På Lunden kloster, rett utenfor Oslo sentrum, bor det noen nonner. De arbeider i det stille, og de ber. De er deltagere i bysamfunnet, men lever et liv uten det behovet de fleste av oss andre har for å bli sett og lagt merke til. Det holder at de blir sett av Vårherre. Hensikten med å hjelpe, er å lindre materiell eller åndelig nød, ikke å vise frem hjelperen.

De representerer den omvendte verden av den som ellers omgir oss i politikk og samfunnsliv, der høy profil og god omtale er tilværelsens høyere mening. Uteblir omtalen av en økonomisk bevilgning og et politisk initiativ, forsvinner noe av hensikten, og da kunne statsråden brukt tiden på noe annet. For søstrene på Lunden er det omvendt.

Min aller siste gjerning som byrådsleder var å si noen ord på et festarrangement for nonnene på Lunden, i Trefoldighetskirken i høst. Jeg visste i grunnen ikke noe særlig om dem, og travel som jeg var, sendte jeg en byrådssekretær opp til klosteret – for å lære, og ta med seg opplysninger tilbake. Han ble borte hele dagen.

Da han omsider kom, kunne han blant annet fortelle følgende historie:

Søster Anne Lise var på besøk på en av Oslos skoler for å fortelle om klosteret. En av lærerne tok henne til side før møtet med elevene og ba henne om å la være å praktisere slike ting som man gjør i et kloster. Heller ikke måtte hun komme med utilbørlig mye prat om Gud og annet som kunne forvirre eller bevege barnesjelene.

Men da timen var over, ville mange av barna ikke gå. Særlig ble mange av de muslimske elevene sittende og stille spørsmål om eksistensielle sider ved tilværelsen. Det er jo slett ikke så rart om barna synes det er spennende å få snakke om noe så mystisk som at man er født, og hvorfor man vandrer rundt på kloden. Og kanskje var det heller ikke så rart at det var de muslimske elevene som var mest nysgjerrige, siden de har et mindre fremmed forhold til religiøs tro.

Læreren i denne fortellingen ville være nøytral. Han mente det sikkert godt. Men det går ikke an å være verdinøytral, selv om mange later til å tro det.

I vårt samfunn er de troende for lengst blitt en minoritet, og synlig religionsutøvelse noe fremmed og litt underlig. Derfor er det er fristende å stille følgende spørsmål:

Har denne utviklingen gått så langt at det har oppstått en form for religionsangst? Ser vi dette ikke bare hos en ubehjelpelig lærer som møter en nonne, men også i reaksjonene på møtet med utøvere av «fremmede» religioner, som attpåtil viser hva de tror på ved å bære sjal på hodet?

En meningsmåling viste nylig at mange – ikke bare i Sveits, men også her i landet – ville forby minareter på moskeer. Er dette bare et utslag av irrasjonell frykt for islam, eller er det like mye et utslag av at religiøse ytringer og symboler er blitt noe fremmed som vi ikke lenger skjønner hensikten med?

En regntung dag i juleuken for en del år siden var jeg invitert til en forening for somaliere i Oslo. De brukte fritiden på å skape bedre kontakt mellom landsmenn og norske myndigheter, siden mange kom fra et samfunn hvor myndigheter kunne være det samme som overgripere. De fleste hadde bodd her kort tid.

Samtalen kom inn på hvorfor kvinnene holdt seg hjemme. En av forklaringene var at mange holdt seg inne fordi de feilaktig oppfattet Norge som et holdningsløst og antireligiøst samfunn. Og konklusjonen var at de gjerne så at representanter fra Den norske kirke i større grad formidlet kontakt mot det norske samfunnet de nå var en del av.
Betyr dette at vi har undervurdert den rollen kirken kan spille i møte med nye innbyggere?

En følge av innvandringen er at religionen er blitt synligere i bybildet i Oslo igjen. Dette dreier seg så visst ikke bare om islam, minareter og sjal. Fjerde søndag i advent var det åtte katolske gudstjenester i St. Olavs kirke i Oslo sentrum, og i den katolske kirken over gaten var det fire til. Dette forteller oss at trosutøvelsen er en del av identiteten for mange mennesker. Den sier noe om hvem folk er og hvor de kommer fra, og blir særlig viktig for innbyggere i et nytt land.

Dette vil også utfordre oss. Det er ikke unaturlig om møtet med nye og fremmede trossamfunn vil gjøre at noen knytter identiteten sterkere til vår egen statskirke, uten at de dermed blir aktive kirkegjengere. Og kanskje vil møtet med det fremmede også kunne skape større forståelse og respekt for religiøs tro. Man trenger ikke være muslim fra Somalia eller katolsk nonne for å oppleve at bevisstheten om dette ikke er sjenerende stor i det moderne Norge.

Erling Lae er nestleder i Høyre, han var byrådsleder i Oslo fra 2000 til september 2009.
Erling Lae, Åshild Mathisen og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden.