– Sure må de gjerne bli, bare vi når vårt mål som er å få klima inn i valgkampen straks.

– Andre eksperter, ja selv miljøorganisasjoner, har berøringsangst overfor partier. Tillater Handelshøyskolen BI at du sammen med din kollega Marit Sjøvaag Marino kommer med en klar oppfordringer om hva folk bør stemme?

– Det er ikke noe problem så lenge vi tydelig skiller mellom vår vitenskapelige virksomhet og vår private politiske rolle. I dette tilfellet har vi analysert partienes klimapolitikk i årene 2005 til 2009, og vi gjør opp status for i hvilken grad de har oppfylt sine løfter. Dette er gjort på en vitenskapelig måte. Når vi deretter anbefaler hva man bør stemme, er dette en vurdering som i siste instans er basert på våre personlige verdier. Men jeg vil påstå at det valget vi foretar er et bedre informert valg enn alle andres.

– Glimrende! Jeg forsøkte selv denne uken å foreta en lignende gjennomgang av partiprogrammene for 2009 for Morgenbladet, men fant at etter klimaforliket er jo partiene stort sett enige om alt.

– Et av våre funn er nettopp at i 2009 er partienes klimapolitikk blitt en del likere enn den var våren 2005. Vi har blinket ut fem temaer hvor det var betydelig politisk debatt i perioden. Det er CO2-rensing, ny fornybar energi, grønne sertifikater. Biodrivstoff. Kvoter og kvotehandel. Men også på disse «krangleområdene» er enigheten bemerkelsesverdig stor i partiprogrammene.

– Er det bra for politikken at partiene blir så vel forlikte?

– Det kan være dumt dersom det fører til at klima forsvinner som tema i valgkampen, men ikke dersom Stortinget gjennom forliket har levert en klimapolitikk som faktisk vil gjøre verden til et litt mindre farlig sted å leve i fremtiden. Selv vil jeg si at det finnes gode anslag i klimaforliket, men de har dessverre gjort for lite.

– Vi klager jo helst over at politikerne ikke holder hva de lover. Dere har undersøkt «løfter og leveranser», altså om løftene fra partiprogrammene i 2005 er blitt innfridd.

– Og da er svaret delvis ja, løftene er innfridd, særlig for Arbeiderpartiets del.

– Hva er det du sier?

– Jeg sa at særlig Arbeiderpartiets løfter er innfridd i den forstand at de har klart å få gjennomført, eller igangsatt, eller i alle fall fått vedtatt, de aller fleste klimarelaterte punktene i programmet fra 2005. SV og Senterpartiet har i større grad måtte gi seg på en del ting. Det er noen av disse temaene vi ser dukke opp igjen i Senterpartiet og SVs valgprogram for 2009.

– Et politikktrett spørsmål: Dreier den norske politiske diskusjonen om klimaspørsmål seg om de viktigste tingene?

– Et utrolig viktig tiltak som ble vedtatt nesten uten debatt, er støtten til bevaring av tropisk regnskog. Forslaget bare datt ned, jeg vet ikke hvorfra, det vil si: jeg aner hvorfra, men statsminister Jens Stoltenberg sa i alle fall momentant ja, og så sa Stortinget ja. Så ga man femten milliarder fordelt over fem år. Der gjorde Norge noe forbilledlig, globalt sett. Og det kom i stand uten krangel. Et annet eksempel på at debattens intensitet ikke alltid gjenspeiler sakens viktighet, er at de uten noe særlig krøll klarte å bli enige om ambisiøse klimamålsettinger for Norge. Altså ti prosents overoppfyllelse av Kyotos krav til kutt, og at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030, altså karbonnøytralitet. Dette skal de ha stor ros for.

– Så har også det motsatte vært tilfelle? En masse gnål og gny uten følger?

– Det gjelder i noen grad karbonfangst og lagring. Her kunne mye allerede vært gjort, og da mer kostnadseffektivt. I det hele tatt har det vært mange løftebrudd og vridninger av ambisjoner. Særlig gasskraftverket på Kårstø levner regjeringen liten ære.

– Men er ikke disse voldsomme målsettingene du roser egentlig en uting? Når de ikke blir nådd, vil velgere flest bli desto mer skeptiske, også til tiltak som virker, men bare litt?

– Det ville vært trist dersom vi ikke hadde disse ambisiøse målene. Det er viktig at store deler av verden er blitt enige om togradersmålet, altså at temperaturøkningen ikke skal over to grader celsius. Men jeg er enig i at grunnen til at det gikk så greit å bli enige var at det ligger så langt frem i tid.

– Jeg skal bli karbonnøytral, jeg lover å redusere min fising til null innen 2020.

– Vel, det er ikke lett å si hvordan det virker på befolkningen. Vi har jo nå den situasjonen at vitenskapen er enig i at klimaendringene for en stor del er menneskeskapte, altså mer enige enn vitenskapen pleier å være om noe, samtidig som 30 prosent av befolkningen er uenige med vitenskapen.

– Har du ikke et snev av den nagende tvilen? Blir du ikke av og til overtalt av en solforsker som sier at det er solaktivitetens sykluser som gir klimaendringer?

– Jeg anser meg som svært kritisk, men det finnes knapt et felt hvor antall dissentere er så få som her.

– Nå til saken. Når vi om fem uker står bak forhenget og skal velge, hva skal vi velge da, hvis klima er viktigst?

– Man bør stemme SV. De ønsker de riktige tingene på alle de områdene vi har blinket ut. Samtidig som de faktisk har styringsvilje. De andre ønsker mye av det samme, men de vil alle gå forsiktigere til verks.

– Det er ikke noe overraskende råd du gir, men politikk kan godt være kjedelig, vi kan ha det gøy på annet hold. Hvilket parti har nest best klimapolitikk?

– På delt andreplass kommer Senterpartiet, Venstre og KrF. Forskjellene er små, selv om Senterpartiet er noe mer opptatt av bioenergi og i den forbindelse bruken av skogen, mens Venstre legger noe mer vekt på biodrivstoff. Mens KrFs program er meget gjennomtenkt.

– Men Arbeiderpartiet da, som du nettopp sa evnet å innfri sine løfter?

– Ap er på tredjeplass på vår rangering. De når ikke høyere ettersom de egentlig ikke har lyst til å gjøre så mye innenlands. Gradvis er de blitt tvunget til å si at de vil gjøre så og så mye innenlands, men partiet er dominert av sosialøkonomenes vekt på kostnadseffektivitet og ønsker derfor å ta kuttene gjennom kvotehandel. Det er dette Arbeiderpartiets ledende politikere egentlig vil.

– Du kan da ikke som et fornuftig menneske si at vi ikke skal legge hovedvekten på å gjøre det mest effektive! Ytterligere utslippskutt i relativt rensede industrier i Norge er ren selvpisking.

– Nei. Det beste en bitte liten utslipper som Norge kan gjøre, er å være forbilde ved å vise hvordan man reduserer utslipp fra rike befolkninger på eget territorium. Skulle alle ha som viktigste del av løsningen å kjøpe utslippstillatelser fra andre, ville det ikke være kvoter nok i Kina.

– Vil du la oljen og gassen ligge urørt?

– Petroleumsfrie soner bør vi i alle fall ha. Og vi kan utmerket godt bremse tempoet uten at det vil merkes stort. Men full stopp er for brutalt.

– Og de siste plassene på deres ranking?

– Høyre er på fjerdeplass, Frp på femte. Rødt har vi ikke med siden vår rapport dreier seg om stortingspartienes klimapolitikk. Frp er på bunnen fordi de organiserer klimatvilerne.

– Men i 2009-programmet er det ikke lenger noen uttrykk for skepsis, bare en vekt på effektive løsninger og mange advarsler mot dyre symboltiltak.

– Men Fremskrittspartiet sørger likevel selv for å oppfattes som den trygge havn for den som ikke vil ta problemene inn over seg.

– Om vi skulle vakle mellom Høyre og Arbeiderpartiet, hvorfor er Høyres klimapolitikk dårligere enn Aps?

– Høyre er mer individualistisk og markedsorientert i sin grunntanke, og håper derfor på at et mer fornuftig kvotesystem og den teknologiske utviklingen vil løse det meste. Men det er ingenting som tyder på at kvoteprisen kommer i nærheten av det nivået som vil være nødvendig for å redde klimaet, så etter vår oppfatning er Høyres håp et uttrykk for at de stikker hodet i sanden.