Selv er jeg for tiden mest opptatt av at det er sitteplass, og at jeg slipper å vente. Det håper jeg byens politikere også er. Som kunde bryr jeg meg lite om hva slags plagg noen ansatte måtte ha over håret. Spesielt nå. Dessuten er jeg mot formynderpolitikk.

Hva er det som gjør at vi får denne typen debatter? Hvor uniformerte og likhetskrevende er vi i Norge, tross all prat om mangfold og åpenhet og alle de fine ordene enhver likestillings- eller inkluderingsminister liker å pynte seg med?

Kanskje er det ikke annet å vente? Gjennom århundrer var Norge landet folk reiste fra og få flyttet til. Riktignok slo utlendinger fra Danmark og Nord-Tyskland seg ned i byene før 1800, men det var ikke der folk flest bodde.

Og sporene som innflytterne la igjen etter seg i språk og kultur, var det nasjonal politikk å luke ut. Norskdomsrørsla skulle ha bort fyord som «bevegelse» og «frem» og annet som ikke gjorde oss norske nok. Slik fortsatte det til godt over halvveis på 1900-tallet. Kanskje er det et sammentreff, men det er et påfallende geografisk sammenfall mellom de områdene hvor motkulturpartiene, Venstre og KrF, tidligere sto sterkest, og hvor dagens motkulturparti, Frp, i dag har størst oppslutning.

Vi er det ene landet som synes at det er for risikabelt å ha politisk samarbeid med de øvrige europeiske landene. Vi er jo så enestående gode. Og med vår nære historie er det kanskje ikke så rart at det fortsatt blir for sterkt når folk tar på seg et sjal og begrunner det med at de tror på Allah. Også på trikken, da!

Etter en artikkel som denne blir jeg skjelt ut i e-poster eller blogger. Kanskje er meldingene organisert. Jeg vet ikke. Jeg vil få høre at jeg er naiv. Jeg har ikke skjønt at Norge islamiseres. Noen mener jeg er en sviker. Andre bruker sterkere ord og er grovt rasistiske.

Men er det ikke lov å ha ulike syn? Jo, det må være lov å ha ulike syn på asylpolitikken. Fremmedskepsisen skyldes blant annet at det er kriminalitet blant asylsøkere, uten at det får tilstrekkelig konsekvenser for gjerningsmennene. Men dette er et kriminalitetsproblem, ikke et integrerings- eller religionsproblem. Løser vi det ikke bedre, blir det snart umulig å etablere mottak i noen kommune. Og dermed blir det vanskelig å ivareta våre humanitære forpliktelser.

Det er også viktig med en åpen debatt om hvor langt vi i liberalitetens navn skal godta det illiberale. Vi kan ikke gå på akkord med verken ytringsfrihet eller religionsfrihet. Ateisten må ha lov til å tegne en karikatur av Muhammed om han måtte ha glede av å såre andre. Islam har kommet også til Norge for å bli, med alle sine fasetter og ulike retninger.

Men er alt greit? På et møte med flere norske imamer fra mange land, tok en av dem opp muligheten for bønnerom på skolen, slik det var i hans hjemland. – Har dere dette i skolene i Bosnia? spurte jeg den bosniske imamen. – Nei, selvsagt ikke, svarte han. Selvsagt kan vi ikke ha det her heller.

Greit nok. De fleste vil være enige om dette. Men det er en annen diskusjon som ikke er grei. Jeg har nevnt de negative reaksjonene på innlegg som dette, og noen kommer alltid med statistikk som forteller hvor mange muslimer det kan bli i Norge i 2040. Smak litt på argumentasjonen. Hvilke konsekvenser vil brevskriverne at dette skal få? Hvilke metoder vil de bruke for å redusere antallet? Hva er det brevskriverne egentlig mener?

Vi kan like det eller la være: Landets hovedstad og noen av nabokommunene er blitt like etnisk og religiøst sammensatt som metropoler ellers i verden. Det er bare én måte å møte dette på: Det er å leve med det. Forskning fra USA tyder for øvrig på at bysamfunn med en høy grad av toleranse for slike forskjeller, er bysamfunn i kulturell og økonomisk vekst.

Visst finnes det dilemmaer. Jeg nevnte illiberale holdninger, men også problemet med sammenfall av trygd, lav inntekt og etnisk bakgrunn. Det er viktig å skape gode muligheter for sosial mobilitet.

Kanskje kunne vi her lære mest av USA som alltid har tatt imot – ikke med spørsmålet om hvor du kommer fra, men hva landet kan forvente av deg. Mitt ideal har aldri vært Margaret Thatcher. Men kanskje hadde hun likevel et poeng med sin spissformulering om at det finnes intet samfunn, bare individer, i alle fall hvis vi oversetter dette til at det dreier seg om innbyggere med individuelle plikter og rettigheter, ikke om etniske eller religiøse grupper.

Begynner vi å dele befolkningen inn i prosentenheter og lage et problem av at prosenten blir for høy, ja da har vi lagt grunnlaget for et fremtidig konfliktsamfunn og glemt mennesket bak tallene. Det går ikke an å kalle seg borgerlig eller liberal og begå en slik feil.

Erling Lae er nestleder i Høyre, byrådsleder i Oslo fra år 2000 til september 2009.
Erling Lae, Åshild Mathisen og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden