«Ekspert»-veldet

Ingen sak er for stor, og absolutt ingen sak er for liten. Vi får stadig flere «eksperter».

Du vet hvem du er. Hvis du er i tvil, bør du gå til din mest nøytrale venn – ikke en ansatt eller en smiskete kollega, men en virkelig venn, og spørre: Er jeg en «ekspert»? Er jeg en som blir invitert i studio og får kommentere saker fordi jeg er tabloid og fyller en rolle, ikke fordi jeg egentlig kan noe? Dette er en kommentar om deg og ditt virke.

Hvis vi bruker en definisjon basert på sunn fornuft, vil en ekspert være en som har tilegnet seg ekstra stor kunnskap eller dyp forståelse på ett – eller maksimalt et par-tre områder. Jeg insisterer ikke på at en ordentlig ekspert må ha en grad fra universitetet, en formell stilling eller ha skrevet en tykk bok om temaet hun uttaler seg om. Det holder at man med rimelighet kan hevde at vedkommende kan mer om eller forstår mer av ett område enn andre. Det finnes selvlærte folk helt uten universitetsgrader som kan kalles eksperter, selv om jeg personlig ville foretrukket at mediene brukte en mer nøytral beskrivelse.

Problemet med eksperter er at man må ta dem som de er. Det er ingen garanti for at vedkommende som faktisk kan noe om Syria og den interne dynamikken i landet, faktisk er i stand til å si noe sitatverdig og tabloid. Kanskje er han både stygg, feit, rar på håret og har en merkelig talefeil. Men frykt ikke! Det er her «eksperten» kommer inn!

Det finnes minst to kategorier «eksperter».

Den første har en eller annen form for kunnskap om ett eller annet felt, men benytter denne snevre plattformen til å synse om alt mellom himmel og jord som kan tenkes å ha noe med fagfeltet å gjøre. Ekspert på valgreformer i Tyskland på 1920-tallet? Hei, kan du ikke også kommentere en norsk valgkamp eller si noe om valget i Tyrkia? En bachelor-oppgave om amerikansk utenrikspolitikk i årene 1982-85? Hei kjekken, du kan snakke for deg! Hva med å kommentere konflikten i Syria?

Den andre kategorien består av en stadig økende gruppe som går under forskjellige navn: PR-rådgivere, kommunikasjonseksperter, retorikkeksperter, kommunikasjonskonsulenter. Fellesnevneren for dem som systematisk ytrer seg offentlig, er at de skyter fra hoften og sjelden bryr seg med å sikte. Er en partileder for tykk? Virker statsministeren usikker? Er kongehuset svekket? Kan noen være så snill å si noe tabloid om debatten etter 22. juli på Debatten på NRK – ring, ja, dere vet hvem.

«Ekspertene» tar villig telefonen og leverer skråsikre og spissformulerte analyser, under beskyttelse av en tittel som er ment å inngi respekt og som kan gi journalisten og det aktuelle mediet et slags skinn av seriøsitet. Hvordan kan du bli en «ekspert» av denne typen? Det er en enkel tretrinns rakett:

○ Du må ha en eller annen tittel som indikerer at du har noe å fare med, det være seg kommunikasjonsrådgiver eller professor.

○ Du må være villig til å synse helt eller relativt fritt og uhemmet om ting du ikke kan noe særlig om.

○ Du må være tabloid og sitatvennlig.

Hvordan kan vi andre sjekke om vi har med en ekspert eller en «ekspert» å gjøre? Jeg foreslår en svært enkelt test: Hvis vedkommende uten problemer kan byttes ut med en meningssterk kar fra puben eller med en hvilken som helst smått belest samfunnsborger, da har du med en «ekspert» å gjøre.

Før var nyheter nyheter. Så ble skandaler og begivenheter forlenget av «eksperters» spissformuleringer og såkalte analyser. De siste årene er selv det sistnevnte blitt overflødig. «Ekspertenes» tabloide, spissformulerte og hårreisende utsagn blir i seg selv saker.

Men man kan ikke hate tigeren fordi den har striper. «Ekspertene» lever av å være «eksperter». Spørsmålet er hvorfor de slipper til så ofte. Skyldes det journalistisk latskap, mangel på ressurser eller den journalistiske ideologis jernlov? Samme kan det være. Rydd opp! Nå! Eller vær ærlige. Neste gang, i stedet for å spørre en kvinnelig «kommunikasjonsekspert» om 22. juli, spør Trine Svendsen, renholdsarbeider fra Vadsø. Det er minst like interessant og relevant.

Jeg misliker ikke synsere. Jeg er politiker. Jeg lever i en forstand av å synse. Å synse er ærlig, rett frem. Jeg vil gjerne ha flere synsere og færre «eksperter». Hvorfor er jeg kvalifisert til å mene noe om dette, spør du kanskje? Vel, jeg har en mastergrad fra Universitet i Oslo om Friedrich Hayek, jeg driver med politikk og jeg skriver på baksiden av Morgenbladet hver tredje uke. Kall meg gjerne en «ekspert» på «ekspertene».