Olsson anbefaler. 9.–15. mars

MMMULE: Anja Carr med videoinstillasjon på Saltarelli Salong
MMMULE: Anja Carr med videoinstillasjon på Saltarelli Salong

Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger.

Liv Rygh

Rygge Kunstforening

Hvis jeg nå nevner at dette er eksen min, blir det vel bråk om det også, så jeg sier ikke noe om dette med mindre jeg blir presset. Fokusér heller på hva dette faktisk er: et lavmælt personlig farget maleri som har utviklet seg via svært bestemte faser over en periode på noe sånt som femten år. For så å ende opp i en form for hybrid der alle erfaringer utgjør hjørnesteiner i en serie malerier som fremst utmerker seg gjenom sin musikalitet der de snur seg fra streng abstraksjon til viltvoksende ekspresjonisme på no time. Plutselig fornemmer du noe, og like plutselig er det borte. Akkurat som med alt annet, når jeg tenker meg om.

 

Anja Carr

MMMULE

Saltarelli Salong, Oslo

Har på følelsen at den spøkefulle, bevisst forvirrende pressemeldingen egentlig er helt korrekt informasjon. All tidligere erfaring, i kombinasjon med meldingen om at dette er en videoinstallasjon, hinter til en situasjon der adrenalinet til slutt er noe du kan få på halvlitersglass i baren når du etterhvert går tom. Som alle gode ting er også dette først og fremst egnet for dem som takler at absolutt alt er skrudd opp noen hakk over hva som egentlig er utholdelig. Tenk Heidi av Paul McCarthy og Mike Kelley i ordinær barne-tv-tid, men litt mer psykotisk. Altså, litt mer psykotisk – skjønner?

 

Stein Holte

Fuck Månen

Obsternasig Forlag

Nei, hva skal man si? Ord blir utilstrekkelige for å beskrive disse ord – ord samlet over pluss 30 år innenfor en murstein av en diktsamling. En logisk progresjon fra okkupasjonen i Skippergata frem til manifestasjonen innenfor permene, komplett med en avsluttende diagnose og utgitt av et blodferskt entusiastisk forlag, hvis agenda er å ta vare på og formidle den virkelige underground-poesien – eller, faen heller, den virkelige poesien – det er tross alt mer riktig å kalle den overground. For når lanseringsfesten – jeg kom nettopp fra den – tar flere timer og involverer adskillige opplesere og musikere, og etter hvert er gått over i forutsigbart nachspiel, kommer man ikke fra faktum: Dette er virkelig gode dikt. Det er dikt som nekter, som sørger, og som sikter seg inn på uventede ikoner. Dikt som er sint på snuten, krever mer øl og er skrevet for å leses høyt.