntekt og flokkevis av hysteriske fans.
Men Daniel1 synes å berette om sitt livs kontroverser fra et merkelig vakuum, liksom en astronaut som svever omkring i et lufttomt rom. Lenge fornemmes stemmen som en ukroppslig summing. Dette er rene referater, det finnes knapt et sanselig plan
Houellebecqs foregående romaner har ellers vært rike på nære, skarpe beskrivelser.
Da Daniel beretter om møtet med Isabella, den kvinnen han etter hvert gifter seg med, foregår det også på et dialogisk, ukroppslig nivå. Begjæret er til stede, men som Daniel formulerer det: "Her words alone was enough to give me a hard-on." Men ord er ikke nok i det lange løp. Så snart Isabella begynner å vise tegn på kroppslig forfall, støter Daniel henne bort, helt enkelt som var hun en pose kjøkkenavfall.
Nakent liv. Som Thomas Lundbo noterer seg i tidsskriftet Kuiper, er det skjedd vage, men markante forskytninger i Houellebecqs kritikk av vestlig individualisme. Forfatteren fortsetter sine rasende hyperbolske angrep på det monsteret han mener 68-generasjonens seksuelle frigjøring har bidratt til å skape: en ungdomsfiksering hvor kun perfekte kropper kan oppnå status som annet enn menneskelig søppel. Men der hvor sosio-økonomiske strukturer før sto under anklage, synes det nå å være selve vår idiotiske biologi som representerer hovedproblematikken.
Etter Isabellas tilbaketrekning fra Daniel og verden gammel og grim, som var hun et sykt dyr dukker frelsen opp for Daniel: Den 22-årige glitterbabe Esther knytter seg til ham. Og nå blir en av Houellebecq-universets mange ironier tydelig. Det nøkternt vitenskapelige blikket som ser den moderne verden som en KZ-leir full av nakent liv og nådeløs privilegering av de få dette blikket, som Daniel før var aktiv (dog ironisk) utøver av, skal han nå selv bli offer for.
Bakgrunnen er denne: Daniels avhengighet er ekstrem. Daniel kan føle glede kun når han penetrerer en kvinnekropp. Det er denne oceaniske følelsen av sammenkobling han krever som en junkie, et behov som synes å vekke de rasende monologene, men også passasjer fulle av forsvarsløs, nesten barnlig overgivelse. Med Esther har den siste stump livsgnist materialisert seg og denne gang er det han selv som skal bæres ut som en illeluktende pose kjøkkenavfall.
Ufo-sekt. Esthers både uskyldige og profesjonelt raffinerte evne til å gli inn i rollen som ting, avføder Daniels ville feiltolkning: at hun faktisk åpner seg for ham. For det er akkurat det hun ikke gjør Esther fungerer som nytelsesrobot, Daniel har bittert strøket i Turing-testen: Han trodde hun var menneske.
Men Daniel oppgir ikke ungdomsutopien så lett. Han engasjerer seg i en sekt som tilber forestillingen om evig liv: Elohimittene baserer seg på raelianerne, en autentisk Ufo-sekt som Houellebecq selv har interessert seg for. Han og den mystiske kunstneren (eller er han magiker) Vincent får VIP-status ved møtene i elohimittenes leir på Lanzarote. Her glir de to rundt i et kubricksk landskap hvor fri sex, en sunn diett og eskatologisk lengsel etter De Fremtidiges kommen hersker. Elohimittene mener at Bibelen har feilfortolket ordet "Gud" Gud er i virkeligheten flertallsform for de aliens som kom fra det ytre rom og ble opphavet til menneskeheten.
Daniel er skeptisk, men fascinert, og observerer hvordan sekten er oppbygd hierarkisk som en apeflokk det er kun alfahannen, Profeten, som har ubegrenset adgang til sex. Men den lett deprimerte Vincent skal vise seg å bære på en hemmelighet. Når de seksuelle hierarkiene i sekten bryter sammen, er han parat til å regissere det helt store kloningsshow for verden Vincent agerer den gjenfødte lederen for sekten, og det skal vise seg effektivt: En ny religion er født, og sektens ord sprer seg som en Beatles-mani verden rundt.
Innendørssysler. Den faktiske overgangen fra menneskehet til neo-menneskehet er ikke klar, men leseren lates aldri i tvil. For én ting er elohimittenes medieiscenesettelse, en annen ting er Daniel24s nærvær i teksten fra første side i romanen: Daniels fireogtyvende genetisk manipulerte inkarnasjon. Perspektivismen i romanen er ikke ulik den vi finner i Øyvind Rimbereids diktsamling SOLARIS korrigert. Her dannes titteldiktet av tankestrømmen fra fremtiden rettet mot vår samtid, og det etterfølgende svardiktet beveger seg motsatt, fremover, i sin kontemplasjon. Men hvordan har neo-mennesket Daniel24 det egentlig?
Jo, himmelen er et sted hvor intet skjer. Daniel24 lever i asketisk isolasjon, så aseksuelt og upersonlig som var han en blomst i et drivhus: "Closing the brackets on becoming, we are from now on in unlimited, indefinite stasis." Her kan en teenage-filosof som Friedrich Nietzsche bare glemme alt om eksplosive identiteter i dynamisk bevegelse. Rekkene av klonede replikanter lever i en behagelig statisk gråsone av innendørssysler, primært opptatt av å lese og nedskrive beretningen om seg selv. Kontakt med andre neo-mennesker foregår elektronisk, og ubetinget kjærlighet ageres av den klonede hunden Fox, som lever, dør og utskiftes i en
ja, i en evighet. Utenfor ligger en katastroferammet og øde verden et landskap som Daniel25 en vakker dag skal drive ut i som en annen nysgjerrig Adam.
Forutsigelig. I begge Houellebecqs romaner Utvidelse av kampsonen og De grunnleggende bestanddeler kommer innslag av annen-tekst, annen-verden eruptivt og plutselig. I den nye roman blir vekslingene mellom Daniel1 og de fremtidige utgavene av Daniel inkorporert i teksten på et langt mer statisk og forutsigelig vis. Utbruddene av hate speech og hyperbolsk misantropi kan stadig både provosere og treffe blink, men det blir til tider vanskelig å skjule det faktum at det er tale om triksene til en gammel sirkushest.
Det er som om Houellebecq følger Bret Easton Ellis i Lunar Park: som om de begge har lest seg selv med avsky, som om det er blitt presserende å forholde seg til det faktum at det negative drive kan brukes opp, helt opp og hva så? Ikke desto mindre er det nesten unikt at idéromaner kan surfe opp og bli til bestselgere, noe som neppe heller hadde lyktes uten det medfølgende Houellebecq-show. Så er det opp til oss å lese gjennom og forbi lagene av kontrovers, inn til de nokså alvorlige nivåene i Houellebecqs spekulative fiksjoner.
ROMAN
Michel Houellebecq:
The Possibility of an Island
Oversatt fra fransk av Gavin Bowd
345 sider. Weidenfield & Nicholson. 2005
Ingen kommentarer