Kanskje var det innbilning, men jeg ante et brus av glede i elektoratet da Kristin Clemet i forrige uke dundret ut i VG med beskjed om at nordmenn mangler arbeidsmoral.

Clemet brukte gravide som eksempel: Hvorfor var det 400 000 sykefraværsdager på grunn av graviditet i første halvår i år mot 263 000 i samme periode i 2001? Er det plutselig blitt skrekkelig slitsomt å være gravid?

Dagbladet fulgte opp saken med en leseravstemning på nettet, «mangler nordmenn arbeidsmoral?». 10 000 deltok i løpet av noen formiddagstimer, og 74 prosent svarte ja. Igjen kan det være noe med mitt indre liv, men jeg tror ikke alle siktet til naboen.

Noe er råttent i forholdet mellom politikere og velgere. Når et antatt nødvendig forslag er upopulært, snakker politikerne ikke om det. I hvert fall ikke når det er valg. I stedet klemmer de gjerne til mellom valgene, og på bred front. Forliket om pensjonsreformen i 2007 er klassisk. Alle unntatt Frp var med, og dermed er det vrient for misfornøyde velgere å straffe noen partier 14. september i år (bortsett fra, eventuelt, ved å stemme Frp). Når politikerne sier de inngår brede forlik for å sikre forutsigbarhet, er det dette de mener.

På samme måte: Fagfolk snakker ofte om at det er, eller snart blir, nødvendig med skatteskjerpelser for å redde velferdsstaten. Men ikke regn med at politikerne tar det opp med deg som ansvarlig borger i en valgkamp. I valgtider våger selv ikke SV å være tydelig for økt skatt, annet enn for «rikingene».

Med sykelønnsordningen er det likedan. Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen prøvde seg på en innstramming i 2006, men fikk realitetene, anført av LO-leder Gerd-Liv Valla, i hodet.

Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) kom i 2001, og skulle være NHO, LO og Statens alternative strategi for å få ned sykefraværet og mye av rekrutteringen til de uføretrygdedes rekker. Den så ut til å hjelpe litt en stund, men senere har fraværet økt, og er nå igjen på omtrent samme nivå som den gang: 7,7 prosent, et formidabelt tall i internasjonal målestokk.

Før eller siden vil det komme en innstramming: En karensdag ved egenmelding eller en reduksjon fra 100 til 90 prosent lønn ved sykdom, for en periode. Men det vil neppe skje etter forutgående valgdebatt.

Men er det virkelig så umulig å få velgere til å godta kutt i goder, hvis argumentene er patente? Høyre gikk inn for en karensdag ved valget i 2001. Det skapte stor ståhei, og en meningsmåling viste at 58,7 prosent av velgerne sa nei. Men ingen spurte hvor bestemt de sa nei, og – obs! – 29,6 prosent sa også ja til å betale den første sykefraværsdagen selv. Det er temmelig mange, og flere enn Høyre har som velgere.

Partiet gjorde et uventet godt valg i 2001, med 21,2 prosent av stemmene. Kanskje Høyre tjente på å utfordre velgerne? Motet var borte i 2005, og er det også i år, bortsett fra en blå prøveballong kalt Kristin Clemet.

Grunnen så vi jo etter hennes utspill. Alle politikere utenom Frps misliker bråk.

«Et trakasserende og usselt angrep på de 350 000 uføre», sa Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. «Et slag under beltestedet», sa Fagforbundet. Og så videre. Ikke rart det, for et klasseperspektiv kan dokumenteres: Sykefravær og uføretrygd forekommer hyppigst hos folk med lav lønn og lav utdannelse. Pluss lite sexy, gjerne fysisk tunge yrker.

På den annen side: Seniorforsker Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning advarte i VG mot at nordmenn i visse yrker foretrekker å overlate jobbene til innvandrere, for selv å gå på trygd. Det gjelder blant annet i fiskeindustrien, som Rogstad har forsket på.

En undersøkelse offentliggjort av Statistisk sentralbyrå (SSB) i juni i år viser det samme: Uføretrygden er blitt så lukrativ at mange velger den i stedet for arbeidslivet, og jo bedre den blir, jo flere vil søke seg mot den.

350 000 er uføretrygdet i Norge, altså trygdet i yrkesaktiv alder. Utgiftene er fordoblet siden årtusenskiftet. Ifølge SSB koster de landet 44 milliarder i året, eller dobbelt så mye som staten bruker på barnehager. De uføretrygdede blir stadig flere, og det begynner ofte med korte sykmeldinger som blir lengre, og lengre – og vips.

Det politiske clouet er at NHO støtter LO i forsvaret av dagens sykelønnsordning. Grunnen oppgis gjerne å være at denne «sikkerhetsventilen» sikrer høy yrkesdeltagelse og produktive arbeidere, begge deler også fenomener norsk arbeidsliv er kjent for.

I en kronikk i Bergens Tidende 21. august kommer lege Eivind Meland med et annet perspektiv: «Sykdomssynet i vår syke- og trygdelovgivning er en arv fra tuberkulosens og poliomyelittens tid.» I dag er sykdom ikke lenger (bare) «et objektivt fenomen som rammer mennesker på en uforskyldt måte». Meland skriver:

«Mye av den sykelighet som rammer oss i dag, dreier seg om subjektive symptomer på vantrivsel og manglende anerkjennelse blant kolleger og fra overordede på arbeidsplassen. Det er ’sykdommer’ med diffuse karakteristika som ikke passer inn i vanlig sykdomsklassifikasjon. En økende del av de langtidssykemeldte og trygdede er unge med manglende mestringserfaring fra utdanning og skole.»

En undersøkelse gjengitt i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2006, er enda mer ufin ved å slenge på faktorer som fedme, røyking og manglende fysisk aktivitet hos folk som søker seg mot uføretrygd: «Myofascielle smerter og slitenhet var de dominerende årsakene til uførhet, mens relevante objektive funn forekom relativt sjelden.»

Som fastlege føler Meland seg som en nyttig idiot i et spill som fører til langtidssykmelding og senere trygding. Når løsningen betales nesten 100 prosent av staten, blir det fort til at bedriften synes det er fint å få arbeidstageren ut. Hvis uføretrygden gir grei inntekt, er det jo ikke rart om mange arbeidstagere søker seg den veien. Også for fagforeningen er det bekvemt. Staten betaler jo.

«Falsk soldaritet», kaller Eivind Meland det:

«Det blir da forståelig at NHO og LO står skulder ved skulder i et forsvar for et sykdomssyn som fratar alle parter (økonomisk) ansvar for den krevende og smertefulle prosessen det er å se kritisk på egen praksis, eget arbeidsmiljø og egen selvfortolkning.»

Mange kjenner mekanismen fra diskusjonen ved lunsjbordet. Alle er i prinsippet for at folk må stå lengre i jobb for å redde velferdsstaten, men alle har også minst én eldre kollega de gjerne vil ha ut snarest. Selvfølgelig tenker arbeidsgivere likedan. Alle vil helst ha friske, funksjonelle, glade og unge kolleger og ansatte.

Jeg har selv opplevd en lege spørre om jeg har tenkt å søke uføretrygd (på grunn av hørselshemming og tinnitus). Hun mente neppe å anbefale løsningen, men tok for gitt at jeg hadde tenkt tanken.

Legen mente selvsagt bare å være aktiv og hjelpsom, og episoden skal ikke generaliseres. Men jeg synes det er ille at stadig flere og stadig yngre folk forsvinner ut over samfunnets sidelinje, samtidig som mange ikke bare synes det er greit, men til og med mener det er gunstig for arbeidslivet. Jeg er ikke sikker på at karensdager er løsningen, men jeg savner at noen sier at det ikke kan fortsette som nå. Derfor ble jeg glad for Kristin Clemets utspill. Men hun er ingen aktiv, ansvarlig politiker. De tier musestille i sykelønnssaken, kloke av Bjarne Håkon Hanssens skade i 2006. Men tenk om velgerne hadde vært lettere å hanskes med enn Gerd-Liv Valla? Skulle ikke forundre meg.