«Måten hun snakket om frelsen på, fikk meg til å føle en intens motvilje.»

Faren min har vært gift to ganger etter at han skilte seg fra moren min da jeg gikk i førsteklasse på barneskolen. Det siste ekteskapet ble inngått relativt nylig, og jeg liker den nye kona. Hun er ikke påtrengende intim overfor meg og mine søsken, men faren min er blitt merkbart mer oppmerksom og kontaktsøkende etter at han ble sammen med henne. Under et besøk forleden forsto jeg at hun var personlig kristen og mener at jeg, min mann og mine barn, som ikke er religiøse, faktisk er fortapte og vil havne i helvete. Det var en sjokkerende oppdagelse, jeg har ingen erfaring i å takle den typen overbevisninger blant mine nærmeste. Måten hun snakket om ondskapen og frelsen på, fikk meg til å føle en intens motvilje. Nå er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg videre. Har du noen råd?

Hilsen skilsmissebarn, 42, Oslo

Svar: Nei. Det er vanskelig nok å venne seg til nye partnere i familiesammenhenger og blant venner – om de ikke også skal komme og true med evig pine. Jeg håper du ikke har gitt opp damen etter den første, overraskende konfrontasjonen. Det høres ut som om du har en pedagogisk oppgave som venter på deg. Tenk om du kunne introdusere henne til hennes egen samtid. Hun har åpenbart valgt å leire seg utenfor murene. Hun lever ikke i sin egen tid. Ikke rart at hun unngår påtrengende intimitet med dere, hvis hun allerede kjenner svovellukten fra Satans verksted der. Men den lukten må hun jo kjenne mange andre steder også.

Du sier, som en forklaring, at hun er «personlig kristen». Men jeg har kjent hundrevis av «personlig kristne» som ikke vandrer omkring med slike fantasier. De fleste greier utmerket godt å skille mellom det som tilhører bildenes, lignelsenes og fortellingenes verden, på den ene siden, og det som er håndfast virkelighet, på den andre. Kjensgjerninger har ingen mening i seg selv, og mening kan bare overføres til kjensgjerningene gjennom handlinger. Å sette likhetstegn mellom kjensgjerningenes verden og livsmeningens verden, er derfor helt åpenbart en tankefeil. Kjensgjerninger kan ikke bevise meningen med det hele, og meningen med det hele har begrenset makt over kjensgjerningene. Verken hun eller noen annen disponerer over helvete som en slags husbestyrerinne. Ingen kommer til himmelen av å være religiøs.

Jeg synes vel også at det virker noe ustrategisk, for å si det mildt, å postere seg som erkeengelen Mikael på dommedag, når man møter sin nye familie for første gang. Kristen lære – og da mener jeg all kristen lære fra Paulus’ generasjon til våre dager – er utvetydig på dette punktet: Det er ikke noe menneske gitt å vite her nede om man skal tilhøre den store hvite flokk. Det kan komme store overraskelser. Å tro at man er på den rette siden eller er trygg i denne sammenhengen, ødelegger hele det eksistensielle poenget. I kristen livsforståelse finnes det ikke noe punkt hvor vi kan sette oss ned med pjolteren og sigaren og si at nå har vi jammen gjort nok. Nå får de greie seg sjøl. Livsmeningen i kristen forstand er nettopp knyttet til hva vi kan gjøre for andre. Uten grenser. Å leve sammen med andre er som å ha barn. Det varer hele livet.

Kanskje svoveldamen også har en pedagogisk oppgave som hun åpenbart saboterer. I sin bekjennelsesiver kunne hun kanskje ha begynt i den andre enden og fortalt hva troen faktisk betyr for henne. Uten å lyve, uten å skryte, uten å overdrive. Det er lett å få sympati med dem som endelig har fått orden på livet sitt, fordi de har fått en fyrlykt å orientere seg ut fra. Da kunne andres sympati kanskje også smitte over på trosinnholdet. Men å bruke fortapelsen som innpisker er dømt til å mislykkes.

Så hyggelig at faren din har det bedre nå som han ikke er så ensom. Det kan jo bety at svoveldamen har noen gode sider som du ennå ikke har oppdaget. Kontaktsøking og oppmerksomhet overfor andre kan bety at faren din endelig føler at han har ryggen fri. Vi skal ikke stirre oss blinde på andres talenter eller talentløshet for egenreklame. De som gjør og sier alt riktig, skal man passe seg for. Jeg føler umiddelbar sympati med svoveldamens strategiske dumheter. Oppriktighet og redelighet er alltid er godt sted å starte, uansett om det som bekjennes stammer fra en helt annen virkelighet.