Tiden går i sirkel, sies det i Gabriel Garcias Marquez’ bok Hundre års ensomhet. Det må ha slått Friedrich A. Hayek (1899–1992) da han satt i et engelsk fjernsynsstudio mot slutten av sitt liv. I nesten førti år hadde han vært forvist til akademias randsone. Riktignok ble den polemiske pamfletten Veien til trelldom fra 1944 en publikumssuksess, men Hayek hadde rett da han i forordet spådde at den politiske polemikken ville ødelegge hans allerede dalende renommé blant akademiske kollegaer. Da han seksten år senere ga ut det idéhistoriske verket The Constitution of Liberty håpet han både å gjenta publikumssuksessen samt å rehabilitere seg i akademikeres øyne. Ingen av delene skjedde. Den aldrende Hayek, som hadde gjennomlevd to verdenskriger og sett sitt gamle hjemland Østerrike-Ungarn styrte brennende inn i undergangen for så å bli borte, var tilsynelatende redusert til et relikvie fra den gamle verdens liberale orden, en levende anakronisme.

Men så skjedde det noe. «The winter of discontent» i Storbritannia rystet det politiske etablissementet. Den sosialdemokratiske orden knaket, Margaret Thatcher ble valgt til statsminister og Hayek ble i stadig større grad omtalt som hennes intellektuelle mentor. I et fjernsynsintervju fra slutten av 1980-tallet ser vi den tynne, spake professoren si på sin engelsk farget av en tykk, tysk aksent: «Da jeg var ung var det bare gamle mennesker som trodde på det samme som jeg. I dag, når jeg er gammel, ser jeg igjen de unge strømme til ideene.» Tiden går i sirkel.

Den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayek er mer notorisk enn berømt i Norge. Han nevnes gjerne i samme åndedrag som Milton Friedman som intellektuell forfader til den såkalte «nyliberalismen», et polemisk begrep som brukes om både den generelle tidsånden, et bestemt styringspolitisk program og som beskrivelse av en temmelig forenklet filosofi basert på radikal individualisme, egeninteresse og rasjonalitet. Dels skyldes hans notoritet koblingen mellom hans politiske filosofi og Margaret Thatchers høyrestyre, dels noen av hans egne, mer eller mindre bisarre forslag, som for eksempel et folkevalgt overhus med perioder på femten år.

Av hans bøker er, så vidt meg bekjent, bare Veien til trelldom oversatt til norsk – for øvrig en temmelig overfladisk introduksjon til hans ideer. Hayek blir med andre ord ofte referert til, men sjelden seriøst behandlet. Blant hederlige norske unntak er Rune Slagstad, og nå sist filosofen Lars Fredrik H. Svendsen, som i sin nylig utgitte liberalisme-antologi inkluderer Hayek med en fyldig presentasjon. Men dette er altså unntak som bekrefter regelen: Et slående eksempel på den er Erik Reinerts siste bok, Spontant kaos (Res Publica, 2009). Reinert polemiserer mot Hayek som «nyliberalismens sjefsøkonom». Riktignok vant Hayek Nobelprisen i 1974 og hans grunnleggende idé om markedets spontane orden har hatt enormt gjennomslag, like fullt er fagøkonomen Hayek i stor grad en tilsidesatt karakter. Den østerrikske skolen er like marginal som den Reinert selv tilhører, og utskjelt av både keynesianister og friedmanitter.

Behovet for å stappe enhver liberal tenker ned i samlesekken «nyliberalisme» og assosiere dem med hardbarket rasjonalistisk individualisme og sosial atomisme, kan bare være utslag av enten kunnskapsløshet eller bevisst fordreining av sannheten. Det minner meg om hvordan vi som 17-åringer i Unge Høyre felte bombastiske dommer over Karl Marx som tenker uten å ha brukt en kalori på å forstå ham.

Hayeks aller mest betydningsfulle bidrag finnes innenfor politisk filosofi, og da ikke som en forsvarer av uhemmet laissez-faire kapitalisme. Snarere er Hayeks prosjekt å revitalisere en idétradisjon som best kan beskrives som liberal og konservativ – eller Old Whig, om man vil – en arv fra David Hume, Edmund Burke, Adam Smith og William Gladstone. Det er en tradisjon som er både rikere og mer ydmyk enn det som av venstresiden kalles «nyliberalisme», selv om Gudene vet at Hayek, som andre profeter, også har sine svakheter og feil.

«Nyliberalismen har (…) en propaganda-aktig, refleksiv motstand mot alle former for kollektiver,» hevder Håvard Nilsen i Klassekampen (15. juli 2008). Det er mulig han tenker på Ayn Rand, den russisk-amerikanske forfatterinnen hvis heroiske individer får Ibsens Brand til å se ut som en kompromissets mann der de setter sine prinsipper over alle jordlige hensyn. Men for Hayeks tradisjon forholder det seg nærmest motsatt. Hans liberalisme begynner med fellesskapet og slutter med individet, ikke omvendt.

«Jeg taler ikke om den ensomme, løsrevne, individuelle, egoistiske frihet, som om hvert menneske skulle regulere hele sin adferd etter sitt eget hode. Det jeg forstår med frihet, er sosial frihet. Det er den tingenes tilstand hvor friheten er sikret av en tilsvarende personlig disiplin: En forfatning hvor intet menneske eller gruppe kan overskride grensene for andres frihet,» skriver Edmund Burke. Friedrich Hayek er et ekko av det Burkske syn når han spør: «Hva er essensen av sann individualisme?». Først og fremst er det en teori om samfunnet, et forsøk på å forstå de kreftene som virker inn på menneskets sosiale liv. Bare i andre instans er det også et sett politiske regler som følger av dette synet på samfunnet. Denne innfallsvinkelen i seg selv bør være tilstrekkelig til å avfeie «den dummeste av alle misforståelser»: at individualisme postulerer at individet er isolert og atomistisk, hevder Hayek. Frihet som verdi er for ham intimt knyttet til en sosial kontekst. Frihet er et resultat av fellesskap, ikke i motsetning til det. Perspektivet er avgjørende og det legges altfor lite vekt på, også i Svendsens ellers utmerkede antologi.

Hayek er, i likhet med både Burke og Smith, naturligvis ingen kollektivist. Et slikt syn må man til den ytre venstre- eller reaksjonære høyreside for å finne. Snarere representerer han det vi kan kalle molekylær individualisme – i motsetning til atomistisk individualisme. Det sistnevnte synet kjenner vi fra Hobbes som ser enkeltmennesket som isolerte individer som slår seg sammen med andre individer for å danne et samfunn. For atomistiske liberalistiske teoretikere kan sosiale restriksjoner rettferdiggjøres bare i den grad prinsippene som styrer samhandlingen er konsistente med dem som ville ha blitt frivillig akseptert av individer i en tenkt samfunnskontrakt. Molekylær individualisme derimot starter ikke med individet, men med et samfunn som består av individer.

Istedenfor å forsøke å vise hvordan disse individene kunne ha sluttet seg sammen for å forme et samfunn, spør den hva slags rettigheter og plikter som må eksistere hvis samfunnet skal overleve, og sikkerheten og friheten til enkeltmennesket ivaretas. En slik innfallsvinkel ser enkeltmennesket som en organisk del av det sosiale liv. Derfor var frihetsargumentet til Locke, Hume, Smith og Burke, ifølge Hayek, aldri at «enhver lov er et onde for enhver lov krenker friheten. Deres argument var aldri et laissez-faire-argument (...) deres argument var aldri anti-statlig som sådan, eller anarkistisk som er det logiske utfallet av laissez-faire-doktrinen; det var et argument som tok høyde for både de sentrale funksjonene en stat må ha, og grensene for statens handlinger.» Hayek avviser den «falske» individualistiske tradisjonen han mener har sitt opphav i konstruktivistisk liberalisme. Denne tradisjonen vil, hevder han, oppløse fellesskapet «til støv og pulver i individualismens navn», et sitat hentet fra Edmund Burke.

På samme vis er Hayeks mest berømte teori heller ikke individualistisk i ordets rette forstand. Det er en teori om menneskelig samhandling, et forsøk på å forklare hvordan en komplisert orden kan oppstå uten planlegging og direkte ordre. Han kaller det «spontan orden». Den viktigste, underliggende antagelsen bak teorien om spontan orden (som en moderne, institusjonsbasert markedsøkonomi er et eksempel på) er Hayeks teori om kunnskapens natur. Ikke bare er mengden kunnskap i et moderne samfunn for stor til at noen sentral instans kan få oversikt (informasjonsproblemet), men mye av kunnskapen er lokal, den eksisterer bare hos konkrete mennesker på konkrete steder; eller den er «taus», ikke-artikulert og tar form av skikker, normer og tradisjoner – som kjemikeren og filosofen Michael Polanyi sa: «Vi vet mer enn vi kan sette ord på». For Hayek har dette en klar politisk konsekvens: Vi bør være skeptiske til sosial ingeniørkunst, til politikere som tror det er mulig eller ønskelig å styre hele samfunnet mot et bestemt mål.

Politisk sverger Hayek til en klassisk liberal orden. I et fritt samfunn administrerer ikke staten menneskers affærer. Den «administrerer rettferdigheten mellom mennesker som selv styrer sine affærer», skriver han. Markedet spiller en sentral rolle, ikke som arena for atomiserte økonomiske agenter, men som en prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning. Han er direkte fiendtlig til teorier om sosial rettferdighet, som han anser som luftslott, men ingen motstander av statlige ordninger. Snarere kan Hayeks innfallsvinkel oppsummeres som pragmatisk: Staten har noen sentrale oppgaver i ethvert samfunn, men kan også påta seg langt flere så sant disse ikke forstyrrer selve den spontane orden for eksempel ved å regulere den frie prisdannelsen.

Men den staten Hayek skisserer er ingen nattvekterstat: «(…) det [er] utvilsomt slik at i et avansert samfunn bør staten bruke sin myndighet til å kreve inn skatt og sørge for en rekke tjenester som markedet ikke kan, eller ikke i tilstrekkelig grad kan produsere selv». Som eksempler nevner han å beskytte den enkelte mot fattigdom og nød gjennom en garantert minsteinntekt utenfor markedet, sosiale forsikringssystemer, hjelp til ofre for naturkatastrofer, kart, veier, statistikk, kvalitetssikring av produkter, parker og museer, teatre og fasiliteter for sport. Poenget for Hayek er ikke først og fremst statens størrelse, men hvordan staten styrer: I pakt med den spontante orden et fritt samfunn er bygget på, eller på tvers av den.

Vår herre vet, som nevnt, at Hayek har sine feil og mangler. Egentlig er det åpenbart, for profeter er farlige uansett hvor de dukker opp. Overmot er en dårlig kvalitet for ethvert menneske, i politikken blir det farlig. Det er fristende å hevde at Hayek misbrukes både av sine venner og fiender, men en bedre innfallsvinkel er å peke på noen svakheter som ligger i hans ideer, særlig sett i lys av den pågående økonomiske krisen. Krisen har opphav både i markedssvikt og politisk svikt, noe de mest radikale kritikerne ofte ignorerer. De ser også ut til å ha glemt at dagens økonomiske verdensorden har levert en velstandsvekst uten sidestykke i historien. Men kapitalismens motor harker og bare de mest arrogante – og de minst virkelighetsnære – velger å rope høyere for å overdøve støyet fra virkeligheten.

Hayek advarer mot politisk innblanding i økonomien i form av konkrete tiltak for å styre markedskreftene fordi tiltakene risikerer å få en helt annen virkning enn den man hadde tenkt seg i utgangspunktet. De historiske eksemplene er mange, og den amerikanske statens politikk for å låne ut penger til folk med dårlig økonomi er et siste, illustrerende eksempel. Den moderne markedsøkonomien er enda mer sammensatt og komplisert enn på Hayeks tid og fornuftige reguleringer er like vanskelige å lage som alltid. En økonomi uten reguleringer er verken realistisk eller ønskelig, men det betyr ikke at enhver regulering er av det gode. Dårlige reguleringer gir perverse incentiver, og mange av Hayeks kritikere unnlater konsekvent å ta høyde for dette. Samtidig er det grunn til å spørre om ikke informasjonsproblemet også kan ramme aktørene i økonomien, slik det gjorde da ratingselskaper og finansinstitusjoner sammen bidro til å prise råtne lån høyt og skjule deres egentlige verdi. Det kan bety at synet på markedet bør preges noe mindre av «spontan» og noe mer av «orden», behovet for faste og klare institusjonelle rammer.

Men den økonomiske krisen er ikke bare en krise i realøkonomien. Den kan utvikle seg til en grunnleggende tillitskrise mellom folk og elite. Allerede i de fete årene før finanskrisen var det nok av advarsler mot grådighet, hul materialisme og kortsiktig profittjag. Følelsen av at de økonomiske elitene i stadig større grad fjerner seg fra folks hverdag og samfunnets normer er utbredt, og sannsynligvis delvis riktig.

Hayek mener «middelklasens moral» sannsynligvis er bedre enn «de rikes» fordi den bygger på måtehold og nøysomhet, ikke umiddelbar tilfredsstillelse og forbruk, men erkjenner samtidig at i en markedsøkonomi fordeles ikke godene etter moralsk meritt. Mor Teresa forblir fattigere enn pornoprodusenten. For å sette poenget på spissen: Det er mulig at Gud vil se at i en markedsøkonomi så får alle det bedre alt i alt, men det er ikke gitt at vi andre er villige til å være med på veien.

En sunn markedsøkonomi er derfor intimt vevet sammen med et sett etiske vaner og moralske plikter som gjør at mennesker oppfører seg som noe annet enn profittmaksimerende rovdyr, og disse verdiene må ha sitt opphav i en kultur utenfor markedssfæren. Men Hayek har en tendens til å ta denne kulturen for gitt, et utslag, kanskje, av hans egen oppvekst i de dannede, borgerlige kretser i Østerrike-Ungarn. Men hva skjer hvis de etiske reservene forvitrer?

Personlig var Hayek en dypt verdikonservativ herre som raljerte med fri barneoppdragelse, den freudianske kritikken av tradisjoner og kalte 1960-tallets frigjorte radikalere for «ikke-domestiserte barbarer som fremstiller seg selv som fremmedgjorte fra en arv de aldri har lært». Likevel synes han uvillig til å gå nærmere inn på hvilke verdier som må prege et samfunn dersom markedsøkonomien skal balanseres av en kultur. Ja, man kan nesten si at han har en laissez-faire-holdning til kulturens utvikling, og han reserverer politikken som en arena for lovgivning, ikke normgivning. Kanskje er det derfor mange av dem som faktisk har lest Hayek ender opp med den platteste av alle liberale fordreininger: Har du lyst har du lov, så lenge det er innenfor lovens rammer.

De siste tre tiårene har virkelig vært Hayeks tiår. Ikke først og fremst på grunn av hans arbeider som økonom, men fordi hans politiske filosofi var så til de grader presis i beskrivelsen av Vestens ideer kontra kommunismens rigide diktaturer. Men pendler svinger. Tiden går i sirkler. Nå er Hayek skyteskive for den brokete koalisjonen av krefter som vil erstatte det de kaller «nyliberalisme» med noe nytt, noe annet som de foreløpig ikke klarer å bli enige om. Den resignerte borgerlige kan kanskje søke trøst i sirkelen, men etter hundre års ensomhet fikk ikke innbyggerne i Gabriel García Márquez’ fiktive by Macondo en ny start, men ble utslettet fra jordens overflate. Tiden viste seg å gå fremover likevel.

Samtidig har Hayek langt viktigere bidrag enn det enkle forsvaret for laissez-faire han feilaktig tillegges. Han forsøker å skissere en mer sosial og ydmyk liberal idétradisjon enn den karikaturen som kalles «nyliberalismen»; en tradisjon som antyder svar, men også stiller sentrale spørsmål som liberale og konservative må konfrontere i møtet med en økonomisk krise.

Som Hayek skriver: «Mennesket er ikke og vil aldri bli herre over sin egen skjebne; fornuften leder ham alltid inn i det ukjente og uforutsette hvor han vil lære nye ting.»