Da journalist og forfatter Peter Maass begynte arbeidet med sin bok om olje i 2001, søkte han opp bøker om temaet. Det viste seg at de fleste bøkene om «oil» handlet om olivenolje og massasjeolje. Dette er lenge siden. Hvis du søker opp amerikanske bøker om «oil» i dag, vil du finne en flora av bøker – en produksjon av tekst, bilder og film som reflekterer et traume som har vært definerende for dette amerikanske tiåret.

– Det har all grunn til å være et nasjonalt traume, sier Maass, gestikulerende over ingefærølen på restauranten rett overfor bokhandleren The Strand, hvor han om litt skal snakke om sin nye bok, Crude World («Crude» betyr ikke bare ubearbeidet eller rå, som i råolje, men også primitiv, grov, unyansert).

– Vi har lidd mye for oljens skyld. Tenk så mange amerikanere som har mistet livet i kriger relatert til olje. Tenk på global oppvarming. Og den høye oljeprisen.

«Blod for olje». Refleksjonene rundt denne amerikanske posisjonen, i Maass’ bok så vel som i hele denne åren av amerikansk dokumentarisme, begynner med presidentvalget i år 2000. President George W. Bush er andre generasjon oljemagnat fra Texas. I regjering fikk han med seg Halliburton-sjef Dick Cheney og Chevrons Condoleezza Rice, som til alt overmål hadde en supertanker oppkalt etter seg. Dette styret ble så galvanisert av et terroristanslag med aner til oljesupermakten Saudi-Arabia, hvorpå de ledet oppmerksomheten over mot oljesupermakten Irak, hvor de gikk til angrep delvis ut fra frykt for masseødeleggelsesvåpen, og delvis ut fra frykt for at en fiendtlig diktator skulle kontrollere en for stor andel av verdens oljereserver.

Regnestykket «olje for mat» byttes dermed ut med hva amerikanske progressive kaller «blood for oil», samtidig som global oppvarming blir et stadig hetere tema, og peak oil-teorien vinner terreng. Amerikanerne, som har bygget sin livsstil og internasjonale styrke på tilsynelatende uuttømmelige oljeforekomster, ser nå at lagrene tømmes, og stadig mer olje må hentes utenlands. Ut av dette kommer uttrykk som oiloholics og oil addiction, som symboliserer sårbarhet, tap av lederskap og kraft – et nasjonalt traume lik en eldre manns redsel for å miste potensen. John Kerry spilte aktivt på denne følelsen i presidentvalgkampen 2004, men det skulle enda fire år med bodybags fra Irak til før opinionen modnet og lot Barack Obama sette spørsmålet høyere på dagsordenen.

Skillevei. Alt dette mens Peter Maass reiste til stadig flere oljeslagmarker: Irak, Niger-deltaet, Saudi-Arabia, Russland, Ekvatorial-Guinea, Texas. Og stadig flere nye produksjoner nådde filmlerret og bokhandler, med titler som Oil, Crude, Oil on the Brain, Out of Gas, The Age of Stupid, There Will be Blood. Blant bøkene finner vi de miljøorienterte (global oppvarming), de konfliktorienterte (ressurskriger), de regionalt orienterte (om Afrikas oljeboom, for eksempel) og de peak oil-orienterte (som hevder verdens oljelagre tømmes). Maass plasserer seg blant generalistene. Han forteller historier, og klipper raskt mellom land og innfallsvinkler uten å miste det narrative overblikket.

– Forlagene forstår at dette interesserer folk, sier Maass. – Folk her i USA forstår at dette er en skillevei. Hvordan vi takler dette vil avgjøre hvor fredfullt vi selv og våre barn vil leve.

Han jobber i en tradisjon av undersøkende, internasjonalt orienterte amerikanske dokumentarister. En leveringskontrakt med The New York Times Magazine garanterer en viss inntekt, men utelukker ikke leveringer til The New Yorker, The Atlantic Monthly eller Slate. Oppdragene sender ham ofte til konfliktområder.

– Du var krigsreporter. Hvorfor begynte du å interessere deg for olje?

– Nettopp fordi jeg var krigsreporter. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, global rettferdighet. Jeg ville skrive om årsakene til krig. Jeg forsto at olje var et grunnleggende element, noe som kunne forklare kriger.

Korrupsjon. Hvordan skaper du så en fortelling ut av en råvare, et «dødt» stoff? Maass ville ta seg jobber i oljeindustrien. Feie dekket på supertankere, jobbe som roughneck. Disse forsøkene ble raskt gjort til latter. Maass’ kroppsbygning avslørte ham – han er hengslete, rastløst fektende med armene, kjeften går under engasjerte, kulerunde øyne. De han søkte jobb hos trodde han var spion for fagforeningen, og han måtte igjen trekke på seg den internasjonale journalistuniformen han nå sitter i: åpen dressjakke, skjorte med en knapp åpen i halsen. Så kom 11. september, oljeprisen steg, USA invaderte Irak. Maass så at olje var blitt et tema av allmenn interesse, og han kunne skrive om det på en annen måte.

– Vurderte du å finne «en stor oppsummerende idé»?

– Det er et veldig amerikansk spørsmål. Her i USA søker vi alltid etter «den nye, store ideen». Slike ideer kommer opp hele veien, og så går det et halvt år og de blir erstattet med enda en ny stor idé. Det finnes en tanke her i landet om at alle problemer har en løsning. Selv tenker jeg: Kanskje problemer eksisterer fordi a) det ikke finnes enkle løsninger på dem, eller fordi b) vi har løsninger, men ikke har tatt dem i bruk. Når det gjelder olje, er løsningene der allerede. Vi kan ha større åpenhet om finanser, vi kan spare energi, vi kan ta i bruk ny teknologi, vi kan kjøre småbiler.

– Du skriver at «en oljemann gjør alt for å vinne».

– De må! De gjør alt som står i deres makt for å vinne! Det finnes grenser. Noen grenser kan brytes, og du slipper unna med det. La meg forklare det slik: Hvis du selger iPoder, for eksempel, er det mange potensielle kunder der ute. Hvis en kunde ikke vil kjøpe, finner du bare en annen. Men olje er annerledes. Det er bare få land som har olje. Oljeselskapene må inn i de landene. For dem er det liv eller død å vinne kontrakter. Derfor er konkurransen så hard. Dermed blir det også mer korrupsjon. Innsatsen er så høy! Det en oljemann konkurrerer om, er å få presidentens tillatelse til å pumpe opp olje. Den tillatelsen får du ikke ved å snakke om hvor godt produktet ditt er, slik en iPod-selger gjør. Nei, noen ganger kan du ikke få den tillatelsen på noen annen måte enn ved å gi en bestikkelse.

Standard Oil. – Kan et oljeselskap i det hele tatt operere i Angola, Libya eller Aserbajdsjan uten å bli korrupt?

– Det er to måter å snakke om «korrupsjon» på. Den ene måten er den konvensjonelle: å gi bestikkelser, eller inngå avtaler med selskap eid av presidenten. I land som dette er det vanskelig å unngå slike bakdører. Men det finnes også en annen type «korrupsjon». Jobber du med et regime som det angolanske, gir du inntekter til et forferdelig, korrupt, undertrykkende regime. Å ta del i et slikt system er en moralsk korrupsjon i seg selv.

– Er du på et «moralsk» oppdrag? Et ... eh... korstog?

– Det finnes en tradisjon i USA av journalister som vil bekjempe urett. Ok, jeg ønsker at verden skal bli et bedre sted, og gjør hva jeg kan gjennom litteraturen.

Så mye nevnt, blir det umulig å komme utenom Ida M. Tarbell. Maass kaller arbeidet hennes «det tidligste og mest berømte eksemplet på journalistisk ’møkkagraving’». Tarbells 654 sider lange History of the Standard Oil Company (1904) ble av The New York Times rangert som et av de fem viktigste arbeidene i amerikansk journalistikks historie. Boken er en detaljert avsløring av John D. Rockefellers brutale metoder i oppbygningen av oljemonopolet Standard Oil, og ble avgjørende for USAs anti-trust-lovgivning.

Standard Oil ble oppløst i 1911, og delt i et tredvetalls uavhengige enheter. Forbindelsen til dagens oljeverden er imidlertid sikret ved at avleggerne fra Standard Oil i årene som er gått siden stadig har glidd sammen til større og større enheter. Standard Oil New York og Standard Oil New Jersey er blitt til dagens ExxonMobil – verdens største bedrift. Standard Oil California er blitt til Chevron. Continental Oil Company er blitt ConocoPhillips, mens en rekke andre Rockefeller-avleggere inngår i BP. Historien biter seg selv i halen, og dagens bølge av amerikansk, etterforskende oljejournalistikk er i sin grunnleggende form en rekonstruksjon av selve ur-avsløringen: Ida M. Tarbell versus Standard Oil.

Oljeliturgi. Da som nå har oljespillet en religiøs undertone. Upton Sinclairs «journalistiske» roman Oil! ble adaptert med sterk religiøs betoning i Paul Thomas Andersons film There Will be Blood. Peter Maass alluderer på sin side til oljeverdenen som en religion per se. Han skildrer en tale av ExxonMobils administrerende direktør Lee Raymond, en slags oljeindustriens pave, som foran et publikum av 2000 toppledere, prinser og ministere gir oljereligionens befalinger: «Vi har en særegen mulighet og et ansvar for å bedre livskvaliteten til mennesker verden over. Nesten ingenting lages uten vår energi og våre produkter.» «Vår industris beste år ligger foran oss, og de vil overgå selv de beste bragdene i tiden som har gått.» «Vi fordømmer menneskerettighetsbrudd i alle former, og er overbevist om at vår posisjon er et eksempel til etterfølgelse for landene vi opererer i.» «Det er nesten umulig for noen som ikke jobber i oljeindustrien å forstå vår bransjes betydning og hva vi gjør.»

– Det er en rar religion, kommenterer Maass.

– Den er basert på frykt. Jeg har sympati for folk i denne industrien. Det er så brutalt. Hvis du ikke vinner kontraktene, så får du sparken.

– Har USAs forhold til olje endret seg nå?

– Bare en liten elite er opptatt av dette. Amerikanere generelt har bare en vag anelse om at vi burde brukt mindre energi. Det som kunne bety noe, var om bensinprisen steg til fire-fem dollar. Da ville folk forstå. Og ting ville begynne å forandre seg. Jeg vet ikke om det er en negativ eller positiv visjon, men jeg tror kanskje den er positiv, for det ville bety at det var en vei ut.

Oppmerksomhet. På vei ut sluker Maass en dobbel espresso og spiser en mørk sjokolade, og så er han klar for dagens bokhandelbesøk. Vi krysser gaten mens han snakker enda raskere enn før, om at han nok kunne vært mer på tv hvis han hadde en «en stor oppsummerende idé». Inne på bokhandelen knirker det i tregulv, folk skumper borti hverandre langs de overfylte bokstablene. Maass møter fotografen Ed Kashi, som skal vise bilder fra det oljeinfiserte Niger-deltaet. Også han har en bok ute. Han vil raise awareness, som det heter. (Pussig nok er også en annen fotograf med navn Ed, Ed Burtynsky, aktuell med en utstilling av bilder relatert til olje på et galleri noen kvartaler unna.) 30-40 mennesker møter opp og hører Peter Maass og Ed Kashi snakke om olje og bøkene sine. Så er det spørsmålsrunde. Hva kan vi gjøre? spør folk, «hvorfor er det slik?» og forfatterne svarer etter beste evne, av og til overdøvet av bråket ute på gaten, der biler i en uendelig strøm stopper ved trafikklyset, ruser opp, og drar seg forbi bokhandelens åpne vindu i rushtrafikken.