Å utgi en roman om en ung manns oppvekst som sønn av en forfyllet drittsekk er ikke risikofritt i januar 2010, i hvert fall ikke når minneflommen som utgjør romanen utløses av denne farens dramatiske død. Anders T. Andersens debutroman Thomas Olsens siste verdenskrig leses likevel best når den løses fra dagens litterære debatter, for han er åpenbart ingen Knausgård-epigon. Andersens roman er betydelig mer handlingsmettet og dramatisk, og han skriver fra et helt annet ståsted – uten selvbiografisk spill eller proustianske ambisjoner.

Action. Thomas Olsen vokser opp på Hvaler hos sin svært alkoholiserte og voldelige far. Moren har tatt med seg lillebroren Egil og flyttet til Hønefoss der hun har funnet seg en ny voldelig fyllik til mann. For å unngå å bli mishandlet til døde, legger fjorten år gamle Thomas ut på en svært dramatisk flukt som tar ham via Fredrikstad til Vesterålen. Med usedvanlig overlevelsesevne kommer han seg unna de mest ekstreme situasjoner. Han hopper over til et tre fra en 20 meter høy fjellhylle, kaster seg utfor et stup og overlever, kjører en bil i fjorden og må gjemme seg i det iskalde vannet under en brygge midtvinters når han jages av et helikopter.

Romanen er skrevet i en dialektlignende prosa, som – hvis den er ment å være fra Hvaler – ikke er helt overbevisende. I østfolddialekten sier man vel «guttane» og «ho», ikke «gutta» og «hu»? Og lokalkoloritten svikter også litt når navnet på lokalavisa Fredriksstad Blad staves med en -s for lite; den feilen hadde neppe avisbudet Thomas gjort. Prosaen er dessuten uryddig og ofte uelegant: «Fargene er hektiske under sola som henger lavt på himmern og jeg ser ner på børsa jeg har i henda og føler meg uvel av å se våpenet i arma mine.»

Frempek. Dag Solstad uttalte en gang at han ønsket å motarbeide det tsjekhovske budet om at hvis det finnes en pistol på scenen, så skal den fyres av i løpet av stykkets handling. Andersen fyrer imidlertid av alle pistoler som legges ut. Fortellingen hans er fylt av spektakulære og overspente frempek: «Hadde jeg vært smart hadde jeg kanskje sendt et [postkort] til mora mi også, skrivi noe som beroliga henner, skrivi at alt var i orden, eller kanskje ringt henner, men det gjorde jeg ikke, og det skulle jeg komme tel å angre på.» Frempekets natur, at det uttales fra en posisjon senere i tid enn selve handlingen, eksponerer også en svakhet ved romanen: Det finnes ingen forskjell i stilnivået, nåtids-Thomas snakker akkurat likt som fjortenåringen. Riktignok fortelles det ikke noe om hvor lang tid som har gått, men den lesende og intelligente Thomas må vel ha gjennomgått en viss språklig utvikling? Hele veien uttrykker han seg slik: «Detta lukta trøbbel, med han kjæresten og alt, og var det noe jeg ikke orka var det mer trøbbel, jeg ville bare ligge lavt som gutta på skauen og snike meg ubemerka ut bakdøra og håpe at folk merka minst mulig, jeg vakke keen på å teste om Hønefoss hadde nødutgang, jeg vakke det.»

For mye og for lite. Thomas Olsens siste verdenskrig er en roman fylt av action, men med underskudd på litterær mening. Det er ikke vanskelig å tenke seg at den kan bli til en suksessrik film, men som roman har den ikke bredt nok register. Kanskje minner den litt om Bror Hagemanns Hvit natt fra 2006, en annen roman der den unge helten blir utsatt for en nærmest ufattelig rekke dramatiske og sørgelige hendelser. I Andersens debut blir det i hvert fall mer effekter og dramatikk enn romanen har kunstnerisk ryggrad til å bære.
Bernhard Ellefsen