Her stilles veldig enkle spørsmål: Hva er kjærlighet? Hvordan kommuniserer egentlig to elskende? Hvordan kommer kjærligheten best til uttrykk i litteraturen?

Kjærlighetens klassikere. Jeffrey Eugenides, han med de besnærende romanene The Virgin Suicides og Middlesex, har samlet et utvalg tekster fra de siste 120 årene til boken My mistress's sparrow is dead (tittelen refererer til en tekst av den romerske poeten Catullus). Den koster kun noen-og-åtti kroner, men vil komme til nytte også etter at snøen er forsvunnet.

Det er en glede å lese disse tekstene opp mot hverandre: flotte kjærlighetsfortellinger fra mestere som Tsjekhov, Faulkner, Nabokov, Musil, Kundera og Raymond Carver, samt yngre stemmer som Miranda July og George Saunders er satt inn i en kledelig, kuratorisk ramme. Og Eugenides understreker at temaet love story er noe ganske annet enn love: «En kjærlighetshistorie kan aldri dreie seg om å få noen helt og fullt. Det lykkelige ekteskapet, den gjengjeldte kjærligheten, begjæret som aldri slukner, er heldige utfall, men de er ikke kjærlighetshistorier. Disse avhenger av skuffelse, ulike forutsetninger og kranglende familier, ekteskapelig kjedsomhet og minst ett forstenet hjerte. Nesten uten unntak gir kjærlighetshistorier kjærligheten et dårlig rykte.» Men for noen historier det blir av det.

Stygt. Kjærligheten er ikke bare gnistrende eller melankolsk. Den kan også være svært, svært stygg. En annen aktuell bok og film får frem dette på verste vis. Når den norske distributøren skal selge Sam Mendes' filmatisering av Richard Yates' glemte klassiker Revolutionary Road (1961) til publikum, kommer den utstyrt med reklameplakaten «Tidenes kjærlighetspar på film endelig sammen igjen!»

For et fryktelig misvisende reklameslagord! Det heldige med denne typen markedsføring av en film, er at man bare trenger lure kundene inn i butikken én gang. Det er uansett usedvanlig dårlig anvendt barnevakttid for par som ønsker å drømme seg bort fra oppvask og hverdagsliv: Det skal godt gjøres å føle seg «in the mood for love» når rulletekstene setter inn her. Du har mer lyst til å komme deg hjem og stikke hodet inn i ovnen.

Knyttneveslag. For til tross for gnistrende skuespillerprestasjoner fra Titanic-paret Kate Winslet og Leonardo DiCaprio: her er fint lite romantikk, derimot lassevis med destruktive kvaliteter. Det unge paret Frank og April Wheeler er fanget i den lammende forstadsidyllen utenfor New York, det er midt på femtitallet, de har to barn, og livet som virket så lovende og lå ubrukt foran dem, følelsen av å være spesielle, annerledes enn «de andre», er i ferd med å fyke forbi pendlertogets vinduer. De tilbringer livet i en døs av småborgerlig kjedsomhet, fylt av vennemiddager, påtatt hagestell og småkjekling.

Små kroppsbevegelser og ansiktsuttrykk sier mer enn de berømte tusen ord om undertrykt frustrasjon, fasadespill og livsskuffelse, om det mellommenneskelige frysepunktet og det umulige ved tosomheten. Men det er ikke bare ordløst – her er noen krangler, tretter og kjeklinger som føles som gjentatte knyttneveslag. Det er ikke voldelig slapstick, som i War of the Roses, eller ekstremistisk og alkoholisert, som i Who's afraid of Virginia Woolf, men det er likevel sjelden man ser så harde og vonde samlivsscener i en kinosal. I Yates' roman, som tidligere i år ble sendt ut i Agnete Øyes nye norske oversettelse, føles dette desto sterkere – romanen er en sjokkartet opplevelse, som har satt kraftig preg på de fleste som har oppdaget den i nyere tid. Ikke bare tidsånden og tematikken er overveldende – også på setningsnivå er Yates knivskarp, og glitrende.

Kreativ krangling. Tilbake til kinosalen. Det er i sannhet et grelt skue: Slukkørede par går hånd i hånd ut av salen, uten å veksle et ord. Noen prøver å nusse litt i setet, frenetisk opptatt av å vise for omverden og seg selv at «vi har det i hvert fall ikke sånn, eller?» Men de færreste klarer å snakke sammen, for hva er det egentlig å si? Er det egentlig noe håp for dette?

Filmen er bekmørk, men verre er at den er realistisk. Du tror virkelig på den, og setter nødvendigvis ditt eget liv inn i dens system, enten du har skjellig grunn eller ikke.

Slik er kanskje også kjærlighetens vesen, etter forelskelsens uunngåelige avskalling. Den er anstrengt, krever mye pleie og smidig diplomati for ikke å koke over. Krangelen er den mest kreative samtaleformen partnere imellom, men den er også enkel, all den tid man kjenner motparten godt, og vet å utnytte dennes svakheter og særegenheter. Krangelen fordrer korthugd briljans, korrekt timing, pusteteknikk og svært pregnante one-liners. Vi lever i Twitters og Facebooks tid, og det å formulere seg konsist og megetsigende er viktigere enn noen gang. Men det er under krangelen at ordkunstneren i oss virkelig får boltre seg. Argumentene raser gjennom hodet. Hva kan du si for å oppnå den mest rammende effekten, og når? Du vurderer konsekvensene av å være taus i noen kritiske øyeblikk før du setter inn støtet. Skal du benytte deg av sarkasmer, bunnløs ærlighet, være sørgmodig eller indignert? Innenfor hjemmets lune rammer er det ikke mange samtaleformer som setter skolten på tilsvarende harde prøver.

Stor ståhei. Å krangle selv er en opplevelse uten sidestykke, men det kan være vel så givende – antagelig rensende å følge andre pars krangler. Det er ikke nødvendigvis bare trist og leit, skal vi tro redaktørene bak den nye britiske antologien Let's call the whole thing off – Love quarrels from Anton Chekhov to ZZ Packer. Her har de samlet favorittnoveller som har i seg krangelens mange fasetter, fra den flørtete pirkingen til de dype, voksne avgrunnene.

«Forestill deg en verden der kjærester ikke kranglet. Ville popmusikk fortsatt eksistert? Opera? Ballett? Hollywood ville definitivt vært i trøbbel. Hva hadde vært poenget med filmen Shall we dance om ikke Fred og Ginger kjeklet om «tomayto» versus «tomahto» mens de rulleskøytet gjennom Central Park?», som det står i forordet. Og tenk deg Shakespeare uten. Krangler mellom kjærester kan sikkert være stor ståhei for ingenting, men det er i alle fall ståhei som kunsten blomstrer godt i.

Novellen og krangelen er en «match made in heaven», forklarer redaktørene videre. Begrensningene novelleformatet gir passer til presentasjonen av én enkelt scene, et krisepunkt, hvor tidligere gnisninger og fremtidige konsekvenser ofte bare blir hintet til. Noen av tekstene i Let's call the whole thing off er såpass buljongterningaktige i sin rapportering fra samlivet at de kan siteres i sin helhet her, som Lydia Davis' historie Disagreement:

Ofte trenger man ikke vite mer for å vite veldig mye om dynamikken i et parforhold.

Tosomhet. Krangelen endrer også karakter etter hvor godt de munnhuggende kjenner hverandre. I Dorothy Parkers «Here we are» møter vi et nygift par i en togkupé, kun tre timer etter bryllupet. Det har allerede begynt å butte. Mannen klarer ikke svare tilfredsstillende på hva han synes om brudens nye hatt («Do you like it, sweetheart? Do you really like it?»), og herfra raser usikkerheten ut av de unge voksne – for hvem har de egentlig giftet seg med, og kjenner man egentlig hverandre i det hele tatt? Sanjeev og Twinkle i Jhumpa Lahiris «This blessed house» opplever noe av det samme, etter to måneder i eget hus begynner de å tvile på hverandres smak: den ene vil ha sober innredning, mens den andre gjerne kan krydre hjemmet med kristenkitsch. Kan hende passer de ikke sammen likevel? Denne usikkerheten preger mange unge par, for man har lært at den totale sammensmeltingen er idealet for tosomheten. Men det er jo som regel umulig.

Bitter og lavmælt. Senere i boken er vi kommet inn i hverdagen. I Joyce Carol Oates' «The Quarrel» er paret så satt at de verken krangler eller elsker lenger – en av dem er egentlig ikke helt sikker på hva han savner mest. Etter et overfall klarer de ikke bli enige om hvordan gjerningsmannen så ut, og ender opp i en bitter, lavmælt og vill krangel mens politiet innhenter opplysningene.

En annen bolk tar for seg bruddet. I Jackie Kays «You Go When You Can No Longer Stay» møter vi et lesbisk par som med årene er blitt helt like, inni som utvendig. Faresignalene kommer når den ene av dem plutselig begynner å gå med andre farger, lytter til en ny type jazz, og, verst av alt – begynner å lese Martin Amis på senga, og sitere ham i tide og utide.

Pappvin. Det er også et par mannlige forfattere representert i denne litt rotete antologien. Irske William Trevor kjenner jeg ikke spesielt godt fra før, men hans bidrag her, og i Eugenides' bok, gir meg lyst til å levere inn egenmelding og bli værende på hytta. «Access to the children» er en smertefull og velskrevet historie om en skilt mann som ikke klarer å innse at ekteskapet virkelig er over.

Påskehytta vil garantert bli åsted for en rekke små og store krangler i dagene som kommer. Du har ikke annet å gjemme deg bak enn pappvin og gårsdagens VG-kryssord, og er tvunget til å se livets realiteter i øynene. Bernhard Ellefsen beklaget seg i Morgenbladet nylig over novellist Vidar Kvalshaugs «privateksistensialisme»: «Alle er vi redd for kjærestens matte, resignerte blikk, pappas tiltagende tilbaketrukkenhet. Men så kjør over det, da! Det finnes en verden utenfor også.»

Nei, ikke på hytta. Der er du fanget.