Vi vet at farger virker på oss, enten det er fristende sjokoladebrun, berusende rødvinsrød eller beroligende blågrønt. Men visste vi at det intellektuelle signaturplagget over noe, den svarte pologenseren, kan være et resultat av skrekk?

Den vestlige verden er preget av frykt for sterke farger, mener den britiske kunstneren og forfatteren David Batchelor. I boken Chromophobia, en vel hundre sider lang pamflett med sjokkrosa omslag, legger han frem hypotesen om at kraftige farger knyttes til det orientalske, vulgære, kosmetiske, feminine eller naive.

Gul buss. Farger kan være naturlige eller kosmetiske. De er dessuten subjektive. Ifølge Aksel Øijord, som underviser i fargefilosofi ved Universitetet i Oslo, kan vi ikke stole på at fargenavnene er nøyaktige.

– Vi har altfor få av dem. Mens det finnes millioner av farger, bruker vi i hverdagen i høyden tyve til tredve fargenavn, sier Øijord.
Når du ser ordet gul, hvilken farge tenker du på da? Er det sitronens lysegul, solskinnets gyllenfarge, las vegas-gull, sennepsfarge, eller ser du kanskje for ditt indre øye skolebussgul, fargen skapt for nettopp skolebusser i USA og Canada i 1939?

Det finnes farger du neppe har noen anelse om hva er, som for eksempel kosmisk latte, og det finnes farger du med all sannsynlighet vet godt hva er og for alt i verden vil unngå å bli sett i, som spygrønn og sjokkrosa.

Kroppsappetitt. Allerede i Bibelen blir farger koblet til det kjødelige, og gjort syndige. Det at dydige kristne har bekymret seg for fargenes sanselige påvirkning kommer neppe som noen overraskelse, men er det ikke et snev av denne avskyen hos alle oss andre også? Batchelor mener kromofobien stikker så dypt at vi knapt reflekterer over den.

– Det finnes en antagelse om at renhet er legemliggjort i fargeløshet. Det å divergere fra hvitt blir å anse som sidesprang fra denne rene tilstanden. I vår kultur er dette nesten umulig å flykte fra, sier Batchelor.

– Hvorfor er vi redd for farger?

– En av grunnene er at farger viser språkets begrensninger. Vår kultur er så språkavhengig, at dette oppfattes som problematisk. Dessuten er fargene sterkt knyttet til sansene, til kroppen. De taler til vår kroppsappetitt heller enn intellektuelle liv. Fargene stiller spørsmål om forholdet mellom kropp og sinn, sier Batchelor.

Kjøttmaling. Nylig åpnet utstillingen Colour Chart: Reinventing Colour, 1950 to Today på Tate Modern i Liverpool. I den kan man se hvordan kunstnere har forsøkt å frigjøre fargene fra vårt kulturelle tankegods. Det vises verk av blant andre Andy Warhol, Frank Stella, Robert Rauschenberg, Yves Klein, Ellsworth Kelly, Damien Hirst og David Batchelor. Utstillingen har utgangspunkt i overgangen fra fargehjulet til fargekartet. Man beveget seg bort fra ideen om primærfarger og sekundærfarger, og kunne bruke farger uten noen teoretisk forståelse for dem. Fargekartet gjorde det mulig å forholde seg til fargene som ready mades.

Frank Stella uttalte ønsket om å bevare malingen som den var i spannet: «I tried to keep the paint as good as it was in the can.» Utsagnet viser en endring i hvilken malingstype som ble anvendt. Kunstmalingen var blitt uegnet til å gjengi den moderne verden.

– For eksempel biler har vist seg umulig å male med tradisjonell maling, som for det meste var laget for representasjon av menneskelig kjøtt og den slags, sier Batchelor.

Maskuline linjer. Tate-utstillingen bygger på Batchelors tankegods, og ikke minst Chromophobia, boken om fargefobi.

Som det meste av vestens tenkesett, har den negative innstillingen til farger sin rot i antikken. Aristoteles var ikke bare den første til å skape en fargelære, med svart, hvit og gul som hovedfargene, han er ifølge Batchelor også opprinnelsen for fargefrykten.

– Aristoteles er den første til å formulere ideen om at kunstens verdi finnes i linjen, og at fargen i beste fall er et supplement. Dette blir senere innbefattet i akademisk tankegods fra det 18. århundre. Tegning blir sett på som det maskuline, skapende, mens det å fargelegge er mimetisk, og mer feminint, forteller Batchelor.

Norsk design. Det norske designstudioet Yokoland er kjent for å være kreative i fargebruken. De blir omtalt som naive. Er det noen sammenheng mellom fargevalg og den noe nedsettende betegnelsen?

– Vi ser på det vi gjør som eksperimentelt og ganske variert. Kanskje lager vi noe som tipper over mot å være naivt, men ikke på noen ironisk måte i alle fall, forteller Aslak Gurholt Rønsen i Yokoland. Han synes ikke de bruker mye farger.

– Det vi trykker har ofte bare en eller to farger, mens et vanlig reklamebyrå jo har større budsjett og ubegrensede muligheter, sier Gurholt Rønsen.

Det er antagelig kombinasjonene til Yokoland som gjør at folk ser på dem som kreative med kulør. De bruker ofte svart i kombinasjon med et par andre farger, gjerne en varm gulfarge og cyan.

– Vi bruker sterke farger, men ikke primær- eller komplementærfarger. Det er sjelden vi bruker blått og rødt sammen, da heller oransje i kombinasjon med en syrlig grønn. Vi bruker litt andre farger enn hva som er vanlig. Det gjør kanskje at det vi lager blir omtalt som fargerikt, forteller Gurholt Rønsen.

Newton og Goethe. – Noe av det som gjør det så fantastisk å studere farger, er at alle har en oppfatning av farger som noe som tilhører dem. Min mor har sterke meninger om fargene jeg bruker i kunsten min, sier Batchelor.

Mange meninger, men de færreste har kjennskap til all forskningen og filosoferingen som er gjort om emnet. Primærfargene er én ting. De fleste har en gang lært om hvordan Isaac Newton kartla og forklarte regnbuens farger ved å bryte lyset med et prisme i 1671. Med mindre du arbeider med farger, vet du derimot neppe noe utover det. Var du for eksempel klar over at Goethe mente diktningen hans ville bli glemt, mens fargelæren ville stå som hans hovedverk? Eller at han polemiserte kraftig mot Newton? Her trengs det litt historieundervisning fra fargefilosofen Øijord ved UiO.

Fargedefinisjon. Før vi kommer så langt, må vi imidlertid finne ut noe vi tilsynelatende allerede vet, for hva er egentlig en farge? I vitenskapen er det først og fremst årsaken til farger som blir viet oppmerksomhet. Det blir ikke spurt direkte hva farger er, men hva som forårsaker dem. Ifølge moderne teori er fargene subjektive og oppstår på basis av lys, som ikke har farge, og på basis av nevrofysiologiske prosesser i øyet, synsnerven og hjernen. Du kan ikke skille mellom en visuell hallusinasjon og en «virkelig» farge uten å trekke inn årsaker.

– En farge er en todimensjonal homogen enhet. Selv om farger er subjektive, har de en utstrekning. En fargeflekk for eksempel, er alltid innfelt i et farget omfelt, forklarer Øijord.

Naiv vitenskap. Så tilbake til den tyske nasjonalskalden, motbeviste Goethe egentlig Newtons vitenskap?

– Goethes alternative forklaring på de prismatiske forsøkene er et feilskjær: Han mente at svarte og hvite bilder blandes og utkrystalliserer fargene. Det er en ganske utrolig påstand, sier filosofen.
Øijord tok i sin tid magistergrad om Goethes tanker på dette feltet, så den tyske nasjonalfiguren må likevel ha kommet med noe av verdi.

– Han oppdaget etterbildesymmetrien. Den er helt fundamental, og danner basis for komplementærsirkelen. Han viste sammenhengen mellom disse og de prismatiske fargenes symmetri. I dag snakker vi gjerne om to spektre, nemlig Newton- og Goethespektrum. I Newtons spektrum opptrer ikke purpurfargen, men det gjør den i Goethes spektrum: Goethe gjorde fargesirkelen fullstendig.

– Holder Goethe fortsatt mål?

– Selve fargelæren til Goethe er en kartlegging av fargefenomen slik de opptrer i naturen. Vi kan bruke Goethes fargelære til å bli bedre kjent med fargefenomenene uten å tolke dem med den moderne vitenskapens teorier. Det er der han er stor. Han er naiv, han er hverdagsmenneskets viderefører, sier Aksel Øijord.

Rosa fiskebåt. Også Batchelor henviser til dikteren.

– Goethe skrev noe som fortsatt gjelder: Sofistikerte mennesker fjerner sterke farger fra sine omgivelser og bekledning, de omgir seg med svart og hvitt. Det er alltid unntak, men hvis man for eksempel ser på offisielle statsbesøk, blir dette veldig tydelig. Gordon Brown og Barack Obama er alltid kledd i svart eller grått, og de kommer i limousiner eller bentleyer som er svarte. Ideen om en rosa limousin er absurd, sier Batchelor.

For det fremgangsrike klesmerket Moods of Norway er dette imidlertid ingen latterlig tanke. De har nemlig kjørt rundt i en ultrarosa limo.

– Nå har vi en babyblå limousin i Los Angeles og en grønn med rosemaling her hjemme. Det vi er ute etter med dem er kontraster. Vi har en rosa fiskebåt. Det er noe ganske norsk og traust og tradisjonsrikt. Ved å male den rosa bryter du opp og skaper motsetninger, sier Simen Staalnacke. Han er designer og en av opphavspersonene bak det norske motemerket.

Kromofili. Staalnacke og Moods of Norway vil gjøre folk glade med fargekombinasjoner enkelte vil finne på å kalle knæsj. Han er usikker på hvor mye det har bidratt til suksessen deres, men mener det får dem til å fremstå som eksotiske på internasjonale motevisninger.

Klærne til Moods of Norway skiller seg betraktelig ut her hjemme også. Staalnacke synes det virker som den norske garderoben stort sett består av hvitt, svart og jordtoner.

– Fargebildet i Skandinavia er konservativt. Men når blomster og trær springer ut, kler folk seg i kraftigere farger. Både menneskene og naturen blomstrer om sommeren. I varmere strøk er det mer naturlig å ha sterke fargere gjennom hele året, sier klesdesigneren.

Moods of Norway lider neppe av fargefrykt, de er heller det Batchelor i boken beskriver som kromofile, forelsket i fargene.

– Det er en tilsvarende, men mindre tydelig tradisjon som løper parallelt med kromofobien. Det rare er at de operer på veldig lik basis. De kromofile sier at «ja, visst viser fargene språkets begrensninger, og de er koblet til infantil apetitt». Men det er det som gjør dem interessante, de sier noe om oss som vi ellers undertrykker, forteller Batchelor.

Overflateskjønnhet. I Chromophobia henviser Batchelor flere ganger til den franske symbolisten Charles Baudelaire, som forsvarte det kosmetiske, og gikk til angrep på naturen.

– Baudelaire ville at vi skulle se oss rundt og finne skjønnhet i det som befinner seg på dørstokken vår. Vi har en tendens til å overse disse tingene fordi vi har det travelt. Kunst kan sakke tempoet i synsprosessen, og tilby folk muligheten til å se detaljer de ellers ville oversett.

Batchelor distanserer seg fra kolorister, kunstnere som drar ut på landsbygda for å male naturen. Han bruker helst urbane, petrokjemiske, kunstige farger.

– Jeg liker godt farger du finner på supermarkeder, enkelte hyller har briljantfargede flasker med vaskemiddel, hårprodukter eller kullsyredrikker. Jeg vil få folk til å bli oppmerksomme på disse overflatene, og ikke bare overse dem.

– Du bruker mye av nettopp de fargene som kromofobe antagelig liker minst?

– Ja, jeg velger syregrønn, lysstoffgul og sjokkrosa, jeg bruker de mest levende og intense fargene, sier David Batchelor.

Kaffeuniverset. Til sist, for dem som undrer seg over fargen nevnt i starten. Kosmisk latte høres riktignok ut som noe hentet fra kultboken Haikerens guide til galaksen, men det er faktisk den mest brukte fargen i verdensrommet. Forskere kom i 2002 frem til at det kjente universet hovedsakelig er lys beige. Fargen ble vist frem i Washington Post, som ba om navneforslag. En av leserne syntes fargen hadde samme sjattering som kaffen han drakk mens han leste avisen, og sendte inn forslagene cappuccino cosmico og kosmisk latte, hvorav det siste ble valgt av forskerne.