Dagbladets John Olav Egeland fant allerede sist lørdag frem spruteflasken med noe brunt i: «Det ligner unektelig på en graut verden har svidd seg på før,» skrev han i sin avis, og: «Den nye kulturkampen handler om humanismens framtid. Det er tid for å bemanne barrikadene.»

Her er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det kan være nær sagt hvor som helst. Jeg leste nettopp den nye pamfletten «Tankekrigen. Hvordan høyresiden vinner de viktige slagene» av Ali Esbati. Han er tidligere debattredaktør i Klassekampen, nå tilknyttet forlaget Manifest.

Med utgangspunkt i hjemlandet Sverige, og den velfinansierte tankesmien Timbro, maner Esbati frem et bilde han mener «har en direkte relevans for situasjonen i Norge».

Timbro jobber systematisk for å vri Sverige mot høyre, og fikk suksess i riksdagsvalget sist.

Den viktigste metoden er å «bygge ord», altså sørge for at bestemte termer setter seg i folks bevissthet. Vi ser lett parallellene til Norge. Esbatis paradeeksempel er «skattetrykk», som generelt skal stemple skatt som en byrde. Men også «friskoler» (istedenfor privatskoler), «valgfrihet» (konkurranseutsetting) og «fleksibelt arbeidsmarked» (svakt stillingsvern).

Oppmerksomhet om slikt er viktig for å forstå politikk. Men mener Esbati at venstresiden ikke gjør det samme? Det gjør den jo. Over hele spekteret fra Ap og utover, og med hell. For eksempel kjenner vi «fellesskap» (stat), «rovdyrkapitalisme» (markedsøkonomi), «islamofobi» (religionskritikk), genistreken «bestemor på anbud» (konkurranseutsetting), og i diskusjonen om AFP-ordningen fikk vi vite at å avvikle den ville være «uverdig» for «sliterne» fordi de da kanskje måtte over på uføretrygd.

I norsk offentlighet har ordet «høyre» i seg selv negativ klang. Folk på ytre venstre insisterer nå på at høyresiden har vunnet kampen om skolen. Ingen skal altså tro at man satser mer på kunnskap fordi det har vist seg at norske elever kan for lite, og det er i alles interesse å gjøre noe med det. Nei, her undergraves norske kjerneverdier til fordel for «høyresidens puggeskole».

Skal vi tro Ali Esbati, er Kristin Clemets tankesmie Civita i ferd med å herje Norge slik Timbro har herjet Sverige. Å mobilisere egne til dåd ved å overdrive motstanderens slagkraft er et kjent grep i alle slags kriger, men her virker det snålt. Svensk offentlighet er ulik den norske, noe Esbati nevner, men ikke legger vekt på. De tolv største avisene er alle borgerlige, mange åpent høyreorienterte. Det finnes kun få sosialdemokratiske, og ingen lenger til venstre. Også mange journalister står til høyre i landskapet.

I Norge er det motsatt. Høyre og Frp har knapt støtte noen steder, med Dagens Næringsliv som unntak. Se og Hør må ikke glemmes, men er et eget univers. Selv Aftenposten, klart borgerlig til cirka 1990, har falt inn i den kulturradikale hovedstrømmen. VG, også konservativ en gang, virker apolitisk, eventuelt flerstemt. Dagbladet og Dagsavisen ligger lenger til venstre enn på mange år. Norge har til og med en aktet dagsavis og premisslegger kalt Klassekampen.

Dessuten har viktige forskningsinstitusjoner som Fafo og Nupi tette bånd til Arbeiderpartiet, mens aktører som forlaget Manifest og tankesmien Res Publica er tilknyttet andre deler av venstresiden.

Asle Toje er en sensasjon som Norges første samfunnsvitenskapelige forsker med erklært Frp-sympati, og klappjakten på den første journalisten av samme slag pågår fortsatt.

Vi skal ikke undervurdere Civita og disse nye høyreherrene, hvis det er det de er, men ikke overvurdere dem heller. Asle Toje utgjør, sammen med forlagsfolkene Aslak Nore og Halvor Fosli, ikke den mest fryktinngytende trioen verden har sett. Av disse tre har dessuten kun Toje bekjent seg til det vi vanligvis oppfatter som høyresiden, så langt jeg har sett.

Likevel har det nok skjedd et stemningsskifte. Vi så det tydeligst da Siv Jensen kom med sitt utspill om snikislamisering i vinter. Plutselig var ikke avvisningen fra «røkla» (alle ikke-Frp-ere) like entydig som den pleier å være. Det ble uro i den kulturradikale fronten.

Men mer enn en høyreoffensiv tror jeg vi snakker om en venstreside som forvitrer. Er det så enkelt som at den ikke greier å forholde seg til kompleksiteten i vår tid, at den fastholder gamle svar på nye og vanskeligere spørsmål?

Kriger som den i Jugoslavia (1999) og Afghanistan (nå) er ikke lette å definere etter gammel metode – som imperialistiske overgrep. Terrorbekjempelse og humanitære intervensjoner er krevende saker for venstresiden.

I utviklingspolitikken er det heller ikke lett. Det er grenser for hvor lenge korrupte afrikanske ledere kan unnskyldes med kolonihistorien. Venstresiden er bakpå i debatter om bistand og handel.

Det er den også i ordskiftene om innvandring og multikultur. Før var det ikke noe problem for venstresiden (og andre) å være helt for både alle andre kulturer og alle liberale verdier. I dag er det verre. Det må veies og velges – riktig. Striden om Muhammed-karikaturene var slik sett en katastrofe.

Finanskrisen så ut til å bli en fest. Endelig et terreng som stemte med kartet! Vi fikk store ord om markedsliberalismens fallitt og behovet for nye løsninger, men det ble med snakket, selv for Norges røde flertallsregjering, og nå ser det ut som markedene kvikner til igjen. Like ille: valgene rundt om i verden i det siste tyder på at venstresiden taper på krisen.

Den nye tidens forutsetninger synes også å føre til tafatthet og feighet. Venstresiden har en viktig rolle å spille, for eksempel i kampen mot fattigdom og økende forskjeller mellom folk. Men hvor er viljen til å bruke for eksempel skattepolitikken?

Diskusjoner som denne får fort karakter av skyggeboksing. Hva snakker vi egentlig om, og hvem? John Olav Egeland viste sist lørdag til at vi de siste årene har sett en høyredreining i økonomisk, så vel som justis- og skolepolitikk. Vi har også fått en strengere innvandrings- og integreringspolitikk. Dessuten øker de økonomiske ulikhetene.

«Den som oppfatter dette som er kulturradikalt hegemoni, må være både blind og lobotomert,» skriver Egeland.

Sant nok, men han bommer på poenget. For kulturradikalerne styrer ikke politikken, de styrer ordskiftet i det offentlige rom. Før var politikken i større grad et resultat av debatt. I dag kommer politikken gjerne på tross av debatten.

Siden Frps gjennombrudd for vel 20 år siden, har medlemmene av Stortinget og landets regjeringer måttet forholde seg til partiet. Selvsagt. Frp har krevd sitt i budsjettforhandlinger og andre saker, og har alltid truet de andre med å bli større på deres bekostning ved neste valg. En politiker som ønsker gjenvalg og makt kan ikke nøye seg med bare å fornekte og skjelle ut et parti hun ikke liker.

Det kan derimot journalister og redaktører, og det gjør vi. For oss er ikke Frp noe påtrengende problem før partiet får makt og fjerner momsfritak og pressestøtte. For andre fisker i dammen, som samfunnsforskerne, er det likedan.

Frps brede vekst er delvis et resultat av at kulturradikalerne ikke evner å fornye seg; av gamle sannheter som bare står der uten diskusjon; av temaer som aldri kommer på dagsordenen; av rutinemessig utdefinering og utskjelling. Det nye nå er at intellektuelle stemmer fra arenaer som normalt beherskes av kulturradikalerne, kommer ut med kritikk og opposisjon. Hvis også de skal møtes med sjablongtenkning og drakoniske tiltak, som Egelands brunskvetting, kan det bli stygt på flere måter.