«Sjefen min sto oppført med over tre ganger så høy lønn.»

Jeg jobber i en liten kunnskapsbedrift preget av idealisme og flat struktur. Jeg elsker jobben min, selv om lønnen ikke alltid står i stil med den innsatsen jeg legger inn. I disse dager begynner de årlige lønnsforhandlingene, og for moro skyld gjorde jeg et søk i skattelistene som ligger ute på nettet. Der så jeg at sjefen min sto oppført med over tre ganger så høy lønn som gjennomsnittet for ansatte på mitt nivå i bedriften. Jeg trodde nesten ikke at det kunne være sant. Jeg kjenner argumentene for høye topplederlønninger, og jeg synes også det er rimelig at det er en forskjell. Men i en liten bedrift som vår … jeg vet ikke. Det kjennes nesten umoralsk. Er det bare smålighet fra min side?

Kvinne 45, mellomleder

Svar: Det er forstyrrende at det finnes så få kontaktpunkter mellom moralske målestokker og økonomiske uttellinger både i bedrifter og i samfunnet som helhet. Mange vil overse mye for å beholde illusjonen om at vi lever i en rettferdig verden eller, i det minste, i et rettferdig samfunn hvor nytte, dyktighet og forstand betaler seg. Man kan si hva man vil om urimelige lønnsforskjeller og lønn som fortjent, men det ser ikke ut til å påvirke den faktiske fordelingen av pengene. Likevel virker avlønning og fordelingen av midler i et moderne samfunn noe mer rasjonell enn den var i den førmoderne verden. Det er svært ugjennomsiktig hva som i siste hånd bestemmer avlønning og lønnsforskjeller i en bestemt samfunnsformasjon. Man kunne tro at det var arbeidskraftens markedspris eller funksjonenes samfunnsnytte eller uttrykk for noe så luftig som sosial prestisje. Her er det nok flere virksomme faktorer. Å si at det ene eller det andre forholdet er «umoralsk», er nok å forvente mer fornuft av tilfeldighetene enn de kan levere.

Vi som har studert historien, kan i alle fall si med hundre prosent sikkerhet si at ingen noensinne er blitt rike av sitt eget, ærlige arbeid. For å bli rik må man enten ha stjålet pengene, overtatt tyvgods fra tidligere generasjoner, brutt eller utnyttet huller i loven, fått pengene selv til å arbeide for seg eller holdt seg med undersåtter som har fylt lommene til den som har sittet på toppen av en pyramide – stor eller liten. I vårt samfunn kan lønnsforskjeller dessuten konstrueres bevisst for å bygge opp en autoritet i organisasjonen, som et bidrag til å kaste mytologisk glans over «leder-egenskaper». Man gir urimelige lederlønninger, ikke fordi noen fortjener det, men fordi man vil skape illusjonen av at noen fortjener det og dermed gi organisasjonen et funksjonelt sentrum. Giorgio Agamben har lært oss at makten ikke er gyldig uten glans, og at bare den makten som omgir seg med glans, kan vente å bli godtatt av andre. Det virker derfor som om forskjeller i inntjening og eiendomsforhold tilhører en noe annen sosial dimensjon enn moralen. Å tro at folk er blitt rike på sine gode egenskaper eller sin dyktighet, er like fantasifullt som å tro at sykdom er en straff for synder, eller at himmelkongen selv er den som leverer solskinnet på helligdager.

Derfor er det noe rørende naivt ved å snoke i ligningsprotokollene for å undersøke om folk virkelig blir avlønnet etter fortjeneste. Et samfunn som gir lønn som fortjent, har aldri eksistert. Det tilhører utopienes verden. Det betyr ikke at man ikke skal forarges over ubegrunnede lønns- eller eiendomsforskjeller. Men allerede det å kreve fornuftige eller gyldige, moralske begrunnelser for slike forskjeller er et temmelig radikalt politisk standpunkt. Om vi skulle forfølge slike prinsipper, var det ikke børsspekulanter, våpenprodusenter og hushaier, men lærerne, politiet og sykepleierne som burde sitte igjen med synlige gevinster.

Selvsagt er du litt smålig. Men misunnelsen er en uhyre viktig sosial regulator. Det ligger ofte mye sunn fornuft i velbegrunnet misunnelse. Følelsen av at lønnsforskjeller og eiendomsforskjeller kan være umoralske, at de kan spotte alle sosiale kontrakter og dermed true tillitskapitalen i en organisasjon eller et samfunn, kan være et utmerket utgangspunkt for å utvikle en sosial og politisk fornuft. Å stanse ved økonomiske forskjeller som moralske overtredelser er det samme som å stoppe halvveis. Moralsk forargelse kan bli produktiv i samfunnsendringer, men om forargelsen ikke går videre, er den egnet til å mystifisere og privatisere følgene av sosial urettferdighet. Nok en påminnelse om at moralen og politikken påkaller hverandres selskap.

Send ditt spørsmål til etikeren@morgenbladet.no