Både høyrepopulister og progressive muslimer i Europa går i strupen på muslimske tradisjoner. Folkeavstemningen i Sveits endte med forbud mot minareter, og flere andre europeiske land vurderer lignende forbud. I Oslo endte Frps ønske om å forby bønnerop i en støygrense. Nå vurderer partiet forbud mot heldekkende slør. At slike forslag har sitt opphav i høyrepopulistisk skepsis til og fordommer mot islam er udiskutabelt.

Samtidig konfronteres islamske symboler også innenfra, av muslimer som ser på seg selv som teologisk liberale og som mener både slør, kjønnssegregering og minareter kan kastes på kulturens skraphaug. Nettopp fordi slike skikker ikke er teologisk, men kulturelt fundert. Og våre egne kirketårn? Angivelig inspirert av nettopp muslimenes minareter, og dermed like kulturelt begrunnet.

Imam og leder ved det muslimske utdannelsessenteret i Oxford, Dr. Taj Hargey, skriver i The Times at han frykter en muslimsk offerrolle i kjølvannet av den sveitsiske avgjørelsen. Minareten er ingen viktig del av islam, påpeker han, og minner om at moderne muslimer verken har praktisk eller teologisk behov for tårnene. Den kontroversielle akademikeren leder selv den første britiske moskeen som tillot en kvinne å lede fredagsbønnene. Hargey ser på seg selv som en torn i øyet på det muslimske hierarkiet, og mener muslimer må gi avkall på den kulturelle bagasjen fra sine opprinnelsesland for å bli integrert i Europa.

Hargeys argumentasjon er euroislamsk. Begrepet ble innført av den muslimske akademikeren Bassam Tibi, og spås av liberale muslimer og andre som en trosretning som vil styrke seg innen islam i Europa. I likhet med Hargey ser euromuslimer på seg selv som progressive muslimer i kamp mot muslimsk ekstremisme.

Mange moderne muslimer vil hevde at likestilling finnes like grunnleggende i islamske tekster som den gjør i kristendommen. Det handler bare om å komme gjennom det kulturelle skallet og finne frem til den religiøse tekstens kjerne. Og med Koranen kan man leve like integrert i Europa som med Bibelen, vil de liberale muslimene hevde.

I Norge er de progressive muslimene derimot tause. Her er det stort sett ikke-praktiserende muslimer som kritiserer gammeldagse muslimske holdninger. Men det er liten tvil om at mange norske praktiserende muslimer utfordrer den konservative muslimske makten med sine liberale skikker og holdninger. Å tore å leve etter en nylesning av Koranen er sikkert krevende nok. Å delta i den offentlige debatten og utfordre både til høyre og venstre, blir nok for tøft for mange.

I den norske debatten om religion og integrering finnes derfor kun ett islam: Det ortodokse. De konservative kreftene representerer religionen både når de blir angrepet av høyrepopulister og når de blir forsvart av kulturliberalere. Det teologisk progressive islam kommer i skyggen, og får ikke være med i definisjonskampen om hva religionen er eller kan være. Verken medier, politikere eller samfunnsdebattanter løfter frem dette «andre» islam, men fortsetter å forholde seg til den konservative muslimske maktbasen.

Hargey mener at sveitsiske muslimers religiøse rettigheter er intakt også etter minaretforbudet, men at de nå har en sjelden mulighet til å kvitte seg med fundamentalistisk ideologi og gjenopprette islams opprinnelige tro.

Nå er det Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som skal avgjøre hvorvidt det sveitsiske minaretforbudet er et menneskerettighetsbrudd. Domstolen har nettopp vedtatt at krusifikser ikke skal henge i italienske klasserom, til stor protest i det katolske landet.

Det er en klar prinsipiell forskjell i sakene, men den blir nok for akademisk for folk flest. Dersom det er en menneskerett å slippe krusifikset og en menneskerett å bygge en minaret, vil nok mange europeere ergre seg over at religionsfriheten ikke virker til majoritetsreligionens fordel. Det kan love dårlig for toleransen mellom muslimske og ikke-muslimske Europa-borgere. I et slikt klima blir muslimer som Hargey viktige brobyggere.

Åshild Mathisen er litteraturviter og tidligere KrF-rådgiver i Bondevik II. Nå PR-rådgiver og skribent.
Åshild Mathisen, Erling Lae og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden