Forleden ble jeg utsatt for enda et «frigjøringsforsøk» på vei hjem fra universitetet. Denne gangen av en eldre etnisk norsk dame som har valgt å holde en moralsk preken for meg på T-banen. Hun holdt en leksjon om de grunnleggende friheter og rettigheter som vi nyter godt av i et demokratisk samfunn. Før hun gikk av, snudde hun seg mot meg for en siste formaning: «Ta av deg hijaben og brenn den hvis du vil».

Noen uker etter denne episoden raser en debatt om sosial kontroll i bydelen Grønland i Oslo. Blant annet skal muslimske jenter ha opplevd å bli beglodd av muslimske menn og fått slengt spydigheter og bemerkninger etter seg i et forsøk på å kontrollere deres klesstil.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, politikerne var raskt ute med å fordømme handlingen. Fremskrittspartiet anklager Arbeiderpartiet for å lukke øynene for slik ekstremistisk oppførsel, mens Ap med stortingsrepresentant Hadia Tajik i spissen kaster ballen over i fanget på muslimene. Muslimene, representert ved Islamsk Råd, tar selvkritikk og bøyer seg i skam, men de ber også moskeene om å løse problemet.

Mens alle skylder på alle, gjenstår problemet, men løsningen er langt fra komplisert. Ved å tie, aksepterer man, derfor må jenter og andre som blir utsatt for sosial kontroll ta til motmæle, marsjere bort til moralistene og fyre av en real kraftsalve. For mange vil dette være utenkelig, til og med risikabelt. Men trolig vil ikke reaksjonen være annet enn hakeslepp hos de kontrollsyke bøllene som ikke er vant til å bli motsagt. Bare på den måten vil deres holdninger gradvis endre seg.

For noen år siden hadde jeg en diskusjon med en eldre somalisk herre som reagerte på nyheten om at jeg ble utnevnt til leder i Somalisk studentforening. Etter hans mening kunne ikke kvinner lede menn, og denne påstanden mente han hadde belegg i religionen.

Som svar på denne mannssjåvinistiske, diskriminerende uttalelsen, spurte jeg om han ikke kjente til at profet Muhammeds første kone faktisk var hans sjef? Og med ett var diskusjonen over. Mannens synspunkter ble utfordret, og jeg gikk seirende ut av konfrontasjonen.

Man må også rette oppmerksomhet mot en annen type sosial kontroll, som utøves av «moderne» moralister. La oss kalle dem bikinimoralistene. I motsetning til burkamoralistene ønsker bikinimoralistene en verden fri for hijab og sømmelighet. For det er andre enn muslimer som opphøyer seg til moralpoliti og forsøker å påtvinge andre sine verdier og sin moral. Forskjellen er at de muslimske moralistene er mindre raffinerte og subtile i sin utførelse og har ingen akademiske titler å vifte med.

Det er det «moderne» bygdedyret de fleste muslimske jenter plages av. Disse moralistene står ikke bare langs gaten med en pekefinger på lur, vi møter dem også på tv-skjermen, i aviser, på skolene, bak skrivebord, på arbeidsplassen og overalt ellers i det offentlige rom.

Vår frihet til å kle oss som vi vil, bør ikke innskrenkes av noen kontrollsyke skjeggete menn. Ei heller bør muslimske jenter oppleve å bli mobbet for å ha valgt å kle seg i samsvar med den muslimske kleskodeksen. Vi er frie individer, og verken moralister i kjortel eller i miniskjørt bør presse oss til henholdsvis å kle på eller å kle av oss. Muslimske jenter opplever daglig kommentarer om sin bekledning, så hyppig at de knapt reagerer på dem lenger.

Det er tilsynelatende lite dokumentasjon på hvordan den sosiale kontrollen på Grønland utøves og hvor omfattende den er. Trolig er det snakk om sporadiske enkelttilfeller som man ikke kan kalle organisert moraliserende «virksomhet». Det er ingen tvil om at slik oppførsel uansett er uakseptabel, også fra et islamsk perspektiv.

Imidlertid må den individuelle friheten gjelde alle og man må for alle del unngå å gå i dobbeltmoralens felle ved å reagere på den ene typen press og samtidig lukke øynene for den andre. Dette bør vi reagere like sterkt på, enhver skal ha rett til å kle seg som han eller hun vil uten å føle seg trakassert.

Moralismen kan vi neppe komme til livs, for vi har alle en iboende moralist i oss. Det er vår higen etter konformitet som gir næring til fordømmelsen. Men ingen liker pekefingre, i hvert fall ikke når den rettes mot dem selv. Tilbøyeligheten til selv å rette en moraliserende pekefinger mot noen er derfor overraskende stor.

Vi må ta et oppgjør med moralisten i oss selv, og det kan vi kun gjøre ved å anerkjenne annerledesheten. Ingen er perfekte, og man bør strengt tatt bare bekymre seg for seg selv. Men så er det kanskje det som kjennetegner moralens voktere, at de ser feil ved alle andre enn seg selv. For i sin iver etter å forfekte anstendighet og sømmelighet, begår de umoralske handlinger: nemlig å krenke andre menneskers selvbestemmelsesrett. Fortjener de da å bli kalt å moralens voktere?

Ilham Hassan er jusstudent og tidligere leder for Somalisk studentforening. Hun er fast spaltist i Morgenbladet.