Noen ganger binder debattene sine deltagere og feier dem med seg i retninger som ingen har forutsett. Der hvor det utkjempes imaginære åndskamper, blir uttrykkene og beskyldningene ofte temmelig folkelige, blodskutte og fresende. En av de større debattene i høst ble utløst av første bind av Tore Rems solide biografi om Jens Bjørneboe. Boken har jeg uttalt meg rosende om (Dagbladet 10/9), og jeg fastholder hvert ord. Jeg var imponert over arbeidsinnsatsen og de nye innblikkene i tidshistorien, men satte til sist et forsiktig spørsmålstegn ved Rems forståelse av antroposofien. Det han hadde å si om tanke- og troslivet til Bjørneboes okkulte venner, ble liksom for firkantet og teoretisk. Temperaturen i debatten som fulgte, ble likevel overraskende høy. Morgenbladet har samlet en bunke med innlegg fra striden som raste i flere norske aviser i september og oktober, og bedt meg gi et riss av viktige tendenser i bokens første resepsjonshistorie. Det faller meg ikke lett, fordi jeg kjenner de fleste involverte og regner flere av dem som venner. Å gjøre seg til uvenner med alle er likevel en form for objektivitet – for å gjøre en dyd av nødvendighet.

Erik Bjerck Hagen gir boken en god og balansert anmeldelse i Morgenbladet 11/9, men gjør ikke noe stort nummer av Bjørneboes antroposofi. Han legger merke til Tore Rems lett ironiske omgang med de antroposofiske trosforestillingene: «Ingen vil bli antroposof av å lese denne biografien.» Han ser også klart at Rems bilde av antroposofenes fremmedhet overfor 17. mai-Norge under og etter krigen vil kunne avføde en debatt. Arild Linneberg roste Rem i Klassekampen (12/9) for hans nøkternhet, men kalte for egen regning antroposofene «sjarlataner» og snakket om deres «affinitet til nazismen». Allerede her gikk han et freidig skritt lenger enn Tore Rem gjør i boken. Olav Christensen sparket tilbake på Tore Rem i Dagbladet 16/9, som om Rem ville angripe antroposofien med sin karaktertegning av Bjørneboe. Selv leste Christensen Bjørneboe som en reinkarnasjon av Wergeland og Nansen. Intet mindre. Møtet mellom forskeren og den fromme var illevarslende. Christensen nektet å ta inn over seg det nye, noe mer blandede bildet som Rem hadde skaffet til veie på vanlig, dokumentarisk vis.

I Aftenposten 17/9 forsvarte så Therese Bjørneboe sin far, uten å forskjønne bildet av ham. Hun reagerte på det hun oppfattet som Rems nazi-beskyldninger mot det antroposofiske miljøet. På dette tidspunktet var det faktisk bare Linneberg som hadde sagt noe som lignet akkurat det. Linneberg ville derfor ha vært en mer treffende adressat her enn Rem selv. Så smeller Kaj Skagen til i Dag og Tid 18/9. Han leser biografien som et tvers igjennom perfid og ondsinnet angrep på Jens Bjørneboe. Innlegget er flott skrevet, men overdriver sterkt uoverensstemmelsene med Rem, og gir inntrykk av at dette var forskning Skagen kunne greie seg foruten. Skagen tar ikke hensyn til den nye viten som Rem har skaffet til veie. Han oppfatter Rems forsiktige og lett ironiske penn som et mobberedskap. Skagen ser underfundige fordømmelser av den biograferte der hvor ingen andre kunne finne det i selve bokteksten.

I Klassekampen 19/9 korrigerer så Rem Linnebergs angivelige nazi-beskyldninger mot Karl Brodersen. Beskyldningene må stå for Linnebergs egen regning, sier Rem. Så langt har Rem holdt sin sti ren. Men i Klassekampen 23/9 blir karakteristikken av Rem som «ryktespreder» utgangspunkt for et intervju med Skagen. Foreløpig holdes likevel temperaturen på et akseptabelt nivå. I Klassekampen 24/9 hamrer Skagen igjen løs på en liten antydning hos Rem om at deler av Jonas kan brukes som selvbiografisk nøkkel til Bjørneboes liv. Slik Skagen leser antydningen, blir biografien som helhet ikke bare til en trakassering av Bjørneboe, men av den samlede antroposofiske bevegelsen. Det er dermed Skagens oppspilte retorikk som blåser til total krig.

Leder i Antroposofisk selskap i Norge, Frode Barkved, er i Klassekampen 25/9 mer tilbakeholden og argumentativ i sin forklaring av forholdet mellom det politiske og det upolitiske i bevegelsens posisjon i krigsårene. Han skjønner tidlig – i likhet med Cato Schiøtz – at hans hær er på vikende front, og at man må finne nye forsvarsmurer og befeste andre punkter i landskapet om man skal gjøre seg håp om å overleve tilbaketoget. Samme dato i Dag og Tid leverer Rem noen hjertesukk over Skagens lesning av hans bok. Ganske riktig sier han at det er Kaj Skagen som overdriver brunskvettingen for lettere å få has på Rems nye og mer nyanserte bilde av Bjørneboe. I Klassekampen 26/9 intervjues Rem, som igjen presiserer det som allerede står i biografien: «Ingen kilder antyder på noe vis at JB sympatiserte med nazistene.» I Klassekampen 29/9 synes Bjørgulv Braanen med rette at Skagens kritikk av Rem virker overdreven.

Men Skagen har ikke i sinne å gi seg. I Dag og Tid 2/10 taler han om Rems biografi som «en gapestokk», en karakteristikk som for en utenforstående grenser til det urimelige. Det som måtte finnes av Bjørneboe-kritikk i Rems bok, er ikke mer enn man må finne seg i når det er et egenvillig menneske som skal portretteres sannferdig. Skagen har ett godt poeng, og det er at Rem bruker oppslagsverk og eksperter for å finne ut av hva antroposofien er, uten å konsentrere letingen om det eneste relevante spørsmålet: Hva betød Steiners lære for Jens Bjørneboe personlig? I trosbevegelser finnes det selvsagt fellesnevnere, men like selvsagt finnes det individuelle behov og perspektiver. Man kommer sjelden en som bekjenner kristentroen nærmere som individ, ved å lese en kristen dogmatikk.

I Dagbladet 7/10 følger Peter Normann Waage opp anklagene fra Skagen mot Rem. Tonen er noe opphetet, men Waage peker på en faktisk svakhet hos Rem: «Underteksten er at å interessere seg for tysk kultur under krigen, var å interessere seg for nazismen.» Jeg deler Waages fornemmelse, og finner Rems riktignok tøylede tyskfiendtlighet underlig populistisk. Cato Schiøtz får også inn en parade i Dag og Tid 9/10, der han korrigerer Rems begreper om hva det vil si at noen av Steiners skrifter er «esoteriske».

Fra da av er det Rems tur til å ville si altfor mye. Han legger vekk bokens tilbakeholdenhet og starter sitt eget korstog. I samme nummer av Dag og Tid innleder Rem forsøket på å gjøre Alf Larsen til antroposofiens offisielle yppersteprest i Norge. I virkeligheten var Larsen aldri noe mer enn en energisk raring. Ikke engang hans nærmeste greide å ta ham hundre prosent alvorlig. Rem bommer også i påstanden om Englerts angivelige «antisemittisme». Det Englert skriver, holder seg godt innenfor det som var common sense fra vår tidsregnings begynnelse og til mellomkrigstiden. Å si det samme etter 1945, er – gudskjelov – blitt noe mer uvanlig. Englert er ikke Alf Larsen. Goethe er ikke Hitler. For ordens skyld: Hitler var han med barten.

Derimot har nok Rem rett i sin fornemmelse av å støte mot et «fortolkningsmonopol». Antroposofien har betraktet både Bjørneboe, Larsen og Steiner med en viss eiermine. Eiendomsstoltheten til Alf Larsen synes imidlertid å ha tapt seg noe i debattens løp. I Morgenbladet 9/10 krever Peder Christian Kjerschow innlevelse og sympati som en forutsetning for å biografere. Da er man på ville veier. Med slike krav ville det være mange usympatiske personer som gikk glipp av sin biografi. Tvert imot vil vi tro at der hvor det har vært så mye innlevelse og begeistring som i forholdet til Jens Bjørneboe, vil avstandsbetraktningen ha en egenverdi som sannhetskilde. Waages påstand i Dagbladet 7/10 om at Rem «ikke liker» Jens Bjørneboe, kan derfor uten videre, om den hadde vært sann, vendes til en avgjørende kvalifikasjon. Bjørneboe trengte en biograf med et annet utgangspunkt enn den beundrende Wandrup og den like entusiastiske, men mystifiserende, Skagen, som hver for seg har levert gode bøker i sitt slag.

I Dagbladet tar Rem et noe uheldig grep når han 13/10 knytter an til professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansens viktige avsløring i Morgenbladet 9/10 av Alf Larsens frådende utfall mot jødene. Foranledningen er selvsagt antroposofenes slepphendte bruk av Larsen som forbilledlig «anti-nazist». Ved å bruke Ebbestad-Hansens essay som ammunisjon i avispolemikken gir Tore Rem – uten å ville det – Kaj Skagen og Peter Normann Waage medhold i mistanken om at han selv har hatt en delvis skjult agenda. Fra begge sider kunne man ha fastholdt at Larsen-debatten var en helt annen debatt enn Bjørneboe-debatten. Ved å gjøre den mer enn rimelig stripete Alf Larsen til merkesmann for antroposofiens politiske grunnsyn, støtter Rem de paranoide fortolkningene av sin egen bok. Rem klasker to forskjellige størrelser sammen når han presenterer Alf Larsen som antroposofiens politiske orakel. Unnskyldningen må være at antroposofer allerede hadde gjort det samme selv, fordi de lenge trodde at Larsen var anti-nazist. Ingen av dem som kjente Alf Larsen, tvilte noen gang på at han bare representerte sine egne spinn – og knapt nok det.

Underveis har mine sympatier i debatten endret seg noe. Jeg syntes i utgangspunktet at Skagen var for voldsom og krakilsk. Jeg misliker dessuten den typen dugnad eller organisering som bombarderer alle avisredaksjoner på en gang i kampen om spalteplass. Men Skagen hadde enkelte gode poenger – det vil si: de beste som var å finne for en så tvilsom sak. I utgangspunktet likte jeg Rems avveiende forskerblikk bedre. Jeg følte at det var han som gjorde opplyserens jobb, mot heltedyrkere som nektet å innse Jens Bjørneboes menneskelige begrensninger. Vendepunktet var publiseringen av Alf Larsens jødehets i Morgenbladet 9/10, som aldri ble riktig utnyttet til en virkelig nylesning av antroposofenes politiske posisjon, men bare brukt som en summarisk insinuasjon om at alle antroposofer tenkte likedan. Her var alle subtiliteter som blåst vekk. Uten rimelige fortolkninger ble oppslaget hengende i luften som underholdning. Avsløringen kunne ha fortjent en egen debatt om hvordan Larsens forhold til bevegelsen nå egentlig var. Angrepet på Englert var et annet vendepunkt, fordi angrepet, ut fra det jeg vet om saken, var grunnløst.

Rem forsøkte å rydde opp i Klassekampen med et større innlegg 13/10, som gjorde vondt verre, fordi det ble åpenbart at Ebbestad Hansen, Skagen og Waage – hver på sin måte – hadde greid å trekke ham inn i et generaloppgjør med antroposofien, noe han hittil av prinsipp hadde holdt seg unna. Rem hoppet riktignok noe motvillig inn i den rollen han var blitt anklaget av sine argeste motstandere for å spille, men han oppnådde ikke annet enn å gi Skagen rett på etterskudd. Diverse mindre innlegg i Dagbladet, Dag og Tid, Klassekampen og Morgenbladet utover i oktober inneholdt gjentagelser og mindre korreksjoner som indirekte problematiserer antagonistenes egne luftkasteller. Kaj Skagen i Dag og Tid 16/10 og Klassekampen 17/10 hadde noen gode poenger – om den plettfrie Johannes Hohlenberg og om begrepers smittsomhet – men så begynte debatten å gå på tomgang. Waages bidrag i Dagbladet 20/10 var iltert, ukonsentrert og slo i alle retninger på en gang. Ganske uten forvarsel ble jeg, som var den første som satte et spørsmålstegn ved Rems leksikalske antroposofi-forståelse, til en av skurkene.

I Klassekampen 21/10 snublet så Tore Rem grundig, ved å knytte Larsen-debatten og Bjørneboe-debatten sammen til et storoppgjør med antroposofien – og takket for seg! Imidlertid må han også takke for seg i Dag og Tid 23/10, noe han gjør med en repetisjon av det uhistoriske og uberettigede angrepet på Englert. Hvis ikke Rem har tilgang til en helt annen tekst enn meg, som må nøye meg med et avisreferat, sår det merkelige utfallet mot den arme Englert tvil om hans skjønn både som tekstanalytiker og som historiker. Jeg har arbeidet med antisemittiske tekster i årevis, og kan ikke se at Rems påstander akkurat i denne saken har noe hold. Alf Larsen, derimot, vil ventelig være en fremtidig gullgruve for forskere med interesse for antisemittismens ideologiske eksesser.

I Klassekampen 24/10 får Ebbestad Hansen all den støtte han trenger hos Karin Bang, når det gjelder Alf Larsens begeistring for Quisling og den endelige løsningen på jødeproblemet. For meg var dette ny empiri i den norske idéhistorien, og som empiri langt mer interessant enn all verdens løse meninger. Alle soldater må justere sine kanoner på nytt når landskapet faktisk forandrer seg, slik som det har gjort etter Rems dokumentasjoner om Bjørneboes ungdomsliv og Ebbestad Hansens ikke helt usynkroniserte avsløringer om Alf Larsen. «Dugnaden» var åpenbart ikke forbeholdt den ene siden i debatten.

Så må Tore Rem takke for seg også i Dagbladet 28/10, hvor han lar maskene falle. Nå er det hans tur til å føle seg omringet og mistenkeliggjort. Nå er det angivelig Rem som er offer for et komplott. Kampen om offerrollen er det springende punktet i enhver norsk debatt. Den som har det verst, har vunnet. Så sier Skagen takk for seg i Dagbladet 1/11, ved å blåse opp en slengbemerkning fra Rems grensesprengende utblåsning i Dag og Tid [Skagen skriver Morgenbladet] 23/10, som skulle gjøre både Schiøtz, Waage og Skagen selv til «antisemitter». Selv har jeg ikke et så skarpt blikk at jeg kan finne en slik anklage noe sted. Altfor villig springer man inn i en offerrolle som ingen har levert.

Debatten lærte meg ellers ikke mye nytt, men gammel visdom ble bekreftet: «Bevar meg for mine venner; fiendene skal jeg klare selv,» var det en som sa. Verken Bjørneboe eller Alf Larsen har noen gang vært brukbare som støttepillarer for etablerte trosfellesskap. De tilhører først og fremst sine egne prosjekter og sine egenartede livsskjebner. Her ble antroposofene ofre for sin egen forfengelighet i den grad de har dyttet de to – en gang så berømte, men snart glemte – dikterne frem som bevegelsens protagonister. De to forfatterne kan ikke brukes til stort annet enn som reklame for antroposofiens romantiske utopi, som jeg selv deler, om individualiseringen som en urkraft. Man kan imidlertid aldri regne med å hylle individualitet og egenart uten sosiale omkostninger. Man kan ikke gjøre uberegnelighet til et program og så klage over at noen faktisk er uberegnelige. Dessuten tar antroposofene feil i den grad de tror at det skulle gå an å verge seg mot historisk forskning med ønsketenkning eller pompøse lojalitetserklæringer.

Også Rem og Ebbestad Hansen trår feil i debatten, når de nekter å se forskjell på Goethe og Hitler. «Tyskvendt», et ord som er Rems personlige påfunn, bærer i seg en insinuasjon, fordi det ikke gjøres klart om man da er vendt mot Hitler eller Goethe. For meg er den forskjellen temmelig avgjørende. Mitt vennskap med Rudolf Steiner ble sluttet på 1890-tallet, da jeg ble kjent med ham som en renhårig og prinsippfast manuskriptleser som gjorde et ærlig forsøk på å redde Nietzsche-arkivet fra Elizabeth Förster-Nietzsches manipulasjoner. Han representerte den gangen det beste i tysk romantisk tradisjon. Problemet er at det beste og det verste i den tyske romantiske tradisjonen lever så tett side om side. Særlig hvis man slutter fra virkningshistorie til intensjoner, kommer man raskt galt av sted. Nietzsches resepsjonshistorie gir selvsagt det store eksempelet på en slik feilslutning. Ikke alt det Hitler likte, var feilaktig eller ondskapsfullt tenkt i utgangspunktet. Derfor gjelder det å være nøyaktig med referatene. I boken sin oppfylte Tore Rem alle de krav man kan stille til en vitenskapelig biografi. I den påfølgende debatten ble han lokket ut på glattisen. Vi ser frem til bind nummer to – om og når han igjen får fast grunn under føttene.

Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie (UiO) og sakprosaanmelder i Morgenbladet.