Når VIF-klanen synger «Gøy på landet» under kamp på Åråsen, Værste eller Nadderud, er det for å markere at alle utenfor Oslo sentrum er bønder. En god spøk, men også forsonende ironi. For det sies at vi alle her i landet nedstammer fra bønder. Jakt og fiske, industri og finans, urbane livsmønstre til tross: Bonden er viktig.
På den idylliske bondegården Sæterbakken ved Jonsvatnet i Trondheim kom jeg over et visdomsord på en dovegg: «Bønder er også folk – så å si.» Sitatet var signert den tyske dikteren, dramatikeren og historikeren Friedrich Schiller (1759–1805). Det er noe uklart om referansen er pålitelig. På den annen side sto Schiller naturen nær, hans begrep om «naiv» diktning viser til en antikk natur-idyll, og Wilhelm Tell er som kjent «ein einfacher Landmann» – en enkel landets mann. Diktet «En enkel bonde» handler om Klopstock og Messias. I «Ode til gleden» suger alle vesener sin lykksalighet fra Naturens bryst. Så kanskje er Schiller, frihetens dikter, også bøndenes mann.
Bønder kan ha humor på lur, også når de protesterer mot dårlige oppgjør. Bondehumor, kalles det, og inneholder en snert av kritikk. «Norske bondehumorister» (NBH) ble stiftet for å motvirke bildet av bønder som sutrende, trege egoister. Myten om tregheten kommer antagelig av at landbruket må følge årstidene, la ting ta sin tid. Men jeg kjenner rappkjeftede bønder med både traktor, god smak, litterært forfatterskap og raske biler. Og Alain Passard, mannen bak den vidunderlige restauranten Arpège i Paris, har med sitt grønnsaksbaserte kjøkken på sitt vis satt landbruket i sentrum og det molekylære kjøkken på sidelinjen.
Alle som har vært med på gårdsarbeid vet at dét ikke er noe latmannsliv. Fra «slåttonna», med hesjing på gammelmåten – det vil si å slå høyet med ljå og henge det opp på høystakker og hesjer – til melking før soloppgang, setting av poteter og jeg vet ikke hva. «Onn» betyr hardt utearbeid på en gård, og «slåttonna» kommer av norrønt slåttr, å slå. Selv slår jeg mer enn gjerne et slag for bonden.
«Bondens marked», med tallrike boder som selger kortreist mat fra småskalaprodusenter er en suksess. På nettet finner du opplysninger om hvor og når det arrangeres. Men det er ikke bare kommersen som teller. Det er også en påminnelse om hvor fjernt vi ellers er fra direkte tilgang til et mangfold som sjelden kommer til syne i supermarkedenes handledisker. Og så møter du menneskene bak produktene.
At maten skal være kortreist, må være et kvalitetskriterium, ikke bare en grønn myte. Vi kan vel ikke slutte å importere grønne bønner fra Kenya eller hvite asparges fra Peru bare fordi vi vil ha råvarene levert fra et sted i egen kommune. Trøfler vil aldri bli kortreiste i Norge. Som forbruker vil jeg ha både gode norske landbruksprodukter (prisen er ikke for høy), og gode importerte varer. Det blir dårlig humor når franske oster og spanske skinker utestenges til fordel for mer anonyme produkter, som de aller fleste norske oster og skinker dessverre fremdeles er. Vi vil ha begge deler. Lykkelige bønder og fornøyde forbrukere. I pose og sekk, bøtter og spann. By og land, hand i hand. For bønder er folk de også, så å si.
Ingen kommentarer