Den er ikke et konsensusprosjekt, den velferdsstaten Asbjørn Wahl snakker om, den er omstridt og hardt tilkjempet. Hans nye bok Velferdsstatens vekst – og fall? er radikal, hardtslående og kontant. I korte trekk handler den om velferdsstatens fremvekst fra slutten av 1900-tallet til i dag, en konflikthistorie med en ikke nødvendigvis harmonisk utgang. Endringene må arbeiderbevegelsen ta en del av ansvaret for, mener han.

– Arbeiderbevegelsen ble avpolitisert, avradikalisert, avideologisert. Det skjedde fordi man trodde kampen var vunnet, at man var sikker. Dette er en tenkemåte jeg husker fra min egen oppvekst på 1950-tallet: For mine foreldre og deres generasjon var krisen på 1930-tallet et tilbakelagt stadium. Holdningen var: «Nå er vi kommet over det. Vi har fått politisk styring og kontroll, nå skal vi bare reformere oss inn i det forjettede land ...» Man så ikke på et tilbakeslag som en mulighet. Jeg tror man overvurderte graden av kontroll over økonomien, kontroll over utviklingen

Asbjørn Wahl har 25 års fartstid fra fagbevegelsen og er nå rådgiver i Fagforbundet og daglig leder i alliansen «For velferdsstaten».

Savner maktanalyse. Wahl mener at den virkelige kampen om velferd og samfunnsutviklingen handler om makt:

– Jeg etterlyser maktanalyse og innsikt i maktforhold. Og er det noe som har forsvunnet fra samfunnsdebatten, så er det makten. Da snakker jeg ikke om overfladisk makt, men den underliggende makten i samfunnet, den du ikke ser med en gang. Det politiske spillet ble overfladisk, det handlet om enkeltsaker. Jeg mener at det viktigste enkeltelementet vi hadde i etterkrigstiden, og som nå er borte, var kapitalkontrollen. Og det at ingen protesterte da denne ble fjernet på 1980-tallet, illustrerer veldig godt avpolitiseringen og historieløsheten: Man innså ikke hva som hadde skapt det man forsvarte. Det ble en kamp om symptomer og symboler, mens de underliggende og grunnleggende årsakene ble borte.

– Etter krisen i 1929 kom det to generasjoner med sosialdemokrati. Vi er i en ny krise nå. Optimist?

– Det ser ut for meg som om pakkene fra den rødgrønne regjeringen ikke er innrettet mot å rette opp grunnleggende feil i systemet, men mot å gjenopprette situasjonen slik den var før finanskrisen brøt ut, altså gjenskape systemet som skapte krisen. Derfor tror jeg det er å gå for langt å si som Newsweek og SV at vi alle nå er sosialister. Jeg tror ikke man skaper sosialisme ved å putte milliarder inn i disse undergangstruede bankene.

Slik Wahl ser det burde politikerne knyttet sterkere krav til denne redningspakken: At fellesskapets penger brukes til å redde banker burde også lede til mer kontroll med næringen.

– Det er ikke overraskende at regjeringen går inn med disse milliardbeløpene, hvis ikke blir det et totalsammenbrudd i økonomien. Men man burde jo benytte anledningen til å skaffe seg mer demokratisk kontroll. Jeg synes det må være ydmykende for finansministeren, etter at hun har reddet bankene med milliarder av kroner, å måtte «anmode» dem om å sette ned renten eller øke utlånene. Du har staten med sine penger på den ene siden, og kunder og bedrifter som trenger penger på den andre siden, men i midten sitter bankene og vil ikke gjøre det man skal gjøre med pengene. Da spør jeg: Hvorfor tar man ikke en eierandel med disse milliardene, slik at man kan få gjennomført den politikken som er nødvendig? Men det vil man ikke. Der ligger problemet.

«Frihet» og «frihet». Nyliberalistene vant et ideologisk slag på åttitallet, mener Wahl. Men det er langt fra alt:

– Ikke minst har de har vært flinke til å forvandle språket. Slik at det nå ikke skjer et eneste angrep på velferdsordninger, gjennom nedskjæringer eller privatiseringer, uten at det gjøres «for å styrke velferdsstaten». Friheten er blitt til «frihet» til å velge i et marked. Arbeiderbevegelsens historiske holdning, at frihet dreier seg om menneskets frigjøring, dets kreativitet og skaperevne, er nå redusert til å handle om valg av varer og tjenester. Nyliberalistene har vært veldig dyktige, det må innrømmes. Men så har de da også hatt en hel hær av informasjonsmennesker og «spinndoktorer» til å jobbe for seg.

– Hvor viktig var denne kampen om språket?

– Den skal ikke undervurderes. Man griper virkeligheten gjennom et språk og dette språkets begreper. Så det at nyliberalistene vant denne kampen bidro til at de vant kampen om måten å forstå verden på. Sånn sett er det en sammenheng. Venstresiden har en lang vei å gå for å vinne språket tilbake. Ikke minst fordi det ikke kan gjøres uten at man samtidig gjenerobrer politisk makt.

Arbeiderbevegelsen, som hadde vært forbundet med det moderne og fremtidsrettede, ble etter hvert ble sett på som konservativ, mens høyresiden fikk monopol på nyvinning.

– Høyresiden ble de moderne. Fagbevegelsen og arbeiderbevegelsens historiske tradisjon er å være de som vil ha samfunnsendringer, periodevis alvorlige og omfattende endringer, og så kom vi i en situasjon hvor vi ble forsvarere av det bestående mot de andre. Det var en vanskelig situasjon for folk som egentlig vil endre samfunnet selv, sier Wahl.

– Du mener at Arbeiderpartiet på mange måter ble med på denne ferden?

– Selve bevegelsen endret seg, fagorganisasjonen endret seg, og Arbeiderpartiet endret seg fra å være en massebevegelse som ble styrt reelt nedenfra, av folk som hadde interesse av samfunnsforandring, til å bli en elitistisk organisasjon som i mye større grad styres ovenfra og ned, og hvor den politiske eliten i økende grad er blitt en del av den øvrige samfunnseliten, med liten innsikt i og forståelse for hverdagsproblemer for folk flest der ute.

Wahl vender tilbake til det han ser som fraværet av en dypere maktanalyse:

– Den grunnleggende samfunnsanalysen forsvant. Uten den blir man på en måte som en kork på et opprørt hav. Det var nok det som skjedde med Arbeiderpartiet: Det drev med på bølgen.

«Opp om morran». Wahl hevder at det skjedde en forandring med strukturen i sosialdemokratiet etter hvert som fremgangen og fremskrittene ble større og større i etterkrigstiden:

– Det systemet som ble bygget opp, og som ga folk en enorm velferds- og velstandsøkning, med bolig, jobb, fritid og regulerte arbeidsforhold, det er en utvikling ingen generasjon i historien har opplevd tidligere. Men under denne enorme utviklingen ble det en tiltagende sentralisering av systemet. Noen begynte å styre på dine vegne, istedenfor å utvikle et mer levende demokrati med muligheter til å påvirke, både på arbeidsplassen og lokalsamfunnet ellers. Det tillå jo sosialdemokratiet, dette med statlig kontroll, og jeg tror ikke det nødvendigvis var det beste. Se hvilken suksess Fremskrittspartiet har med å snakke om «dem», altså politikerne. Jeg mener at de er våre politikere som skal representere våre interesser.

– Hva vil du si i et slikt perspektiv om pensjonsutviklingen for en gjennomsnittsnordmann og et regjeringsmedlem, for eksempel?

– At vi har fått en styrende elite. Gjenerobring av politisk makt skjer ikke bare ved å skifte ut partier. Det må mer fundamentale endringer til, som å sikre reell representasjon. Jeg skriver jo mye om arbeidslinja, som representerer en systematisk og massiv mistenkeliggjøring av folk. Når Bjarne Håkon Hanssen, som arbeids- og inkluderingsminister, snakker om at han «skal få dem opp om morran», så lurer jeg på hvem som er «dem»? Han snakker om oss, våre slektninger, venner og naboer!

– Men er ikke denne moralske dimensjonen også en del av den sosialdemokratiske tradisjonen, at man skal gjøre sin plikt for å kreve sin rett?

– Da må vi få med oss at noe av det viktigste fag- og arbeiderbevegelsen gjorde, var nettopp å bekjempe det gamle borgerskapets syn på arbeidsløse: At de hadde et individuelt og moralsk problem.

Etter andre verdenskrig hadde arbeiderbevegelsen vunnet frem, og arbeidsløshet ble sett på som et økonomisk systemproblem. Ut av det kom retten til arbeid som det viktigste kravet, fordi problemet var mangel på arbeidsplasser.

– Men nå er det ikke lenger retten til arbeid, men plikten til å skaffe seg arbeid som er det dominerende, sier Wahl. – Samtidig har man ikke noe å si om maktforholdet i arbeidslivet. Det har skjedd en stor omveltning i Arbeiderpartiets syn her, noe som viser seg i Hanssens uttalelser og måten arbeidslinja blir praktisert på.

De midlertidiges rekker. Omtalen av «arbeidslinja» får noe orwellsk over seg, slik Wahl ser det.

– Bak fasaden «det skal lønne seg å jobbe», hevder du, menes det at «det skal straffe seg å ikke jobbe», og dette utvikler seg til at det også skal straffe seg ikke å være i stand til å jobbe?

– Tenk på dette: Kun en tredel av arbeidstagerne står i jobben frem til full pensjonsalder. To tredeler klarer det altså ikke. Og i en slik situasjon … hvordan virker arbeidslinjas moralisme på folk? Når de igjen og igjen leser, ser og hører at det er de som er problemet? Jeg har møtt svært mange mennesker, i pauser og etter møter, som har tatt opp dette med meg.

– Fordi du snakker på en annen måte enn det nye Ap?

– Ja. De forteller om hvordan de selv er blitt mistrodd og mistenkeliggjort, og det er forferdelig vondt for folk som har stått i en jobb, som har slitt ned helsen sin, som virkelig har gitt sitt for å bygge opp dette samfunnet… nå er de tilsidesatt, mistenkelige.

– Du er generelt svært lite begeistret for medias dekning av arbeidslivet?

– Det er alltid det vellykkede mindretallet som blir presentert som dagens og fremtidens arbeidsliv. I bilder hvor unge mennesker med mobil i den ene hånden og bærbar pc i den andre er sine egne arbeidsgivere og sjefene må tilpasse seg dem...

For Wahl er dette å snakke om noe annet enn den virkelige situasjonen for folk flest:

– I realiteten er den virkelige store trenden i internasjonalt arbeidsliv økningen i uformell arbeidskraft. Jeg så en undersøkelse fra Italia – et land som var relativt regulert – hvor dette har tatt helt av. 60 prosent av arbeidstagerne har ikke faste jobber. De er i tilfeldige, midlertidige, kortsiktige jobber, ofte on call. På generell europeisk basis er tallet nær 25 prosent. Dette er et dramatisk tilbakeslag for organisering og rettigheter. Du setter deg ikke opp mot arbeidsgiver hvis du er avhengig av å fornye kontrakten din med noen måneders mellomrom.

Alternativer. – Du skisserer et samfunn hvor Manpower blir et lands største arbeidsgiver. Hvordan ser det ut?

– Jeg holdt et innlegg i Brussel nylig, og formulerte det slik: Det ser ut som om målet er et arbeidsliv uten arbeidere. Alle skal være selvstendige næringsdrivende, enkeltmannsforetak, og inngå kontrakter istedenfor et arbeidstagerforhold. Det er helt klart at denne utklingen vil svekke kollektiv opptreden: Du kan ikke streike og drive lønnskamp når du har inngått en kontrakt som må oppfylles. Nok en gang ser vi at arbeidsgiverne, kapitaleierne er mer fremskredne i sin strategi enn hva vi har fanget opp. Men nå begynner denne utviklingen å bli det store temaet i internasjonal fagbevegelse.

– Er det slutt på å bli slept motvillig etter samfunnsutviklingen?

– Da høyrebølgen først kom, og forvandlet tele, jernbane og så videre først til forvaltningsbedrifter og siden til selskaper, så var jo vår, altså fagbevegelsens reaksjon å forsøke å stoppe det. Først utpå 1990-tallet erkjente vi at dette ikke var nok. Vi kan ikke holde på med å være bare på defensiven. Vi er for endringer, men i riktig retning. Så vi må utvikle alternativer. I de siste årene synes jeg også vi har klart det, vi er blitt bedre til å utvikle alternativer, og det er en forutsetning for å komme videre.