«Me bor i eit jævla anti-merz land,» sier kunstner og tegneserieskaper Steffen Kverneland på side 30 i boken Kanon 3. Historisk har han utvilsomt rett. Uttalelsen faller idet Kverneland, i kollega Lars Fiskes strek, trist betrakter restene etter den tyske kunstneren Kurt Schwitters' Merzbau Lysaker. Verket brant ned i 1951, og Kvernelands velbegrunnede hjertesukk henspiller på den norske statens skjødesløse befatning med Schwitters – både kunstneren selv og kunsten hans. Schwitters (1887–1948) begynte å besøke Norge på 1930-tallet, først med utgangspunkt i en kjærlighet til norsk natur. Da Gestapo begynte å plage ham i hjemlandet, ønsket Schwitters å bli i Norge permanent, men fikk aldri oppholdstillatelse.

Kassett. Nå i oktober får imidlertid norsk anti-merz et par kraftige skudd for baugen. På Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo åpnet nylig utstillingen Kurt Schwitters i Norge. Førstkommende søndag holder den japanske støyartisten Merzbow (Masami Akita) konsert samme sted.

– Jeg hadde behov for et navn da jeg begynte med musikkprosjektet mitt, sier Akita i en e-post til Morgenbladet.

Akita ble født i Tokyo i 1956. Hans første musikalske interesser gikk i retning av psykedelia, jazz og prog. Under kunststudiene ved universitetet fattet han interesse for dada, surrealisme og Kurt Schwitters. Samtidig begynte han å lage sin egen musikk.

– På denne tiden brukte jeg mye tid på å ta opp lyder som fantes rundt meg, og laget musikk for utgivelse på kassetter. Jeg synes det er en forbindelse mellom det og Schwitters' merz-kunst, hvor han brukte søppel og annet avfall han fant på gaten. Ved å forandre litt på stavemåten ble mitt nye navn Merzbow, sier han.

Strenge dadaister. Men hva er egentlig dette merz? Skrot og avfall? Plankebiter og papirklipp? Storbylyder eller fuglesang? Kurt Schwitters lagde ordet, lett ironisk, ved å korte ned det tyske kommerziell. Hans hovedverk Merzbau Hannover er en arkitektonisk skulptur bygd opp i kunstnerens hjem, bestående av objekter Schwitters fant. En replika er satt opp på Henie Onstad-senteret, og kunstneren bygde to tilsvarende skulpturer i Norge: Merzbau Hjertøya (forfalt) og Merzbau Lysaker (nedbrent). Han laget også en rekke collager ved å bruke samme teknikk. Hva var det ved dette som inspirerte den unge Akita i det sene syttitallets Tokyo?

– Jeg tror heller at det var i sympati med Schwitters' estetikk, enn en direkte innflytelse fra hans kunst, sier han.

Å plukke ting, å plukke lyder. Virksomheten er utvilsomt beslektet. Schwitters ble i sin tid avvist av dadaistene i Berlin, som mente han var for borgerlig. Men han gled greit inn i Nederlands tilsvarende miljø. Hele hans kunstnerskap er preget av en anarkistisk individualisme, og en sterk trang til opprør. Akita kjenner seg igjen.

– Jeg verdsetter fortsatt merz-kunsten, men det finnes ikke noen spesielle forbindelser mellom den og det arbeidet jeg utfører nå. Det å ødelegge stereotypier, å være en anti-autoritær opprørsånd, er imidlertid en viktig del av mitt prosjekt. Og dette er ideer som merz-kunsten og dadaismen også innehar.

I boksen. I likhet med Schwitters er Akita glad i å leke med ordet merz, med platetitler som Merzbeat, Merzbirds og Merzbuddah. I 2000 ga han ut 50-cd-boksen Merzbox. Apropos anti-merz-Norge: Undertegnede kjenner to personer som har anskaffet seg boksen, og hørt på den også. Den inneholder rundt 50 timer med skurrende støy, tidvis smårytmisk og lavmælt, andre ganger massivt dundrende. Boksen gjør det mulig å dukke ned og la seg omslutte av lyden av merz, slik Schwitters også levde og åndet i Merzbau Hannover, et verk han konstant utviklet mens han bodde i det.

– Anser du hver plate som ferdige, avsluttede verk, eller ser du hele ditt musikalske virke som ett sammenhengende prosjekt?

– Hvert eneste verk er en enhet for seg, men samtidig kan de ses på som ikke-komplette. Det finnes alltid alternative måter å spille stykkene på. Nye musikalske variasjoner, som i utgangspunktet ikke fantes, dukker opp. Musikken min er ikke lineær. Den svinger til sidene, hopper frem og tilbake, eller sporer av, sier Akita.

Ekstremstøyens far. Da Merzbows karriere begynte, var støymusikken på den ene siden institusjonalisert, og knyttet til kanoniserte samtidskomponister som Pierre Schaeffer, Luigi Russolo og Iannis Xenakis. Samtidig hadde Lou Reed nettopp gitt ut støyeposet Metal Machine Music, mens band som Sonic Youth og Swans blandet rent bråk inn i rocken. Merzbow videreutviklet punkholdningen fra disse med metoder og referanser til kunsthistorien, og er slik blitt den moderne ekstremstøyens far. Han har en svært sterk posisjon i enkelte kunst- og musikkmiljøer, både i Norge og utlandet. Sjangeren har ikke voldsomt mange fans, men kan likevel nytes på klubber, minigallerier eller teaterscener stadig vekk.

– Støyen har et bredere nedslagsfelt nå enn da du begynte. Hvordan har dette påvirket din musikk?

– Jeg synes at situasjonen er blitt en del lettere. I tillegg setter jeg pris på utviklingen av de nye informasjonssamfunnene. Det har gitt oss lettere og bredere tilgang på ulik musikk fra flere tidsepoker.

– I hvilken retning går musikken din nå?

– Jeg jobber med en serie på 13 cd-er, 13 Japanese Birds, som handler om fugler. I denne serien er det mange støy- og slagverksstykker. I tillegg har jeg jobbet med lp-en Hiranya, stykker med støy, droner og trommer. I det siste har jeg også gått løs på ny collage-musikk og dronemusikk bygd på granularsyntesen, sier han.

Granularsyntesen er en analog samplingsteknikk der man setter sammen mikroskopisk korte lydklipp. Klippene er 1-50 millisekunder lange, og resultatet blir ofte et flytende lydbilde, som igjen kan manipuleres videre.

Kikerter og ris. Akita er veganer, og er i de siste årene blitt stadig mer engasjert i arbeidet for dyrs rettigheter.

– Mitt syn på verden har forandret seg radikalt etter at jeg ble veganer. Jeg merker hvordan menneskesamfunnet misbruker og utnytter dyrene. Livet deres er fullt av lidelser. Et rent helvete, sier Merzbow.

Han mener at mennesket i dag har muligheten til å spise grønt, og dermed ikke har behov for å drepe dyr for å leve. I tillegg peker han på miljøaspektet.

– Det er blitt allment kjent at bufedrift forårsaker miljøproblemer, slik som ørkenspredning og global oppvarming på grunn av metanutslipp. Det vil si at kjøtteting kan ses på som kilden til forurensning. I dagens samfunn settes økonomisk vekst foran dyrenes liv. Men jorden er ikke bare for oss mennesker. All slags industri som gjør dyrearter til offer for profitt, slik som bufedrift og fiskeri, ser jeg på som et onde.

– Var det en plutselig oppvåkning som fikk deg til å bli veganer, eller var det en gradvis utvikling?

– Jeg ser at de som spiser kjøtt, sjelden har dyrene de spiser som kjæledyr. For min del er den direkte årsaken til at jeg sluttet å spise kjøtt, at jeg begynte å ha chabo som kjæledyr. Chabo er en japansk hønsetype. Jeg sluttet først å spise kylling, deretter kjøtt. Senere, mens jeg studerte dyrerettigheter, gikk jeg videre til å slutte å spise fisk, så meieriprodukter, og unngikk også bruk av klær eller produkter laget av skinn og pels. Slik ble jeg veganer.

Slakt. Merzbow har samarbeidet med organisasjoner som PETA og Sea Shepherd. Førstnevnte er beryktet for sin påståtte ekstremisme, blant annet med utgangspunkt i kampanjen Holocaust on your plate, der holocaustofre ble sidestilt med slaktede dyr.

– Har dyrevernsargumentet påvirket musikken din?

– Etter at jeg ble veganer, er musikken min blitt forbundet med begrepet dyrerettigheter. Stykkene mine er protester mot hvalfangst, bruk av skinn og pels, og felling av bjørn. Det er vanskelig å skulle være en aktiv aksjonist hele tiden, men jeg ønsker å formidle mine ideer om dyrerettigheter og veganisme på en best mulig måte for mitt publikum.

Merzbow har utgitt en rekke bøker, de fleste om kunsthistorie og musikk. I 2005 ga han ut boken Cruelty Free Life, der han utdypet sine tanker om dyrs rettigheter og sitt livssyn som veganer.

– I går møtte jeg en publikummer som fortalte at han ble vegetarianer etter å ha lest boken. Jeg følte meg beæret, og tok det som en anerkjennelse av den aktiviteten jeg bedriver. I det store og hele gjør jeg lite for saken, men jeg tror det er viktig å fortsette arbeidet.