«Du kan ikke strekke noen definisjon av satire til det som helt åpenbart er sjikane», sier professor Janne Haaland Matlary til DN. Det handler om komiker Jørgen Strickerts innslag om Asle Toje (bildet) i P2s Salongen. Men når blir satire til sjikane? Dette-er-ikke-satire-det-er-sjikane-problemet gjentar seg, fra Muhammed-karikaturer og Dan Park-kollasjer via Charlie Hebdo-tegninger til Otto Jespersens jødemonologer og Trygdekontorets Kari Jack-off-son-skjetsj. Kunne vi finne grensen? Toje sier til Dagbladet: «Hvis satiren blir forutsigbar og alltid går i samme retning, kan den minne sterkt om sjikane.» Handler det da om kvantitet? Vi spør Kjell Lars Berge, professor i retorikk og språklig kommunikasjon, som svarer: «1) Hensikten med satire er samfunnskritikk, hensikten med sjikane er å provosere/degradere sjikanens gjenstand evt. mottaker. 2) Senderintensjonen i satire er å erte, senderintensjonen for sjikane er å være ondskapsfull. 3) Satiren er en kompleks retorisk ytring, ofte allergorisk og utpreget danningsforankret, den krever solid kulturell innsikt og erfaring for å forstås relevant. Sjikanen er rå, folkelig og umiddelbar og krever kun hverdagserfaring for å forstås relevant – når det er sagt: satire oppleves ofte som sjikanøs av den som lett lar seg krenke eller opplever sin tro/overbevisning/kunnskap som hellig.»