Hvis vi til å begynne med tenker oss en verden der kitschbegrepet helt har gått i oppløsning og ikke lenger peker på noe som helst, bare utgjør et visuelt rekvisittlager som etter noen resirkuleringer bærer på helt andre, utilsiktede betydninger. Eller, om vi tenker oss en illustrert eventyrbok for voksne, et sted mellom Lewis Carroll og Jehovas vitner? Eller forestiller oss en skjelvende Sigmund Freud som bestyrtet ser ned på sin halvtomme tallerken og utbryter «Noen har spist av grøten min!», og som ennå ikke har oppdaget at det ligger en brunbjørn og sover i sengen hans? Om vi tenker oss alt dette – jeg vet det er vanskelig, men prøv – da nærmer vi oss det universet Christer Karlstad her etablerer. Et univers der den geografiske plasseringen ligger et udefinert sted blant sekundene rett før vekkerklokken nådeløst knuser alt sammen.

Dunkelt lys. Det historiske Slumberland ligger ellers i en tegneserie fra 1911 – Little Nemo in Slumberland av Winsor McCay – som det skal litt til for å leve opp til. Men det viser seg jo naturlig nok ganske omgående at Slumberland ikke helt er det samme nå, nesten hundre år senere. Karlstads oppdatering har forsvinnende lite av den ofte voldsomme og drastiske graden av action som kjennetegnet Slumberland, der hovedpersonen alltid våknet av at han datt ut av sengen. Og de klare fargene er her skiftet ut med en slags pendant til nordisk lys; en nordisk skumring man vanligvis befinner seg i mellom tre og fire om morgenen sent i juni på våre breddegrader. Og noen voldsomme bevegelser forekommer altså ikke, alt her ser snarere ut til å foregå i ekstrem slow motion.

Kitschens død. Og, pussig nok, dette foregår samtidig i en avdød landskapstradisjon, hvor de fremste representantenes verk nå som oftest selges på Fretex for noen tiere. Og når da Christer Karlstad definerer dette nokså avgrensede området som sitt eget, og ikke parodierer det – ironien ligger dypere enn som så i dette tilfellet, så dypt at den nesten må anses som latent – så drar han faktisk verden som vi kjenner den inn i det jeg innledningsvis nevnte som en tenkbar mulighet; nemlig en verden der kitschbegrepet ikke lenger har noen betydning. I og med denne utstillingen er vi per definisjon allerede i den verden. Gud hjelpe oss.

Vesentlig. Allerede i det innledende selvportrettet aner man at noe ikke er helt som det skal være, der to småjævler dukker opp på hver sin skulder på kunstneren, og den ene hvisker noe i øret hans. Hva er det han sier, tro? Kan det være noe om samtidsdiskursen? Eller strikt håndverksmessige hint, som for eksempel at man får en nærmest bunnløs svartfarge hvis man blander emerald green og alizarin crimson deep? Eller etterlyser han, som noen har gjort med varierende presisjon i det siste, selve skjønnheten i samtidskunsten? Vel, jeg vet da ikke, jeg bare spekulerer, men jeg vet også at noen overhodet ikke liker dette. «Æsj, få det vekk!» utbryter en bekjent idet jeg drar opp katalogen etterpå. Jeg tar det som et tegn på at dette sannsynligvis er akkurat så vesentlig som jeg aner at det er.

Nye tider. Ikke fordi noe på denne utstillingen i noen som helst forstand innebærer noe nytt, eller engang refererer til noe oversett eller glemt, men nettopp fordi det indikerer at noe har skjedd i vårt forhold til denne typen maleri. Og at noe ikke uviktig også har skjedd med dette maleriet per se. Bare prøv å tenke deg denne utstillingen et par år tilbake i tid. Ingen ville ha tatt den på alvor. Jeg tviler på om Karlstad engang hadde fått lov å stille ut noe annet sted enn på biblioteket i en eller annen bygd som Gud glemte, der grinete, uvillige mennesker som stakk innom på vei hjem fra jobb for å låne noen barnebøker til lillegutt ville sett overbærende på det og kalt det for «moderne», siden det forekommer mennesker som svever i luften her – og det går jo ikke, det er jo tull, folk svever jo ikke i luften. Men hvis vi prøver å forankre dette i det samme lokalet på 1990-tallet blir den en bister spøk som skjærer grimaser, og på 1980-tallet ville det vært redusert til et eksempel på noe som er vanskelig å uttale. Det er først nå vi kan ta det for hva det er, og det er også først nå det virkelig er det det er. Hva sa dere til den? Det rører på seg, ting forandrer seg. Og vi forandrer oss minst like mye.