Påfyll

«Min samboer er et naturbarn. Er hun intelligent nok til å føde mine barn?»

Etikeren svarer.

---

ETIKEREN
Morgenbladets etiker er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen. I denne spalten svarer han på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk.
Send ditt spørsmål til etikeren@morgenbladet.no

---

Jeg er en intelligent mann som har cruiset igjennom skole og krevende studier innen medisin og økonomi uten nevneverdig bry. Jeg har fritt kunnet velge både studier, yrkesretning og jobb. Jeg er nå samboer med en kvinne. Hun er det som noe upresist kan kalles et naturbarn. Hun er åpen, raus, snill, glad, interessert i folk og hun er en som alltid bryr seg om andre. Hun er også vakker og sjarmerende. Hun jobbet og bakset seg igjennom en treårig høgskoleutdanning uten å utmerke seg og hun har knapt noen interesser utover dagsaktuelle personlige opplevelser og ulike hendelser i omgangskretsen. Om en skulle komme til å nærme seg det noe mer abstrakte i løpet av en samtale, så kobler hun nærmest demonstrativt ut etter et par setninger. Det er vel og bra. Jeg kan leve med det. Jeg har andre personer jeg kan filosofere og samgruble med, men vi har nå kommet til et stadium i samlivet hvor vi diskuterer muligheten for å få barn sammen, og da må jeg utvide perspektivet og tenke også på neste generasjon og deres ve og vel. Min frykt er rett og slett at min samboers noe gjennomsnittlige intellektuelle kapasitet skal føres videre til våre eventuelle barn, slik at disse frarøves de samme mulighetene som jeg selv har hatt i livet, og som for meg har vært et helt essensielt privilegium og en grunnleggende frihet. Så gode etiker. Er det etisk akseptabelt å velge bort en godhjertet samboer på vegne av neste generasjons intellektuelle evner, eller er jeg en iskald eugenisk fascist som i det hele tatt tenker i slike baner?

Anonym

Etikeren: Ingen lever av trykksverte og åndfulle fabuleringer alene. Alle har behov for enten litt sunn fornuft selv eller tilstedeværelse av sunn sans i de nærmeste omgivelser. Slik sett høres det ut som den «iskalde fascisten» og «naturbarnet» kunne utfylle hverandre.

Jeg merker likevel at jeg ønsker henne en klokere mann – en som, før han proklamerer seg som det han er, viser tegn til å ha skjønt hva intelligens og arvelighet dreier seg om. Den harryvarianten av genetikken som du støtter deg til, bryter sterkt med det selvbildet du prøver å kolportere. Dessuten er det en velprøvd nøkkel til god moral aldri å behandle mennesker bare som rene midler.

En intelligent mann sier ikke «jeg er en intelligent mann». Det betydningskaoset som oppstår etter slike utsagn, ligner mannen fra Kreta som sa at alle fra Kreta lyver. Er det sant, er det galt. Er det usant, stemmer det. Selvkarakteristikken annullerer setningens innhold. At den utvalgte i ditt tilfelle kutter ut vidløftige reiser inn i det abstrakte, er et ubestridelig tegn på intelligens av det rette slaget.

Jeg er, som deg, oppriktig bekymret for neste generasjon i den eventuelle familien. Ikke på grunn av hennes mangel på abstrakte lidenskaper, men på grunn av barnefarens innbilske selvrettferdighet og nedlatende omtale av den kvinnen han har funnet.

Den neste generasjonens intellektuelle evner er noe som utvikles av impulser og samtaler i hjemmet. Intelligens er noe som må oppøves og fremdyrkes, det er noe som er følsomt for jordsmonnet. Intelligens, i den mest brukbare varianten av begrepet, har noe med lidenskapelige interesser, evne til oppmerksomhet og tankemessig utholdenhet å gjøre.

Intelligens nedarves ikke som størrelsen på et organ. Eller rettere: Det finnes begreper om «intelligens» i omløp som behandler det betegnelsen henviser til, som en fysiologisk størrelse på den måten (Mensa-varianten). Men en slik oppfatning er sekterisk og uten praktisk interesse.

Jeg deler altså din bekymring for fremtiden, men er urolig av helt andre grunner enn dem du anfører. Det virker ikke som om du vet hva en fascist eller en eugeniker er. Eugenikk er noe som eventuelt får utslag i behandlingen av større statistiske mengder. En privat og individuell eugenikk-praksis er bare et pinlig tankemisfoster.

Effekten av slike arveegenskaper som dem du etterlyser, er individuelt sett temmelig uforutsigbare. For her er det jo ikke snakk om genfeil – selv om du får det til å høres slik ut. Uttrykket «å velge bort» et levende menneske med alle dets egenskaper virker over kanten drastisk på meg. «Å velge bort» er i det norske språket en eufemisme for å drepe.

Jeg tror etikeren ville ha stemt for å bruke en leiemorder i dette tilfellet, men hvem han burde sendes etter, holder jeg for meg selv.

Mer fra Påfyll